SPOILER
Den aldrende estiske kvinnen Aliide Truu bor alene på sin bondegård og året er 1992, rett etter at Estland gikk fra å være en del av Sovjetunionen til å bli en egen selvstendig stat. Mangeårig undertrykkelse er erstattet med tendenser til anarki. Med dette som bakteppe oppdager den eldre kvinnen en bylt utenfor huset sitt. Inne i bylten befinner det seg en ung jente, som er temmelig forkommen.
Aliide er i villrede om hva hun skal gjøre. På den ene side føler hun ekte medfølelse og ønsker å hjelpe den unge jenta. På den annen side kan hun ikke være sikker på om jenta er lagt der for å være lokkemat for ranere. Hun faller heldigvis ned på at hun vil hjelpe jenta.
Deretter avsløres det litt etter litt at jenta, som heter Zara, er datterdatter av Aliides søster Ingel. Zara har flyktet fra mennene som tvang henne til å jobbe som prostituert. Hun ble lokket til Vesten med helt andre fremtidsutsikter. Da de tilfeldigvis var innom Estland, så Zara sitt snitt til å flykte. Og hun hadde kun ett navn og en adresse å forholde seg til. Zaras halliker er på jakt etter henne, og spørsmålet er om de finner henne til slutt …
Men hvorfor blir ikke Aliide glad for å høre at den ukjente jenta hun har forbarmet seg over, faktisk er hennes egen slektning? Gjennom tilbakeblikk til tiden etter andre verdenskrig, får vi langt på vei svaret. Det er en historie om tapt kjærlighet og et levd liv som aldri ble slik Aliide håpet. Hennes store kjærlighet Hans falt nemlig for søsteren Ingel. Med smerte ble hun vitne til hvordan søsteren fikk alt som skulle ha vært hennes eget. Da Ingel og datteren Linda plutselig ble deportert til Sibir, undret jeg meg over hvem som sto bak dette. Selv giftet Aliide seg med en partipamp hun aldri elsket. Mens Hans levde et liv i dekning i et kott i huset hennes ….
Hva er det ved denne romanen som tok så til de grader tak i meg? I første rekke var det selvfølgelig historien, og ikke minst måten den er fortalt på. At estisk historie spesielt under russernes okkupasjon var blodig, kjente jeg til. Angiveri, seksuelle overgrep og et liv nesten med fravær av menn, preget mange kvinners liv i denne tidsperioden. For å overleve måtte man av og til ta sjeen i egne hender, selv om det skulle koste et menneskeliv eller flere. Og da friheten endelig kom, ble det heller ikke bedre. Lokking av unge jenter til Vesten har vært en del av dette, og hvor kvinnene havnet i klørne på brutale bakmenn som tvang dem inn i prostitusjon. Alt dette har Oksanen fått med i sin roman. Og denne historien forteller hun med et nokså knapt språk som virkemiddel. Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt. Denne boka får toppkarakter fra meg! At Oksanen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne sterke romanen, burde ikke forbause noen.
Jeg ser virkelig frem til å lese flere av Oksanens bøker etter hvert!
Viser 29 svar.
Skulle ønske boka var skrevet i kronologisk rekkefølge...
Tenk å kunne skrive som Oksanen gjør! Hun skriver som man tenker, som man føler. Jeg har aldri lest en bok så full av angst - kanskje med unntak av 1984.
En veldig god anmeldelse av en usedvanlig velskrevet og sterk fortelling, Rose-Marie! Det er rystende å få beskrevet dette angiversamfunnet, og hva man kan gjøre for å overleve. Og som en av dem sier: man oppdager at det eneste som har overlevd er skammen.
Grusom fortelling om hva mennesker kan få seg til å gjøre mot andre mennesker, ut fra de forskjelligste motiver: Forskrudd kjærlighet, politisk overbevisning, profittbegjær, maktbegjær eller rent overlevelsesinstinkt. Hvordan gjør man de "riktige" valgene i et samfunn der det å velge side er et valg mellom pest og kolera?
Muligens er dette en spoiler ;)
Bøker fra tiden like etter/rundt Sovjetunionens fall er spesielt interessante for meg. Grunnen er temmelig enkel; i løpet av 1989/90 fullførte jeg min grunnskoleutdanning og mye av samfunnsfagspensumet skaptes i løpet av vårmånedene jeg gikk i avgangsklassen. Jeg lot meg tidlig fascinere av kommunismen og dens budskap: den naive Anja våknet flere ganger av mareritt som fortalte henne at hun aldri ville få besøke Sovjetunionen.. Det var veldig spesielt og spennende å oppleve jernteppets fall på denne måten; vi følte alle at vi der og da var en del av historien- og; disse hendelsene var med på å gjøre meg veldig interessert i historiefaget!
Den voksne Anja har fått besøkt både Russland og Latvia. Mitt romantiske syn på den tidligere kommunistiske republikken er borte. Selv for en vestlig person som meg er det klart at det, mer enn 20 år siden murens og unionens fall, fremdeles i stor grad er kynismen som råder. De baltiske statene har fått lide i mangfold, siden de på mange måter var som en buffer mot vesten å regne.
Nettopp derfor var de ulike tidsperiodene i boka interessante for meg. Her får vi, gjennom karakterene, oppleve Estlands historie i historisk viktige bolker. Vi leser om den andre verdenskrig, Sovjetunionens innmarsj og til slutt den begynnende løsrivelsen fra republikken. Jeg skal ikke på noen måte påstå at jeg kjenner Estlands historie godt, likevel mener jeg å tro at historien som skisseres i denne boka er både troverdig og historisk korrekt.
Avslutningen av romanen, som tidligere har vært nevnt i denne tråden, viser leseren hvor korrupt og konspiratorisk samfunnet i Estland virkelig var da de var en del av Sovjetunionen. “Alle” jaktet på “alle”, hverken familiebånd eller tidligere vennskap spilte noen rolle. Her gjaldt det å overleve. Aliides skjebne var kanskje ikke så unik; man gjør det man gjør for å overleve, og ett eller annet sted på veien mister man sine tidligere normer… Skammen kan få mange til å gjøre de mest utrolige ting!
Når det gjelder Zara kan hennes oppvekst ha vært en del av årsaken til at hun handlet som hun gjorde; hun er naiv, samtidig oppviser hun et fantastisk overlevelsesinstinkt; hun ER Zara, ikke Natasha. Må si at Zaras skjebne gikk inn på meg, hennes historie minner meg veldig mye om filmen Lilja 4ever, og det var svært vondt å lese enkelte av passasjene som omhandlet hennes tid bl.a. i Tyskland.
Konklusjon: dette var en utrolig god bok! Den var gripende, men samtidig på en måte usentimental.. Leseren møter karakterenes mørkeste sider, samtidig er det et visst håp å spore. Heldigvis har jeg Stalins kyr liggende, forhåpentligvis vil jeg på nytt la meg imponere av Oksanen!
Irakk har spurt meg om hva jeg trodde om fluene, men jeg har ikke noe svar på det. Kan noen hjelpe - hva var det med dem?
Hvor ble det egentlig av Hans? Kan det ha hatt noe med fluer å gjøre?
Ja kan de feite fluene som surrer hele tiden ha noe med Hans å gjøre?
Vel.. Fluene dukker stadig opp i Aliides liv. De ødelegger kjøttet, de gjør henne kvalm utenfor kjøttforhandleren, hun serverer kjøtt som fluene har vært borti til andre... Kanskje kan det ha noe med hennes skyldfølelse å gjøre; kanskje hun føler seg like bedervet som fluene gjør maten?? Ikke vet jeg ;)
Ja, det var slik jeg oppfattet det.
For et bra tips, Bjørg L! Jeg ble litt utålmodig over de siste sidene, og leste dem litt kjapt, men nå tok jeg dem om igjen og ser at du har rett. Det gjør jo boka enda bedre, og nesten slik at man ville lese den igjen...
Ei helt fantastisk god bok. En tanke som stadig slo meg mens jeg leste, var at dette går ikke an, det er ikke mulig... Fikk reint vondt i magen etter hvert som Aliides synder ble avslørt. En hjerterå roman!
Enig i at boka er bra, men du kunne kanskje hatt en liten spoiler-alert her? Du avslører jo en god del av handlingen og sammenhengene?
Jeg tror ikke jeg har avslørt mer enn det som har vært skrevet om boka i diverse bokanmeldelser. Pleier nemlig å sjekke det nokså nøye før jeg offentliggjør noe jeg har skrevet selv. ;-)
http://www.dagsavisen.no/kultur/article465788.ece
Det er jo vel og bra, men synes fortsatt en spoler-alert hadde vært greit her - selv som det er mulig at andre har avslørt like mye.
Jeg spurte vel ikke om Rose-Marie kunne forandre teksten sin? Selvfølgelig skal hun få skrive som hun vil! (Jeg synes hun skriver godt!) Men når det er mulig å sette en "advarsel" på tekst som avslører deler av handlingen i en bok, så er det vel greit å benytte seg av den muligheten? Noen synes det er greit å vite mye av handligsplottet, mens andre foretrekker å vite mindre. Det handler vel først og fremst om smak og behag, og er det ikke OK i gi folk valget når det er mulig?
Hehe, sikkert flere som har det sånn! Selv bruker jeg å vente med å lese hva andre synes om ei bok til etter at jeg har lest den, for at ikke andres tanker skal "forstyrre" min egen oppfatning mens jeg leser.
Poenget mitt med spoiler-alert'en er bare at den er der - så hvorfor ikke like godt bruker den? Som jeg ser det er den en slags "høflighetsfunksjon" overfor de som liker å lese hva andre synes om en bok, uten at de samtidig ønsker å vite detaljer om handlingen. Selv om alle velger selv hva de vil lese, er det jo umulig å vite hva en tekst inneholder før man faktisk har lest den - og om man da har fått detaljer man ikke ønsket å vite om der og da, er det jo for seint. Nettopp i slike situasjoner er det spoiler-alert'en er nyttig. Håper jeg har ordlagt meg tydelig nok til at dette gir mening, var litt vanskeligere å forklare enn jeg trodde. Hadde kanskje vært interessant å lage en egen tråd om emnet?
Det er helt greit at du mener dette, Helle Marie. Det har jeg også respektert. Men andre må også få lov til å mene det de vil uten at vi skal føle oss personlig angrepet. Vi utfolder oss alle på disse sidene for å spre glede rundt litteraturen, ikke for å begrense meningsutvekslingene eller forsure diskusjonene. ;-)
Når så mange høyst oppegående mennesker møtes til diskusjon, må vi være forberedt på at det er sterke meninger ute og går, og at de kan være høyst forskjellige. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva man bør skjule her og hva som det er greit å holde åpent. ;-)
Jeg følte meg slett ikke personlig angrepet av det Tao skreiv. Virket bare som om hun misforsto litt, så prøvde å klargjøre hva jeg hadde ment. Nemlig at jeg overhodet ikke hadde noe i mot det du hadde skrevet i seg selv, men at jeg synes det er fint om folk benytter seg av spoiler-alert'en når den jo faktisk er der. Om du hadde valgt å ikke bruke den, hadde jeg selvfølgelig respektert det! Var bare ment som et forslag, som jeg prøvde å begrunne. Om du følte at jeg dermed begrenset meningsutvekslinger eller forsuret noe, er det synd - og ikke hva jeg var ute etter.
Selvfølgelig kan folk ha forskjellige meninger - jeg kom med min, og Tao med sin. Kan ikke se at noen av oss var ufine mot hverandre?
Ble ferdig med denne i dag jeg også..og vurderte den til terningkast 6. Du beskriver den så godt her, Rose-Marie at jeg bare slutter meg til dine betraktninger. Selv om den var "tøff" å lese, ga den meg mye...en tankevekker. (Kanskje jeg reagerte litt på at den siste delen kom nesten som et slags "etterord" og skilte seg litt ut fra helheten i romanen forøvrig...)
Enig med deg angående slutten. Litt for brå og kortfattet i forhold til resten av historien som er ført i et utsøkt språk.
Avsluttet boka i dag, etter å ha forelsket meg i Stalins kyr tidligere i sommer. Jeg er enig i det dere sier om slutten, samtidig gir den et innblikk i måten sikkerhetstjenesten jobbet på (også i Norge). Og den er med på å sannsynliggjøre historien - et litterært grep som underbygger at det er fullt mulig at dette har skjedd.
Sist sett
