En middels god roman som blir litt mer interessant pga. sin link til samtiden.
Enig med NRKs anmelder i at det er noe solstadsk over hovedpersonen i Underkastelsen: En manns følelse av ensomhet kombinert med hans analytisk tilnærming til verden. Der Solstad tilsynelatende ikke har noe ønske om å vise til store endringer på slutten av sine romaner, men tvert imot peker ut en slags status quo-fortsettelse vi ikke får innsyn i, går Houellebecq motsatt vei i Underkastelsen: Hovedpersonen ender med å foreta et viktig valg. Er dette en styrke i romanen? Kanskje gjør Houellebecqs logikk underveis i romanen at konvertering føles på sin plass. Samtidig ble for meg historien til hovedpersonen mindre interessant så snart det gikk opp for meg at konvertering ville skje. Den samfunnsmessige "underkastelsen" i form av f. eks hvordan universitetet endrer seg, er langt mer interessant enn hovedpersonens personlige "underkastelse" i form av aksept for islamske tankegods.
En annen kritikk jeg har mot Underkastelsen, er hvordan samfunnsendringene vi blir gjort kjent med etter valget ikke knyttes til motstemmer - hvor blir det av høyresiden etter valgnederlaget, og hva med de liberale og høyt utdannede kvinnenes følelse av tap av frihet? Den samfunnsmessige endringen skjer så å si helt uten motstand, og jeg har problemer med å tolke det annerledes enn at dette er Houellebecqs advarende stemme som snakker til oss mellom linjene. Kanskje synes noen dette er fascinerende og tankevekkende. For meg kunne denne romanen ha blitt mer interessant dersom den hadde vært dypere med tanke på samfunnets motstemmer, og den idekamp som vil følge i offentligheten.