Jeg leste Kjell Westös roman Svik 1938 før den vant Nordisk Rådelitteraturpris 2014, og konkluderte med at det var en sjelden god roman. Etter å ha lest den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter, nominert til prisen for 2015, konkluderer jeg med det samme.
Da jeg leste Svik 1938 var det mest handlingen jeg likte. Det var et godt språk, men det var ikke det som jeg synes fremhevet romanen. Romanen til Jón Kalman Stefánsson, her er det språket.
Jeg kunne stoppet her, og bare sagt «amen» til utdrag av anmeldelsene som er sitert her hos det norske forlaget Press og der boken er presentert. Men jeg skal forsøke å bl a vise ved sitater hva det er som gjorde at jeg likte romanen så godt. Jeg har lånt boken utgitt i 2013 og på norsk i 2015 av biblioteket. Det er helt klart en bok med stor gjenbruksverdi: den kan leses flere ganger. Derfor bør jeg kjøpe den. Merker det spesielt når jeg sitter her og skriver dette innlegget og leser det jeg har notert meg: jeg får lyst til å lese den om igjen.
Det er så mye av det han skriver som er så vakkert formulert. Riktig plassert i handlingen. Det virker så enkelt når jeg leser det, men det er vel nettopp det som er kunststykket: å skrive slik at det virker enkelt for leseren. At leseren skal kjenne seg igjen og tenke: slik er det, dette kunne jeg skrevet selv.
Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget
Viser 2 svar.
Flott omtale på bloggen! Eg les boka nå, men slit med å komme i gong. Kanskje er det det at hovudet mitt er fullt opp av andre ting, som er årsaka til at eg mister konsentrasjonen. Eg skal gje boka ei ny sjanse, nettopp av den grunn. Det einaste eg har å seie nå er at eg synest forfattaren med fordel kunne skrive litt kortare setningar. Ei setning på 6-7 linjer kan bli litt mykje... Men det kan og skuldast fokuset mitt, - så nå startar eg på'an igjen :)
Takk for det. Ikke enkelt med bøker. Det kan være som du sier at det har noe med tid og sted du leser den. Eller så enkelt at du av en eller annen grunn ikke finner kjemien med innholdet/formen. Jeg la ikke merke til at det var lange setninger. Det er noe jeg bruker å legge merke til, og særlig der jeg ikke helt finner kjemien med innholdet. Jeg begynte på romanen Stoner av John Williams for en tid tilbake. Syntes boken var veldig god til å begynne med. Men da jeg kom til tiden etter at han hadde giftet seg, og ektefellens sammenbrudd, sa det plutselig stopp. For meg ble denne delen av historien for overdrevet, og jeg avsluttet. Når jeg får det slik med en bok, hjelper det ikke at den har fått mengder av positive anmeldelser/omtaler. Jeg skal ikke si at jeg ikke kommer til å lese den senere, for det kan være tid og sted jeg leste den som påvirket min leseopplevelse.
Sist sett
