Det var en litt underlig gjeng som flyttet fra hovedstaden og bygdene, inn til Hvalstad i Asker. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik kjente hverandre fra deres felles prosjekt, avisen Den 17de Mai, og gikk sammen for å kjøpe gården Labråten. Nær hovedstaden og likevel på bygda. Fra hver kant, fra hver bygning rundt tunet, skulle de dyrke de norsk-norske verdier, fremme landsmålets sak og hjelpe hverandre. For sakens skyld. Målsaken.
Aller mest i fokus var Hulda og Arne Garborg. Han som forfattet de store romaner. Hun som kjempet i kulissene. Hun som samlet hordene.
Og det var litt av en forsamling. Intellektuelle og skriveføre, men akk så innadvendte, sykelige og kanskje attpåtil mentalt uberegnelige. Likevel maktet de, fra hver sin lille boble, å nå ut til folket og i sin samtid, fornorske samfunnet.
Med Labråten som sentrum tiltrakk kjernen seg mange mektige venner i det kulturpolitiske landskap. Alle var de forkjempere for landsmålet, det som i dag kalles nynorsk. Beboerne tok opp arven etter Ivar Aasen og videreførte den. Sammen forfattet de egne verker, men kanskje av større betydning var rekken av historiske verker som ble oversatt til landsmål. Jeppe på Bjerget, Odysseen, Edda, ja selv Bibelen. Aviser på landsmål ble riksdekkende, bunadstradisjonen ble gjeninnført og folkevisedans ble igjen kultur. Husfliden ble etablert. Det Norske Spellag ble til Det Norske Teater. Et lite stykke BygdeNorge i hovedstaden. - Selv i dag.
Og på Labråten kunne de etablere sitt eget lite BygdeNorge i miniatyr. En trassig motvekt til det pulserende, nedbrytelige liv i Kristiania. En oase av kultur, samhold, frukt og dyrehold. Et lite Eden i Asker.
Som symbol på det rene, friske, oppbyggelige bygdesamfunn ble Askerkretsens betydning og sak ytterligere poengtert ved særlig Huldas mange redningsaksjoner i form av venner og venners barn som ble hentet inn til Labråten for rekreasjon. Hun tok de under sine vinger i håp og tro om at et landsens liv med sunne verdier, frisk luft og hvile, kunne redde de fortapte sjeler.
Norge løsrev seg fra Danmark og skulle plutselig stå på egne ben. Det var viktig å fremme nasjonalfølelsen og finne tilbake til røttene. For Askerkretsen var svaret klart. Sammen og hver for seg kjempet de for alt hva det var verdt. Lykkes de, trakk de seg tilbake. Målet var aldri oppmerksomhet og heder. Saken var alt.
Alt på landsmål. Selvfølgelig var alt på landsmål.
De lykkes langt på vei. Selv om det i dag er få minner igjen av deres gjennombrudd, var Askerkretsen betydelige og mektige. Her var ikke rom for betenkeligheter vedrørende inhabilitet. Redaktører skrev rosende omtaler av romaner og teaterstykker, kunstnere illustrerte barnebøker og pyntet teaterscener. Kretsen arbeidet sammen, venner forsvarte og fremsnakket hverandre.
Slik gjorde de hverandre større og mektigere, sammen dannet de et mektig skjold mot kritikk. Slik ble de også stadig flere, til tross for at grunnlaget med tiden forvitret i takt med sykdom og død. Mektige og profilerte venner frekventerte Labråten og dannet en utvidet omgangskrets som satte Askerkretsen ytterligere på det kulturpolitiske kart. Der var Gustav og Kitty Wentzel, Harriet Backer og Fernanda Nissen.
Kunstnere, forfattere, malere, som sammen jobbet for et felles visjon om å samle folket til ett. Alt med naturen, bygda og landsmål som fellesnevnere. Rent og ekte.
Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Alle notene til tross. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte. Vi leser om deres væremåte, men også innrømmelser og intime tanker gjennom brev og dagboknotater. Du irriterer deg, gleder deg og forsøker å forstå. Dette er ingen rosenrød fortelling.
Akkurat som avslutningen i boken irriterer meg. Brått blir det slutt. Arne Garborg dør, og plutselig er fortellingen over. Kretsen er utvannet og oppløst. Akkurat da, etter 250 sider, forstår du at du har rast igjennom en sakprosa som er utformet som en roman du ikke vil skal ende. Du vil lese mer, vite mer, kunne fortelle andre om denne gjengen som hadde alle disse visjonene om et ekte fedreland bygget på trygge, rene bygdetradisjoner.
De solte seg aldri i glansen. Mange levde i fattigdom uten vilje til å oppgi sitt virke. En del døde av tuberkulose. Noen ble gale. Andre endte sine liv etter harde år med alkoholisme. De var kunstnere. Kunstnersjeler. Noen ble hyllet i sin samtid. Noen fikk sin hyllest for sent.
Ja visst. Det var en forunderlig forsamling der borte på Labråten.
Viser 2 svar.
Jeg er ordentlig imponert over språket ditt. Fortsett og skriv :)
Nå ble jeg ordentlig glad! Tusen takk!
Sist sett
