Bokelskere.no

BOK III: Vente på døden (Waiting for Death)

BOK IV: Tre kjærlighetsproblemer (Three Love Problems)

Leseperiode: mandag 20. jan. - onsdag 29. jan.

(Her finner du en mer generell tråd om George Eliot og Middlemarch)

Diskusjonstråd for Fortale, Bok 1 og Bok 2

Diskusjonstråd for Bok 5 og Bok 6

Diskusjonstråd for Bok 7, Bok 8 og Epilog

Jammen tok det meg litt lenger tid enn forventa ( familien tok litt meir av tida mi enn eg hadde rekna med..) - men fekk avslutta bind 1 no i kveld.
Er litt lei meg for at eg ikkje fekk lese så samanhengande som eg likar, så derfor er inntrykket eg sit att med no noko uklart. Ja, ikkje nå det gjeld kvalitet, og slett ikkje når det gjeld mi oppfatning av stakkars Dorothea og Mr Casaubon! Eg vert berre lei meg når eg "ser" kor dårleg dei har det i ekteskapet. Og det at det røyner på med dårlig helse gjer det ikkje akkurat lettare for desse to.
No har eg alt leita fram bind 2 og gler meg til å ta fatt.......

Da har vi noko felles med Mary i boka; "I have little time for reading," seier ho i kap. 32. Book IV var underhaldande fordi enkelte personar var skildra med ein bråte ironi og humor. Sjølv om eg ofte seier som Rosamund i kap. 36 at "And you know that I never change my mind", skifter nok innstillinga mi til romanen frå bok til bok. Book V syntest eg var langtekkeleg. Eit gledesteikn var referansen til min litterære venn don Quijote i kap. 42:

She is ready prey to any man who knows how to play adroitly either on her affectionate ardour or her Quixotic enthusiasm; [...].

Jeg er så utrolig imponert over George Eliots evne til å bekle de mest forskjellige yrker og karakterer, fra legen til banksjefen til advokaten til hestehandleren osv. Det spiller ingen rolle, hun er i stand til å sette seg inn i enhver mann/kvinnes situasjon med troverdighet.

George Lewes som hun levde sammen med i rundt 25 år, skal ha uttalt at hun glemte aldri noenting av det hun leste, så, eller hørte.

Jeg har lest at fordi moren var mye syk, ble hun ofte med faren på jobb. Faren var "bestyrer" på det store godset Arbury Hall, og han traff mange forskjellige mennesker og skjebner gjennom jobben sin, fra den fattigste fattige til overhodene for eiendommen. Og lille Mary Anne var med han overalt og suget til seg inntrykkene.

Da hun var fem år gammel, ble hun sendt på pensjonatskole, og vi kan vel bare forestille oss hvilke inntrykk det skapte i et barnesinn. Hun står for meg som den mest fantastiske forfatteren jeg har møtt.

Eg er einig med deg - og kom på noko i kap. XXXII: Nå er jo «a man of property» eit svært vanleg uttrykk på engelsk som ikkje er skapt av George Eliot, men måten Eliot broker det på i Middlemarch, kan gi assosiasjonar til Soames i John Galswortys The Forsyte Saga, som nettopp ser seg sjølv som «a man of property». «Even the invisible powers, he [i.e. Solomon] thought, were likely to be soothed by a bland parenthesis here and there – coming from a man of property, who migt have been as impious as others.» skriv Eliot (s. 307 i utgåva mi).

Jeg vil følge opp det du sier, gretemor ved å trekke frem og berømme dialogene. Eliot har en suveren evne til å la oss ble kjent med personene sine gjennom nettopp dem. Uttrykksmåten er karakteristisk for hver enkelt. Dialogene er ofte lange, men ikke ett øyeblikk kjedelige. De faller troverdig og driver handlingen fremover. Sladder og ryktespredning er tatt på kornet!

Det slår meg at selv om personene bruker mange ord og høflighetsfraser, er de ofte svært skarpe og direkte mot hverandre. Og likevel, så hender det sørgelige at de ikke alltid når inn til hverandre. Har nettopp lest en samtale mellom Dorothea og Will Ladislaw. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at jeg nesten får lyst til å riste dem opp, begge to!

Tusen takk for din informasjon om forfatteren. Gir et interessant og fint innblikk i hvordan hun kunne skrive en bok som denne. Hun må ha hatt et helt spesielt talent.

Da var bok 3 og 4 ferdiglest.
Fremdeles lar jeg meg fengsle av Eliot sine beskrivelser av tanker og indre sjeleliv som rører seg i mennesker. Forfatteren lar oss se hvordan valg som blir tatt virker inn på en selv, samt mennesker som står rundt oss på både godt og vondt. Det blir boret dypt inn i sjela på de personene vi har blit kjent med.
Ta f.eks. Mr. Casaubon som sliter med så mange tunge og mørke tanker. Hans store motvilje mot Will som egentlig ikke bunner i noe konkret, men en blanding av missforståelser og sjalusi som nærmest har utviklet seg til tvangstanker.

Eliot må ha hatt stor forståelse for mellommenneskelige relasjoner.
Jeg tenker at man må ha opplevd en del følelsesmessige ting i livet for å kunne gi så presise og dype beskrivelser av alle mulige følelser som hun gjør.

Har nettopp lest kapittel 36. Ett av høydepunktene (de kommer tett) så langt.

Har lyst til å sitere litt fra dette kapittelet, og en og annen kommentar blir det vel også.

Mrs. Lucy Vincy som 'myrsnipe':
"Og hvor kan man se vakrere og finere barn enn våre? Fred er mye bedre enn andre sønner; det høres når han snakker at han har gått på universitetet. Og Rosamond - har du sett noen som er vakrere enn henne? Hun kunne stå ved siden av den flotteste lady og bare tjene på sammenligningen."

Fornøyelig.

SITAT:
"Man skulle nesten trodd han var statsminister, så ofte som han måtte gi etter for ytre omstendigheter og begivenhetenes ubønnhørlige gang, slik det gjerne er med rodmussede, sangvinske menn."
('sangvinsk': sorgløs, forhåpningsfull)

Enda mer fornøyelig.

Kan det kalles prokrastinering det Mr. Vincy driver med m.h.t. å fortelle Dr. Lydgate hva han mener om giftermålet med Rosamond? Jeg mener det?

Eliot beskriver kjærligheten på en billedrik måte:

"For det har jo vist seg at oppbløtte muskler, øyne på glass-skiver og andre eksempler på forskningsobjekter er mindre uforenlig med poetisk kjærlighet enn sløv tanketomhet og en svakhet for dårlig prosa."

Dette er ikke (IKKE) dårlig prosa.

Eliot beskriver forelskelsen / kjærligheten på en poetisk og nydelig måte:

"Hun rødmet og så på ham slik hageblomstene ser på oss når vi går sorgløst mellom dem i det synkende aftenlyset; sitter det ikke et ørlite vesen - halvt nymfe, halvt barn - i disse fine blomsterkronene og puster lett mot de dyprøde bladene?"

(Og da kan jeg ikke la være å spørre: Hadde Knut Hamsun lest Middlemarch før han skrev Pan (1894) og Victoria (1898)?)

Mr. Vincy uttaler:
"Parlamentet oppløses og folk driver og ødelegger maskiner overalt, og nyvalg
skal vi ha og . . . "

Hva henvises det til her? Er det disse ("folk") som kalles 'maskinstormere'? Jeg husker at jeg leste noe om dette da jeg lærte om 'Den industrielle revolusjon' på gymnaset (som Videregående het for årtier siden).

SITAT:
"Lydgate hadde stor tillit til de psykologiske forskjellene mellom det jeg for variasjonens skyld vil kalle gåsen og gassen; særlig når det gjelder gåsens medfødte ettergivenhet og vilje til underkastelse, som så vakkert var tilpasset gassens styrke og pågåenhet."

Hmmm. "medfødte"?

Jeg tviler på at forfatteren / fortelleren skriver dette bare for "variasjonens skyld". Her er det nok en god porsjon ironi og provokasjon. Men dog: Eliot (og karakterene i Middlemarch) levde jo i Viktoriatiden, men hun var nok forut for sin tid på mange områder.

Ingen flere kommentarer fra min side.
I alle fall ikke i denne omgang.

Jeg synes det er veldig interessant å se hvordan Eliot beskriver kampen om penger, makt og posisjoner i datidens samfunn. Griskheten var til å ta og kjenne på gjennom beskrivelsen av stemningen og kommentarene som falt gjennom Featherstones siste dager og under opplesningen av testamente. Jeg liker at Eliot sparker både oppover og bortover i samfunnhierarkiet og dette er spennende lesning. Jeg skjønner godt at hun måtte skrive under pseudonym! Slike uttalelser/tanker og meninger var vel ikke ment for den kvinnelige hjerne!?

Scenene i forkant av, samt sjølve opplesinga av testamentet, var eit høgdepunkt hittil i boka.

Kommentar til "og folk driver og ødelegger maskiner overalt".
"The Swing Riots" het opptøyene som foregikk i 1830 og 31. Du kan lese om de her.

Og før disse hadde vi "luddittene" i industrien, som smadret maskiner fordi de tok fra dem levebrødet.

Morsomme sitater og underfundige kommentarer! Når det gjelder Mr Vincy, har du sikkert et poeng, men i mine øyne er det Mr Casaubon som er selveste "sjefs-prokrastinøren" i dette verket, iallfall så langt jeg har lest!

Ja, jeg tviler på at Mr. Casaubon noen gang blir ferdig med og får utgitt sitt verk
"Nøkkelen til verdens mytologier".

På side 291 (ca 2/3 ute i kapittel 29:

"Forakt og sinne avholdt henne fra å lese brevene, slik vi gjerne slenger fra oss søppellitteratur vi tror andre har oss mistenkt for å like"

Der har vært fleire hint tidlegare i boka, men dette er vel det tydelegaste hittil på at Eliot hadde klare meiningar om kva som var god eller dårleg litteratur.

Jeg lurer på hvilke forfattere og romaner som ble stempla som "thrash" den gangen. Noen som har forslag?

Sigmund Skard skriver i "Verdens litteraturhistorie", bind 8:

"Forfattarane til denne litteraturen er det no ingen som lenger hugsar namnet på, trass i ein produksjon med opplag i 100 000-vis."

Bindet er om realismen? Snakker han om alle i denne perioden? Jeg tenker at påstanden var bombastisk om den er ment så generelt, men at den uansett ikke må si noe om kvaliteten på litteraturen.

Her skriver han hovedsaklig om amerikansk litteratur fra 1840-50-årene, hvor masseproduksjonen av bøker for alvor tok til, "Penny-presse", kaltes de et sted, og Penny-bøkene finnes vel fortsatt.

Videre tok jeg tok en snarvei og skulle vel ha sitert hele avsnittet:

"Massen av skjønnlitteratur på den amerikanske marknaden, både innførd og heimleg, vart escapelitteratur: sentimentale, og/eller oppbyggjelege romaner, og diktantologier i praktband og med tilsvarande innhald, som låg på forstubordet i alle respektable heimar. Forfattarane til denne litteraturen er det no ingen som lenger hugsar namnet på, trass i ein produksjon med opplag i 100 000-vis. Men felles for dei alle er ei minimal interesse for dei nye realitetene i amerikansk liv."

Jeg har ikke lest hele essayet som ligger på Gutenberg.org, så jeg kan ha misforstått, men oppfatter dette som et essay med kritikk av en viss type populærlitteratur:

«VI.  SILLY NOVELS BY LADY NOVELISTS.

Silly Novels by Lady Novelists are a genus with many species, determined by the particular quality of silliness that predominates in them—the frothy, the prosy, the pious, or the pedantic.  But it is a mixture of all these—a composite order of fem«feminine fatuity—that produces the largest class of such novels, which we shall distinguish as the mind-and-millinery species.  The heroine is usually an heiress, probably a peeress in her own right, with perhaps a vicious baronet, an amiable duke, and an irresistible younger son of a marquis as lovers in the foreground, a clergyman and a poet sighing for her in the middle distance, and a crowd of undefined adorers dimly indicated beyond.  Her eyes and her wit are both dazzling; her nose and her morals are alike free from any tendency to irregularity; she has a superb contralto and a superb intellect; she is perfectly well dressed and perfectly religious; she dances like a sylph, and reads the Bible in the original tongues."

Utdrag fra: Eliot, George. «The Essays of "George Eliot" / Complete.»

Stakkars Will Ladislaw og Johsua Rigg Featherstone, de har begge fått beskrevet sitt utseende som stygge, at de har ansikt som en frosk. Det ser ut som Eliot ikke ser noe pent i dette amfibiet, og da kan de vel ikke forvandles til prinser heller......

Husker at når jeg leste om Eliot så var hun beskrevet som en uskjønn kvinne.
Dette har jeg tenkt på mange ganger når hun skriver om skjønnheten til kvinnene i Middlemarch og det tenkte jeg også på når jeg leste hennes mindre flatterende beskrivelse av Ladislaw og Rigg.

Jeg har sett på bilder av George Eliot og kan vel si meg enig i at hun ikke er spesielt pen, hun ser litt ut som en kvinnelig utgave av prins Charles. Det var sikkert ikke lett å vokse opp på den tiden og ha utseende i mot seg, men jeg er veldig glad for at hun ikke var et vakkert barn. Utseendet har sikkert vært med på å forme hennes personlighet og utvikling og ut fra hva jeg har lest av henne så langt, ble jo resultatet perfekt. Det kan jo virke som om hun har hatt ubegrenset tilgang til all verdens kunnskap og dette ville hun nok ikke hatt tid til å tilegne seg om hun var et yndig vesen som måtte sitte på utstilling og se nusselig ut.
Utseende er jo fortsatt viktig i vår tid og jeg roper et lite hurra! inne i meg hver gang et menneske med persolighet og litt uryddig utseende blir TV-vert eller får hovedrollen i en film. Det er befriende deilig å se på "ikke-perfekte" mennesker :)

Jeg er så utrolig fascinert av vårt nygifte ektepar, Mr. Casaubon og Dorothea.
De har begge to sett i hverandre svar på sine egne drømmer.
Dorothea drømte om å utrette noe med livet sitt, få kunnskap og være til nytte.
Derfor ble Dorothea betatt av hans visjoner for sitt litterære verk, samt all hans viten og kunnskap.
Mr. Casaubon ønsket seg en yngre kone som kunne føre litt glede inn i hans liv. En som kunne ta vare på han og hjelpe han med sitt bokprosjekt.
Det virker som ingen av dem før ekteskapet drømte eller søkte kjærlighet og vennskap.

Hverdagen har hentet dem inn for nå er de begge ulykkelige. Dorothea får ikke hjelpe til så mye hun vil. At hun til stadighet maser om prosjektet føles som et press og virker demotiverende på han. Han har et kvinnesyn som er veldig nedsettende, men som sikkert stemmer mer overens med tiden de lever i. Jeg skulle gjerne ha vist litt mer om Mr. Casaubon sitt kvinnesyn er representativ for tidsperioden i Middlemarch.

Det som er sikkert er at det som var tiltrekkende ved hverandre i starten nå er det som skaper missnøye og splid mellom dem.

Les de fort, folkens?

Eg er ingen rask lesar, tvert om reiknar eg med at eg les saktare enn gjennomsnittet av dei som frekventerer denne internettstaden. No har eg ikkje for vane med å klokke inn kor mange sider eg les pr time i dei enkelte bøkene eg les, men sidan eg har det uvanleg travelt på arbeid for tida, med ekstra-økter på kveldstid, så har eg oppdaga at eg må henge i litt for å halde følge med progresjonen i Middlemarch. Dermed har eg uvilkårleg også lagt merke til at eg les berre omlag 10-15 sider, kanskje nærmare 10 enn 15, pr time i denne boka.

Ein viktig årsak til at det gjeng såpass seint er at eg må lese mange setningar, av og til heile avsnitt, opp att for å få med meg alt. Enkelte stadar er teksta så metta av betrakningar og observasjonar at eg rett og slett ikkje får med meg alt føste gangen eg les det.

Er det andre som har omlag same opplevinga, eller cruiser de heilt uanstrengt igjennom teksta med vind i håret og kun ei arm på rattet?

Kjente meg dønn igjen i det du skriver. Er ganske flink til å finne bøker jeg virkelig har lyst til å lese, trolig fordi jeg bruker å snikkikke flere ganger i bøkene før jeg kjøper dem. Og underveis i bøkene må jeg flere ganger stanse og lese både setninger og avsnitt om igjen, fordi forfatter`n skriver så himla godt. Toni Morrison er et superb eksempel på dette.

Jeg er en notorisk utålmodig leser. Dessuten er jeg en "enboksleser" - det vil si at når jeg først har begynt på ei bok, vil jeg nødig blande inn andre bøker. Så for meg er tidsplanen for Middlemarch i overkant romslig. Bind 1 har jeg lest ut i vanlig lesetempo, etterpå har jeg gått tilbake og prøvd å tolke mottositatene og finne spor som peker mot handlingen i kapittelet.

Mottoet for kapittel 23 leser jeg som en advarsel til Fred: Hester er ikke noe du bør satse på, unge mann!

Tusen takk for et godt tips, Marit!

Ferdig med bind 1 har jeg også gitt meg i kast med de innledende sitatene. Jeg sluttet etter hvert å lese dem fortløpende; det ble så forstyrrende å slå opp bak i boken etter den norske oversettelsen.

Nei Jostein, jeg tror ikke de utgjør en IQ-test (ha, ha), snarere en ekstra bonus! Selv om noen er i overkant kryptiske: «Gleder og meloner vil ha samme vær» (kapittel 7). Tar noen utfordringen?

Som jeg har sagt før, synes jeg Eliot viser stor omsorg og kjærlighet for sine karakterer - med alle deres sider, og ja kanskje livsløgner. Mitt inntrykk er at hun i mange av de innledende sitatene tar et skritt tilbake, ser karakterene sine litt utenfra, spøker med dem og ironiserer over dem. Se f.eks. kapittel 5 (ikke vanskelig å gjette…) og 6 (er det prestefruen som får unngjelde?) Et eksempel til er kapittel 34 – må da være kapitlets hovedperson tatt på kornet…
Veldig artig å snuse videre blant disse sitatene.

Må innrømme at dei innleiande sitata har fått ei overfladisk behandling av meg, med nokre få unntak.
Elles er eg enig i at Eliot ser med omsorgsfulle auge på ein god del av personane....medan ho framstiller nokre av dei svært "tatt på kornet". Ho har vore dyktig på å få fram mange av mindre hyggelige sider ved den menneskelege naturen, sånn som det å vere ondskapsfull (Featherstone), som det å vere grådig - når familien hans satt og forventa å verte tilgodesett av denne gamle mannen dei ikkje likte......
Eg trur kanskje Eliot satt og småhumra for seg sjølv medan ho skildra både den gamle og familien hans, eg gjorde iallfall det.
Sidan det no går mot helg og litt fri, får eg meir tid til å fullføre bind 1.

Featherstone blir skildret som en ond, gammel grinebiter. En type som minner om karakterer både hos Hamsun (Segelfoss-bøkene) og hos Duun (Juvikfolke, "Medmenneske").

Et skudd i blinde: Meloner utvikler seg best i solskinn og varme. Dorothea har stor glede av å få sjansen til å utvikle evnene sine. I kapittel 7 er det foreløpig både solskinn og varme - men hvor lenge var Adam (Dorothea) i paradis?

Jeg leser alltid sitatene slik de står og forsøker å forstå dem, deretter leser jeg oversettelsen og forsøker å forstå den, før jeg begynner på teksten. Hittil har jeg vært enig med meg selv i at sitatene passer kapitlene.
Når det gjelder gleder og meloner, så tolket jeg det dithen at også kvinner trenger å bruke toppetasjen. Menn og kvinner har egentlig like forutsetninger og behov for kunnskap og tankevirksomhet. Men sikker på dette er jeg ikke. Jeg kjenner ikke til sitatet fra før, kanskje er det et kjent ordtak?

Eg spekulerer også på mange av mottositata. Enkelte forstår eg kva dei hintar til, men for dei fleste er det heller uklart for meg.

Kanskje det er ein IQ-test frå Eliot sin side? "Forstår de ikkje dette, får de ikkje fullt utbytte av boka mi" ...

Dette er ingen bok jeg cruiser gjennom, men som leses sakte og akkurat i perfekt tempo i forhold til leseplanen. Det er alt for mye informasjon og betraktning til at jeg klarer å lese raskere enn nå.
Samtidig er jeg veldig glad for at man har en leseplan å følge for ellers ville jeg brukt adskillig mer tid.
Jeg har skjønt at Eliot ikke er en forfatter som har det travelt med å fortelle historien sin, men det er jo samtidig det som er det geniale med Middlemarch.

Jeg leser i grunnen i forskjellig tempo, avhengig av hva det er jeg leser.

At det kan ta lang tid å lese ferdig en bok, kommer nok heller av at jeg nesten alltid leser flere bøker samtidig.
En lesesirkel med felleslesning og rimelig faste tidsfrister, vil nok disiplinere lesingen min en god del.
Men jeg kommer nok til å fortsette å lese mer enn én bok av gangen (p.t. gjenlesing av
"Ringen sluttet" (Hamsun))

Synes dere tidsfristene som er satt for de enkelte delene av Middlemarch (og hele romanen) er rimelige og passer for dere?
Og vi bør kanskje diskutere litt hvor lang tid vi skal bruke på hver bok (hvert verk), og hvordan vi eventuelt skal dele den opp i flere tråder / leseøkter.

Jeg synes at tidsfristene du har satt er akkurat passe. Ved å lese et par kapitler om dagen blir jeg ferdig litt før tidsfristen "er ute", men ikke så tidlig at jeg glemmer innholdet. Perferkt!

På et så langt og omfattende verk som "Middlemarch", kunne det kanskje vært lagt inn en pause midt i boka, slik at de som skulle være falt av, kan komme seg med igjen.

Vi leser nok i ulikt tempo, så noen er nok ferdig med én bolk før startdatoen for neste leseperiode. Da kan man ta en pause hvis man vil.

De som ligger litt etter eller har falt av, kan lese tidligere innlegg og evt. kommentere og lage egne innlegg, selv om det gjøres utenom den tidsperioden som er fastsatt.

Jeg synes det er én av fordelene med å dele opp lesingen av lange bøker i flere leseperioder og lage én diskusjonstråd for hver periode (del av boka).

Men vi må forsøke å lage leseperiodene slik at de passer for så mange som mulig.

Det er meningen at felleslesingen skal være temmelig fleksibel slik at folk kan lese fort eller sakte og eventuelt skrive innlegg i den tråden som passer.
Trådene blir jo liggende her, så det er mulig å kommentere både nå og senere.

Jeg tenkte i forhold til diskusjoner at det var greit å ha kommet ajour, men foreløpig har folk mest skrevet sine egne betraktninger og hvor langt de har lest. Personlig hadde jeg ønsket å gå mer i dybden, men det kan jeg jo gjøre og gjør på egenhånd.

Hva tenker du på når du sier du vil gå i dybden? Og er personlige betraktninger ikke en del av det:)?

Det var ikke ment som noen kritikk.

Nei, det trodde jeg ikke heller:) Ble bare nysgjerrig på hva du mener? Har du for eksempel noe utfyllende litteratur i tankene som kan utdype vår forståelse? Jeg så at GEs essay ligger på Gutenberg Project og et av dem var en kritikk av datidens kvinnelitteratur for eksempel. Jeg lurer fortsatt på om det er flere som mener livsløgner er et hovedtema i boka etter å ha lest bind 1, kanskje andre som har gått mer systematisk til verks har berørt dette også osv osv

Middlemarch er den mest fortetta og den kanskje mest fascinerende romanen jeg noengang har lest, og jeg får så lyst til å vite/lære mest mulig om romanen, forfatteren og tiden hun levde i.

Rebecca Mead har skrevet en bok om sitt forhold til Middlemarch. På The New Yorker ligger det en artikkel som kan være verdt å lese; Middlemarch and me.

AS Byatt har skrevet en artikkel i The Guadian; Rereading Middlemarch. Denne har jeg ikke lest ennå.

Når det gjelder forfatteren så er det skrevet mye om henne. Jeg endte opp med å laste ned fra amazon.com; "George Eliot, The Last Victorian" av Kathryn Hughes, britisk historiker med doktorgrad på Victoriatiden. Jeg har også lastet ned gratis fra amazon George Eliots Essays+utdrag fra andre bøker.

Ibsen og livsløgner har jeg tenkt på, og på den tiden George Eliot skrev Middlemarch, er det tvilsomt om hun hadde kjennskap til Ibsen. Han hadde ikke skrevet så mange skuespill ennå, Peer Gynt kom i 1867, men hvis jeg ikke tar feil så ble det oversatt mye senere. Jeg føler meg helt sikker på at Ibsen hadde kjennskap til GE. Hun og Lewes var vel et av de mest omdiskuterte parene på kontinentet på denne tiden.

Jeg tenker at en stor prosentdel av oss lever på en eller flere livsløgner, vi er bare lite bevisst på det, og noe av det som treffer meg så sterkt med George Eliot, er at hun rører ved deler av oss mennesker som vi kanskje bevisst eller ubevisst forsøker å skjule både for oss selv og andre.

Tja, etterhvert som livsløgnen ble avslørt i Villanden gikk det jo ikke så bra.
Eller gjorde det det?
Det er vel litt avhengig av hvordan man fortolker, og hva man mener med 'bra'.

Tusen takk! Her er det flere ting å se på. Jeg må begrense meg litt fordi jeg holder på med studier. Skal likevel se på noe av dette. Tenker som deg om livsløgn, som jo er et veldig mye brukt litterært tema.

Spennende, kan jeg spørre hva du studerer?

Det er kanskje ikke så spennende:) Har hovedfag i historie og tar praktisk pedagogisk utdanning for å bli lektor.

I forhold til diskusjoner er det helt klart best å være mest mulig ajour. Det er likevel anledning til å skrive innlegg / kommentere på et senere tidspunkt også.

Jeg skjønner at det er noen som ønsker "å gå mer i dybden".
Håper du tar deg tid til det. Nå eller senere.

For meg blir det noen ganger et dilemma:
Desto mer tid jeg bruker på å skrive innlegg, desto mindre tid blir det til lesing, og vice versa. Men med en slags avveiing og fleksibilitet går det bra.

Det som er gøy med felleslesing og diskusjoner er at vi kan uttrykke synspunkter og personlige oppfatninger av det vi leser, og i tillegg lære av hverandre.

Jeg går ut fra at det er en del av fellesleserne som ikke skriver innlegg.
Kanskje kikker de innom diskusjonstrådene av og til for å se hva andre mener og for å finne inspirasjon til videre lesing.
Og det er selvfølgelig fullt tillatt.

For min eigen del passar tidsroma du har satt opp veldig bra. Sjølv i travle perioder greier eg å henge med, og i rolige perioder les eg ei anna bok i tillegg. Og nett no så er eg glad for at leseplanen ikkje er strammare enn den er.

Jeg er ikke med på Middlemarch-lesingen (har lest den tidligere), men kan trøste deg med at jeg også er en sakte-leser. Jeg har oppdaget at jeg nesten leser høyt inni meg, sånn at jeg får med meg klangen i setningene. Jeg er også ganske treg i oppfatningen, så jeg klarer ikke å få med meg alt hvis jeg bare skulle rase gjennom teksten.

Det handler ikke om å være «treg i oppfattelsen» når bøker som Middlemarch krever tid og konsentrasjon :-)

Hver setning er så mettet med observasjoner og betraktninger (som Jostein presist påpeker) – her er så mange lag, så mye å øse av. Jeg leser ofte setninger og hele avsnitt flere ganger. Så godt som uten unntak oppdager jeg noe jeg overså, eller ikke øynet dybden/rekkevidden av ved første gangs lesing. Må jeg avbryte lesingen midt i et kapittel, går jeg gjerne tilbake til start når jeg begynner igjen – og med samme erfaring.
Også "klangen i setningene" (et nydelig uttrykk, Ellen) er vel verdi å lytte til.
Dette er hva jeg vil kalle et «klassikerstempel»!

I bok 3 oppstår imidlertid et lite luksusproblem. Det er mer driv over den ytre handlingen, og jeg griper meg selv i å lese for fort!

Det er nettopp dette som er gleden ved å lese en god bok, forhold til å se en film eller andre "kjappere" medier, mener jeg.

Du er ikke alene. Jeg har ennå ikke begynt på Bok 3. Kjenner at jeg ikke har lyst til å skynde meg heller.

Godt uti bok 3 nå og det er Fred vi følger.
Nå har han virkelig rotet seg godt inn i problemer. Det kan virke som han tidligere alltid har landet på beina etter å ha hatt vanskeligheter, ved hjelp av sin far, onkel, sine talegaver eller sjarm. Denne gangen ser det forøvrig ikke ut som noen eller noe kommer han til unnsetning.
For første gang må han kjenne på hvordan valg han tar får negative konsekvenser for andre mennesker, mennesker som han er knyttet til og er glad i.

Som forfatteren sier:
Håpefulle unge herrer foretar ikke ofte tankeeksperimenter av det slaget som dreier seg om andre menneskers behov.

Har akkurat starta på bok 3, og morar meg kostelig over "hestehandlar" Fred Vincy :-)

Det var ikke mer hjelp å få for dette enn det man kan vente å få etter bryllupet når man oppdager ektefellens dårlige gemytt, som vennene selvfølgelig har kjent til på forhånd. S 265

Godt å vere i gang igjen!

To synonymer for 'hestehandel': 'kjøpslåing', 'kompromiss'.

Hos meg får ordet en negativ klang. Assosierer det litt med lureri og juks.

Er heilt enig i at hestehandel er eit negativt lada ord...Fekk slike assosiasjonar til Fred Vincy sine intensjonar når han prøvde å få kjøpt hestar billig, og så selje dei dyrt?

Det gjekk ikkje så bra for stakkars Fred, og det var dessverre ikkje berre følgjene av ein dårleg hestehandel han fekk kjempe med.
Er spent på kor det går med han vidare no , og også kva det skal bli til med Hr. Casaubon som har litt av kvart å slite med...

Noen strøtanker på en søndag formiddag.

Jeg har fått øynene opp for bokens undertittel Bilder av livet i provinsen. Som flere av dere har påpekt, rommer ikke boken så mye ytre handling. Eliot lar oss bli godt kjent med familie etter familie, og fletter elegant og naturlig deres liv inn i hverandres. Jeg opplever stadig sterkere at de er nettopp bilder fra disse menneskenes liv Eliot lar oss få se. Så levende og visuelt!

Jeg blir også mer og mer glad i menneskene, hvor hjelpeløse og umulige flere av dem enn kan virke (faktisk er?). Ta for eksempel den bortskjemte og late Fred Vincy. Eliot utstyrer han med forsonende trekk som livsglede, humor og optimisme, og vips så er han ikke bare håpløs, lell. Vi får en viss sympati for han og forståelse for hvorfor han beter seg som han gjør.

Jeg kom plutselig i tanker om Johan Falkberget. De ytre omstendighetene kan knapt bli mer ulike, fra det karrige og barske gruvemiljøet på fjellet, til Midt-Englands milde, grønne landskaper. Men det er noe med Eliots og Falkbergets omsorg (i mangel av et bedre ord) for mennesket. Evnen til å se oss som den vi er, med alle våre mangler og svakheter, vår styrke og tilpasningsevne. Om det er et slektskap mellom forfatterne vet jeg ikke. Måten Falkberget behandler sine mange strevende personer på, dukket i hvert fall opp i tankene mine under lesingen av Eliot.

Apropos parallellar til norsk litteratur; Eg har fleire gangar tenkt på Hjalmar Ekdal i Vildanden medan eg les om Causabon i Middlemarch. No er det rundt 20 år sidan eg såg teaterstykket, men eg festa meg ved Ekdal sine ambisjonar, eller illusjonar kanskje, om å gjere ei stor oppfinning, men som det aldri blir noko av. Litt som Causabon sitt magnum opus.

Den følelsen har jeg også hatt. Noe beslektet med den ibsenske livsløgnen synes jeg er til stede hos mange av karakterene. I så stor grad at det virker som et hovedtema. De som lever på en livsløgn hos Eliot er så langt jeg kan forstå og har lest, ulykkelige. Gymnaselærer Pedersen er jo også inspirert av Vilanden, så temaet gir mange assosiasjoner. Lurer på om Eliot og Ibsen kjente til hverandre?

"Vente på døden" er tittelen på Bok III.

Spørsmålet er hvorfor denne delen av Middlemarch har en slik tittel.
Den som leser videre får svar.

Eg var så uheldig å kaste eit blikk på siste sida i kapitlet medan eg bladde meg fram til dit eg skulle, og har nok derved fått med meg svaret. Eller eit av svara, dersom det skulle vere fleire.

No er det heldigvis ikkje dette svaret i seg sjølv som er interessant, men vegen dit.

Da er i alle fall jeg klar til å begynne på Bok 3.