Bokelskere.no

Velkommen med innlegg til denne delen av romanen.

Foreslått leseperiode: ca. 1.- 14. april.

(FØRSTE DEL)

(TREDJE DEL)

(FJERDE DEL)

Da har jeg lest denne delen også.

Handlingen fortsetter i vante spor, med intriger og store følelser og uoverensstemmelser.

Har i grunnen ikke så mye å kommentere.

Starter snart lesingen av tredje del.

Jeg har litt vansker med å få tak i personen fyrst Lev Nikolajevitsj Mysjkin. Det sies han skal være en inkarnasjon av Det gode mennesket, en slags Kristus-figur og et motstykke til tyven og morderen Raskolnikov i Forbrytelse og straff.

Men hvem er fyrst Mysjkin? Han kommer, nærmest ut av intet, med toget til Petersburg der han ikke kjenner noen. Han blir umiddelbart tatt inn i ”det gode selskap” og blir forbausende raskt ”en av dem”. Han skal riktignok være en fjern slektning av generalinne Lisaveta Prokofjevna.

Jeg oppfatter fyrst Mysjkin nærmest som en katalysator, en som får ting til å skje. Han gjør et sterkt inntrykk på alle dem han møter; ingen forholder seg likegyldig til han. Romanens personer åpner seg i hans nærvær, ønsker hans synspunkter og hans fortrolighet. De får røsket opp i sitt liv. Det skjer noe med de mellommenneskelige relasjonene i fyrstens nærvær.

Fyrst Mysjkin fremstår som dannet, stillferdig og velmenende. Han gjør et godt inntrykk. Og han oppfattes samtidig som en raring, naiv og enfoldig, nærmest et barn – en idiot. Fyrsten har åpenbart en skarp observasjonsevne, og i neste nu er han distré, likegyldig og forvirret. Plutselig ler han høyt og tilsynelatende umotivert. Andre ganger forsvinner han inn i sin egen tankeverden. Mange av romanens personer har et ambivalent forhold til han. Fyrsten er åpenbart en meget sammensatt person.

Et annet interessant tema er fyrstens forhold til de to kvinnene Nastasia Filippovna og Aglaja Ivanovna. Jeg lar det ligge i denne omgang.

Men jeg kommer ikke helt under huden på mennesket Mysjkin? Hva føler han, og hvorfor reagerer han som han gjør? Hvilke motiver har han for sine handlinger?

Jeg kan dessverre ikke si noe om skildringene av de epileptiske anfallene er realistiske, Kjell. Det jeg vet, er at på den tiden Dostojevskij skrev boken, var ikke diagnosene så klare som i dag. Flere sykdommer som vi i dag vet er fysiske, som epilepsi, havnet i sekkebetegnelsene sinnssykdom eller åndssvakhet.

Stakkars fyrst Mysjkin, tenker jeg etter å ha lest ferdig del II. Er det i det hele tatt ingen han kan stole på der han er omgitt av grådighet, sjalusi, svik og intriger, og samtidig blir åpenlyst hånet? En stund tenkte jeg at Kolja var den eneste som han kunne føle seg trygg på, men så ser jeg at det jo var han som først nevnte "den fattige ridder" og dermed startet den pinlige episoden med diktopplesningen.

Men hvorfor blir jeg ikke mer berørt selv om jeg synes litt synd på ham? Betegnelsen din av fyrsten som en katalysator synes jeg er veldig beskrivende, Lillevi. Og kanskje det er derfor jeg ikke blir mer fortørnet på hans vegne, siden jeg foreløpig ser på ham like mye som et virkemiddel som en troverdig person.

FD serverer mange fargerike personligheter som gir oss drama så det holder. Det legges ut mange antydninger og løse tråder som det skal bli spennende å se hvordan han fullfører. Og det ser ut som det er flere en fyrsten som plages av disse "dobbelttankene" som han selv sier han bebreider seg mest av alt.

Flere personer Dostojevskij skriver om har en splittet personlighet og galskapen er like rundt hjørne. Så også her hos våre venner i "Idioten", de drives fra skanse til skanse, de er glade og lykkelige mens de i neste omgang er rasende og ulykkelige.
Å forstå Myskin tror jeg ikke blir lett, han er ikke lett å bli klok på, for han har en personlighet vi har vanseligheter med å forstå, der er liksom ingen andre vi kan sammenligne han med.

På en måte skjønner jeg at de blir irritert på han, samtidig som de blir tiltrukket av det gode i ham.

Du formulerer det godt, Karin. Her mangler det ikke på drama og galskap!

Jeg har sansen for generalinne Lisaveta Prokofjevna Jepantsjin. Hun spiller på hele følelsesregisteret og legger ikke bånd på seg. Døtrene Alexandra, Adelaida og Aglaja er flaue over moren og skjenner på henne. Fyrst Mysjkin skal ha kalt henne for et barn (s. 279). Lisaveta er godhjertet og naiv, arrogant, spydig og hårsår. Hun er temperamentsfull, lar seg rive med og alle får sitt. Hun kan nok virke overflatisk, men jeg oppfatter henne som en komplisert kvinne. Hun er stolt av sin adelige herkomst, men klarer ikke helt å leve opp til sine egne forventninger. Alle hennes nykker til tross, jeg får en viss sympati og godhet for henne.

I det hele tatt vrimler det av facinerende personligheter og relasjoner. Og igjen er spørsmålet - hvem er fyrst Mysjkin, og hva gjør han i dette virvaret.

Nå er det så pass mange år siden jeg sist leste Dostojevskij at jeg har glemt mye av hans personskildringer og temaer / ideer.

Raskolnikov i Forbrytelse og straff gjennomgikk voldsomme sjelekvaler etter sine forbrytelser, og om jeg husker riktig var det en som het Sonja som fikk ham til å tilstå til slutt. Så jeg vet ikke om fyrst Mysjkin kan karakteriseres som et direkte motstykke til Raskolnikov.

Da tror jeg heller at Nikolaj Stavrogin i De besatte kan sies å ha helt andre egenskaper og synspunkter enn Mysjkin. Stavrogin er nihilist og samvittighetsløs, og har ikke noe forhold til hva som er godt eller ondt i tilværelsen (parafrase av omslaget til De besatte).

Jeg oppfatter fyrst Mysjkin på samme måte som du gjør: sammensatt og et godt menneske. Og helt klart en katalysator i romanen. Det virker som de andre personene alltid må forholde seg til Mysjkin og hans uttalelser og handlinger på en eller annen måte.

Tenker jeg starter lesingen av denne delen etter påske.

Etter å ha fløyet over sidene i første del var det med stor entusiasme jeg gikk i gang med annen del. Beklageligvis dalte entusiasmen raskt i løpet av de første kapitlene. Jeg synes boken ble tørr og uengasjerende, jeg ble rett og slett skuffet! Heldigvis gikk det over fra kapittel fem, hvor fyrsten blir syk og senere drar til Pavlovsk. Her blir jeg igjen overveldet av Dostojevskijs humoristiske form, bokens herlige karakterer og drama. Jeg leser, himler med øynene, ler og holder pusten - samtidig.

Dostojevskij led også av epilepsi, så han hadde førstehånds kjennskap til denne sykdommen.
Det kan man kanskje se av skildringene i kapittel 5.
Er det noen som vet noe spesielt om epilepsi og om skildringene i "Idioten" er realistiske?

Jeg vet ikke om skildringene er realistiske, men prøvde å søke litt på nettet om temaet. Legger ved en lenke til en interessant artikkel om epilepsi i litteratur og film , men vær oppmerksom på at det her finnes en spoiler om hvordan det går videre i "Idioten". (Jeg oppdaget dessverre dette litt for seint selv...)

En annen artikkel på forskning.no omhandler Chopins hallusinasjoner som man i ettertid lurer på om kan ha vært epilepsi.

Jeg slenger også på ei lenke som beskriver ulike anfallstyper ved epilepsi. Ditt spørsmål har fått meg til å se at epilepsi ikke er helt hva jeg trodde det var...