Hva er så spesielt med en bok som omhandler en forholdsvis (fremdeles) ung kvinne og dens opplevelser etter avsluttet studium, først i en vanlig hverdag, så under krigen? Ikke vanskelig å fortelle - denne boka er så full av refleksjon og livsglede at dette smitter. Ikke naiv livsglede, men åpenhet, nysgjerrighet. Boken er full av setninger som: dette likte jeg, dette interesserte meg... Samtidig mye refleksjon og, etter at boka ble skrevet en årreke senere, også selvkritikk. Jeg tror nok at boken var spesielt interessant fordi jeg gjenkjente en del av protagonistene - Sartre, Camus, bare for å nevne noen. Boken gjorde også at jeg følte meg etter hvert nesten som en del av "familien" som vennekretsen omkring Sartre og Beauvoir ble nevnt. Sannsynligvis er boka noe som man enten synes er kjedelig, eller det smitter. Jeg er smittet. Det utløste lyst på mer.
Viser 1 svar.
Takk. Du ga meg nettopp lyst til å lese den. Har bare lest ulike essays av både Sartre og Beauvoir; denne er nå på lista!
Sist sett
