Bokelskere.no

Dette er en slektsroman som starter på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet, og som blir sendt til Oslo som 14-åring for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der blir hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset er livredd for at ungene skal bli påvirket av dialekten.

Etter hvert treffer Marta Frank, og de får tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokser opp i Grorud-dalen på 50- og 60-tallet. Det går ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikker seg vel etter noen feilskjær i oppveksten. Gradvis jobber familien seg opp fra fattigdom, og Rogern er blant de første i slekta som begynner på universitetet. Faren er riktig svært skeptisk til at det kan kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han forundres over eldstesønnens valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter!

Seierherrene er et viktig stykke historie, det har du aldeles rett i. Roy Jacobsen skriver med en innsikt som er imponerende.
Denne boka gir et levende bilde av fiskerfamilienes tøffe kamp om å overleve i de harde trettiåra, innflyttinga fra "provinsene" til hovedstaden, "der framtida og mulighetene er", fram til etterkrigsgenerasjonenes solide framvekst og oppgang. Ei bok som med fordel godt kan brukes i historieundervisningen på grunnskolen for å få et godt perspektiv på denne viktige tidsepoken, for dermed å få et særdeles realistisk bilde av denne tida, - og for å kunne forstå hvordan denne utviklingen har ført fram til slik vi har det i dagens samfunn.

Jeg leste denne boka igjen i fjor, for å friske den opp før Vidunderbarn. Blir slått av hvor kort tid det er siden Norge var et fattig land, og hvor mye ting har forandret seg - sannsynligvis bare pga litt olje. Til tross for all velstand klager folk over de helt utrolige ting... Roy Jacobsen gir en levende beskrivelse av denne historiske utviklingen.

Ja, ikke sant? Klaging og sutring er det blitt mer enn nok av. Har vi det for godt nå, tro? Det slår meg hvor lykkelige mange er i fattige land, bare de vet at de har hverandre og har så de har mat på bordet hver dag. Vi som lever i overflodens del av verden, har ikke lenger noe å slåss for, noe som virkelig gir mening i tilværelsen...

...helt i tråd med tankene til Thomas Hylland Eriksen - f.eks. Storeulvsyndromet...

Hm, ja, - den har jeg ikke lest...