Bokelskere.no

Her er tråden for innlegg om Johannes, tredje bind i Falkbergets tetralogi Nattens brød. Uten å røpe for mye, An-Magritt er blitt en voksen og selvstendig kvinne, trolovet med sin Johannes. Gjennom hennes harde arbeid er Kiempeplassen blitt odelsgård. Gruveselskapet sliter økonomisk, og bønder og gruvearbeidere murrer.

Det er så mye å gripe fatt i i disse bøkene, og mange interessante temaer har allerede vært oppe. Noen stikkord for denne tråden, kan være:
- An-Magritt, hvem er hun egentlig og hva former henne
- forholdet mellom kvinner og menn, kjønnsrollene
- de mellommenneskelige forholdene i bygda
- utviklingen i Danmark/Norge, gir bøkene et realistisk bilde av 1600-tallet
- bruken av symboler
- Falkbergets humor
- bøkenes relevans i dag

Alle synspunkter og kommentarer er velkomne!

Hvis du har behov for å sjekke hva enkelte ord betyr, finner du Eiliv Grues ordliste her

Sitater fra Johannes finner du her

God lesing alle sammen!

Så er siste side vendt i Johannes - og igjen kjenner eg utmattelsen og fortvilinga sige innover meg...sjølv om der ikkje er heilt fritt for lyspunkt ( men jammen er dei ikkje fleire enn så såre trengst!).
Opplevde at denne boka kanskje endå meir enn dei to første har parallellar til Bibelen og bibelske fortellingar. Bibelske hendingar vert siterte og refererte til rett så ofte.

An-Magritt står endå klarare fram for meg som sterk, modig og barmhjertig - ho får nesten eit overjordisk, helgenaktig preg. Åleine som kvinne i det barske og brutale gruvesamfunnet lyser ho opp - ho er både klok, lærd og uredd. Ho får ein posisjon som berre få kvinner oppnår - og slett ikkje på den tida! Og det med eit utgangspunkt som ingen kunne misunne henne.( Heile tida medan eg les, ser eg for meg Liv Ullmann i rolla - og håper at filmen kan skaffast på eit eller anna vis.)

Kjenner at eg må ta ei pause frå kulden, frosten og det umenneskeleg slitet som Falkberget skildrar så godt. Det er utmattande - sjølv om eg berre må ta det innover meg på prent. Får ikkje frå meg vesle Eva - og dei avklemde fingrane i dørsprekka, eller dei utmagra, utpinte ansikta hos "bøxlere og leilendinger" i den vågale, stillferdige protestferda dei gjorde til Trondhjem. Det står respekt av Hedstrøm, Pistolen og An-Magritt som svelt i solidaritet:
Ifall de hadde hatt niste ville de aldri vågd å ta den fram. Ved synet av den kunne de sultne bøxlere og leilendinger bli grepet av avmektig raseri. I det hele tatt å ete så hungrige så det - og uten å dele - hørte til de store dødssynder.

Men - eg gler meg iallfall saman med An-Magritt, Johannes og Eva over at dei får vindu på "Kiempeplassen", slik at lyset og solvarmen kan gjere stova litt meir varm.

En nydelig beskrivelse av Johannes, Hilda. Så gripende og to the point. Jeg kjenner, som deg, hvordan disse bøkene griper fatt i meg, og gjør noe med meg. Tusen takk skal du ha.

Filmen med Liv Ullman som An-Magritt finnes på Røros bibliotekt. Ditt bibliotek kan bestille den derfra (det har jeg tenkt å be om).

Takk for det...Skal undersøke på biblioteket om filmen kan skaffast..(men trur eg ventar til vi evt får plussgrader :-))

Jeg har skrevet en bokomtale om Johannes. Du finner den her.

Jeg har ligget litt etter dere i lesingen, men er nå ferdig med “Johannes”. Dere har skrevet fyldig og godt om den allerede, men jeg har likevel lyst til å kommentere noen av momentene du lister opp til diskusjon, Lillevi.

Først må jeg si at det er den fascinerende blandingen av beinhard realisme og det som framstår som en bibelsk lignelse som løfter og gjør “Nattens brød” så ulikt det meste annet jeg har lest. Jeg er enig med deg i at det er en lysere og lettere stemning i “Johannes” enn de to første bøkene. Humoren er vel til en viss grad der i “An-Magritt” og “Plogjernet” også, men det er kanskje mest litt besk galgenhumor? I “Johannes” synes jeg den underfundige humoren også får mer plass. (For eksempel: Hestejelkeren leste i to katekismer. I en med og en uten Det syvende bud. Om Lorentz Mortensen Angell: Vel dyrket han sin Bacchus med måte. Og om Johannes: An-Magritt klarte å dra hjulmakeren i land. Han tørket utrolig fort i solskinnet oppe på Kiempeplassen.) Og tørrpinnen Johannes lærer seg også til slutt å forstå og til og med å bruke denne humoren selv!

De mellommenneskelige forholdene synes jeg du beskriver godt når du skriver fra avhengighet til forakt er veien kort. De er heller ikke vant til å rose hverandre; tonen er tøff. Så selv om de har lyst til å si noe pent til henne da hun deler slitet og strevet med dem, blir det vanskelig. Ingen måtte få høre et godt ord – for skikk og sed forbød nå engang det. Ved å krenke den gjorde en seg latterlig. Og Å skamrose et alminnelig menneske opp i øinene gikk ikke an. Hun var ingen storingse.

Jeg har ikke inngående kjennskap til historien fra 1600-tallet, men en liten skumlesing i “Trondheims historie 97-1997 – Innvandrernes by 1537-1800” gir et bilde av at det rundt 1600 i Norge skjedde en profesjonalisering innenfor forvaltning/administrasjon, industri og handel som krevde fagfolk. Siden det var mangel på utdannede kandidater innenlands, ble Norge et mulighetenes land for mange innvandrere. I 1645 antar man at minst halvparten av byrådet bestod av innflyttere. Angell-familien kom til byen omkring 1650. Det var Lorentz Mortensen Angell, Morten Angell (død 1688) og en søster som døde i 1664. Det står om Lorentz: Han drev en allsidig handel, han fikk del i forsyningen av kobberverkene og i eksporten av kobber, han ble jordeier, han engasjerte seg i skipsfart og han deltok til og med i et kompani for hvalfangst i Nordland. …i Trondheim i 1680-årene var Lorentz Angell den største enkeltlångiver. Falkberget skriver: “Alle fremmede gjorde karriére. Landets dører var løftet av hengslene. Eventyrere og lykkeriddere strømmet inn. Byens gamle borgere tapte staden. Kvartal for kvartal.” Som du også skriver i din anmeldelse, Lillevi, så møter vi innvandrerens problemer med å bli akseptert. Johannes føler på det, men også Pistolen (langt om lenge kunne vel også han bli en god nordmann) og Lorentz Mortensen da stadsfysikus sier at de begge er nordmenn (Han velsignet den brutale stadsfysikus for hans Vi! Vi! For første gang sa en nordmann Vi til Angell. Vi! Vi!). Og problemstillingen er stadig like aktuell i dag. En annen morsom detalj fant jeg i kapitlet Tidens tegn, hvor Angell ønsker mer penger i omløp fordi han mener det vil øke velstanden for alle. Ikke så ulikt John M. Keynes’ økonomiske teori? :)

Jeg stusset litt da Ove Bjelke lurte på om An-Magritt var en heks, men med tanke på at Lisbeth Nypan ble dømt i Trondheim og brent på bålet for trolldom i 1670, så er det kanskje ikke så rart likevel.

Jeg synes boka inneholder en imponerende mengde sitatvennlige visdomsord, elegant billedbruk og ikke minst er full av symbolikk. An-Magritt selv er nok som Marit sier, et ønske om å framstille en redningsperson for samfunnet. Hun blir vel også redningen for Johannes på samme måte som han blir for henne. Og det er ingen tilfeldighet at han heter Johannes: Johannes! Johannes! Apostelen hette også Johannes. Pedro kalte ham kjærlighetens apostel. An-Magritt er den livsbejaende og viljesterke anføreren. Hun staket alltid ut en veg. Og I hennes sinn bodde et helt folks overvintrede vilje og trass. Loddsnora brukes på nytt som symbol også i denne boka. Hun skal arve Hedstrøms loddsnor for å skille mellom rett og urett, og hun er Johannes’ vinkel, passer og loddsnor. Og Johannes gir et bilde på betydningen av troskap og lojalitet: …lyt je vør tru mot ham så langt jeg makter det. Også i tankom. Er vi it tru innvortes hjelper det lite å vørr tru utvortes. Nei – sa An-Magritt – kjøttet hell vi alltids styr på. Verre er det å taumkjøre sjela.

Hevnen er ikke så fremtredende i denne boka. Jeg finner derimot flere steder hvor verdien av ydmykhet trekkes fram: Jeg sakner ydmykheten. og Det er farlig å spegle seg i altfor blank is, Johannes! (An-Magritt, s. 145 og 156), Når han – Johannes – måtte avstå fra den verdigheten skjedde det for han skulle ydmyke seg. (Johannes, s. 159), og Hans ødeleggelser førte til sjelens opphøielse. I det ytre til fornedrelse! (Jürgen, s. 166).

Jeg klarer heller ikke å finne mye spor av feminisme i Falkbergets framstilling, men på slutten av kapitlet “En farlig herold”, vurderer Angell å overlate An-Magritt ansvaret for en korngård, og tenker: Tiden burde nå snart være inne til at den norske kvinne tellet… Det var det nærmeste jeg kunne komme :)

Alle tre bøkene hittil har vært usedvanlig gode, og jeg ser fram til den siste også!

Tusen takk for dine tankevekkende og informative betraktninger, Bjørg. Jeg er imponert over hvor mye du får med deg. Jeg skal se nærmere på dette og prøve å gi deg en tilbakemelding.

Falkberget, Hamsun og Hugo – noen tanker om menneskesyn.

Jeg var med på felleslesing av Sult tidligere i høst. Da hadde jeg ikke lest boken siden min pure ungdom. Jeg reagerte – nå som da – negativt på Hamsuns skildringer av fattigfolk, spesielt i Fjerde stykke. Etter min mening skildrer Hamsun her de fattige på en så nedlatende, foraktelig og guffen måte. De står frem for leseren (meg) som simple og mindreverdige mennesker, nærmest uten livets rett. Ta for eksempel scenen der jeg-personen kikker gjennom nøkkelhullet på paret i sengen og oldingen. Så nedverdigende.

Falkberget er heller ikke nådig med sine fattige og uvitende fjellbønder og gruvearbeidere. Jeg oppfatter likevel at han skildrer dem med kjærlighet og overbærenhet. Vi får en godhet for dem, selv når de begår dumme og lite snille handlinger. Falkberget kjenner deres hverdag, og har forståelse for dem (han arbeidet selv i gruvene som unggutt). Vi er aldri i tvil om at Falkberget anerkjenner bøndenes og gruvearbeidernes slit, og at dette slitet danner grunnlaget for velstand og utvikling i samfunnet.

Av Victor Hugo har jeg kun lest De elendige. Jeg synes jeg fant den samme tonen hos Hugo som hos Falkberget. En forkjærlighet for de undertrykte, om jeg kan si det sånn.

Jeg har ikke lest så mye av Hamsun, så jeg skal ikke forfekte klare meninger om hans menneskesyn generelt sett. I Markens grøde oppfatter jeg noe av det samme som jeg reagerte på i Sult. Kjærlighetshistorien Victoria derimot, oppfatter jeg ikke sånn.

Hva mener dere? Har noen av dere reagert på det samme, eller er dere uenige? Hører veldig gjerne flere synspunkter på dette.

Dette kommer jeg gjerne tilbake til! Falkberget ble inspirert av Hugo og jeg tror de delte en del i politisk innstilling. Jeg er i gang med Hugo nå og vurderer å lese de opp i mot hverandre. Jeg har kun lest Sult av Hamsun. Jeg tenkte ikke over at det var forakt. Det som slo meg med Sult var den presise ironien og humoren. Tror jeg må se på den en gang til:) Dickens er jo også verdt en analyse i denne sammenhengen.

Oi, dette var et stort tema på en søndag formiddag! Skal likevel prøve å svare på noen av spørsmålene :)

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene. Hos Falkberget blir det i Nattens brød for meg en fascinerende blanding av beinhard realisme og bibelsk lignelse, mens jeg synes Hugo har vellykkede elementer av eventyrfortellingen (jeg har heller ikke lest annet en De elendige).

Hamsuns prosjekt i Sult innebærer en helt annen fortellerstil. Her følger vi fra innsiden tankene til hovedpersonen - tanker i et ikke helt friskt sinn. Det er det irrasjonelle menneskesinn Hamsun her beskriver, og hovedpersonen er ikke spesielt sympatisk. Jeg oppfatter ham som et menneske som nærmest nyter sin egen lidelse. Han fornedrer seg selv og forakter andre i ett øyeblikk, for så i neste å ha usedvanlig store tanker om seg selv eller opphøye et annet menneske helt vilkårlig. Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne. Men mye av det synes jeg likevel er stor litteratur! Det er veldig lenge siden jeg leste Markens grøde, men jeg mistenker at jeg kanskje vil ha større problemer med å like den enn Sult. Sånn sett kunne det foreslåtte samlesningsprosjektet av den vært interessant, men det spørs om tiden strekker til...

Tusen takk for interessante svar.

Både hos Falkberget og Hugo synes jeg det skinner gjennom et positivt menneskesyn og en tro på noe grunnleggende godt hos menneskene.

Jeg er enig med deg, Bjørg. Og vil tilføye noe verdifullt, også hos de skrøpeligste og usleste.

Jeg synes du gir en god og troverdig beskrivelse av jeg-personen i Sult - i hvordan han oppfatter seg selv og andre mennesker. Slik jeg leser deg, kan/må det negative menneskesynet i Sult tilskrives romanens jeg-person. Det er denne fiktive personens menneskesyn romanen reflekterer.

Eller er det det? Kan ulike fortellerstiler forklare de ulike menneskesynene som kommer frem i bøkene til Falkberget og Hugo på den ene siden, og Hamsun på den andre? Jeg sitter igjen med en følelse av at det ikke er fullt så enkelt. Jeg tror du setter fingeren på noe vesentlig når du sier: Det som alltid blir vanskelig i tolkningen av Hamsun, er at vi vet at en del av de negative holdningene som skinner igjennom i flere av bøkene hans, antakelig også var hans egne.

Og så er det store spørsmålet: Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som lesere og tolkere av denne litteraturen?

Jeg mener nok heller ikke at det er fortellerstilen alene som utgjør forskjellen. Men jeg mener at et bokprosjekt der forfatteren vil vise innsiden av et menneskesinn - et menneske som etter min oppfatning har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse - nødvendigvis må gå mer i dybden med å vise tanker og holdninger enn en mer tradisjonell fortellerstil. Og det er ikke alt i menneskesinnet som er like vakkert. Om det så er Hamsuns eget sinn det beskriver, synes jeg fremdeles det er stor litteratur.

Hvilken betydning får forfatterens menneskesyn for den litteraturen han/hun skaper? Og for oss som tolkere av denne litteraturen?
En forfatters menneskesyn vil nok ha stor betydning for den litteraturen vedkommende skaper. Jeg kan for eksempel sammenligne Pär Lagerkvists Dvergen og Hamsuns Sult. Begge har usympatiske hovedpersoner, men Pär Lagerkvist prøver også å vise hvilke krefter i samfunnet som skaper dvergene blant oss og plasserer for så vidt et visst ansvar på oss alle. Dette finner jeg ikke på samme måte hos Hamsun. Men jeg synes likevel han i sine bøker har mange gode beskrivelser både av personer, miljø og psykologi som det er noe å lære av. I tillegg har han et uforlignelig, originalt og godt språk, samt en herlig humor i flere av bøkene.

Interessant at du nevner Dvergen, en litterær skikkelse jeg fikk en viss sympati for, i motsetning til jeg-personen i Sult, som irriterte meg. Lagerkvist skaper en ond og usympatisk person, som vi kan forstå og ha medfølelse med, uten at det ondes karakter svekkes.Dvergen rørt meg dypt. Jeg tenker at han er skapt av en forfatter med omsorg for og forståelse for mennesket.

Nå har jeg strengt tatt ikke uttalt meg om Hamsuns litterære kvaliteter. Til det kjenner jeg han ikke godt nok :-)

Jeg har nettopp kommet i gang med Johannes og leser i første kapittel at de "brukte sommerski over myrene". Det er første gang jeg hører om sommerski, og det var ikke mye å finne på nettet om det heller (bortsett fra reklame for ulike skisentra). Men jeg går ut fra at det må ha vært noe trugeliknende de brukte om sommeren for å unngå å synke ned i myra?

Sannerlig om jeg vet! En av mine døtre flyttet for flere år siden til Ålen, An-Magritt-land, og jeg ble introdusert til begrepet sommervotter....

Johannes er atter en gang ferdiglest - om man nå noen gang blir "ferdig" med dette verket. Det dukker stadig opp nye innfallsvinkler, nye formuleringer og nye småting som jeg ikke har bitt meg merke i tidligere.

For meg er dette først og fremst en vakker kjærlighetshistorie som nesten er for god for denne verden. Avstanden mellom disse to menneskene er jo formidabel, både når det gjelder kultur og personlighet, men begge skjønner at det krever hardt arbeid og sterk vilje å bygge bruer over til hverandre. Jeg har tidligere tatt som en selvfølge at det er An-Magritt som er den sterkeste i forholdet, men nå ser jeg at også Johannes har en styrke i seg, om enn på et annet plan. Jeg fikk stadig assosiasjoner til noen strofer av Jan-Magnus Bruheim mens jeg leste:

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre ...

Johannes og An-Magritt bærer tungt på hver sin måte, men med stor glede fordi det er for hverandre de bærer.

Iblant skimter vi Ole soldat ute i kulissene - han får mer plass her enn i de foregående bøkene, og det blir etter hvert klarere at for An-Magritt er han noe mer enn en fjern, foraktelig overgriper.

Og den allestedsnærværende kølfogden er like gåtefull. De små og store gåtene er nok noe av det jeg elsker mest i disse bøkene: Aldri vil jeg kunne avslutte siste kapittel og si at "nå er endelig alt falt pent på plass".

Nydelig oppsummering, Marit.

Det som har rørt meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for ungjenta og tar seg av henne? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

Også jeg har bitt meg merke i An-Magritt søken (eller lengsel) etter foreldrene, som hun aldri har kjent. Du formulerer det fint, Marit, når du sier at det begynner å gå opp for henne at faren ikke bare er en fjern, foraktelig overgriper. Hun er opptatt av moren og hennes skjebne og leter etter sin egen identitet.

Rørende er vennskapet mellom An-Magritt og dyrene, spesielt Hovistuten. Det er nesten så jeg tenker at oksen er den som står henne nærmest. De forstår hverandre på en helt spesiell måte.

Hovistuten slengte det store hodet inn til siden og lydde. Den skjønte visste bedre alle gudsordene enn bøxelsitterne og leilendingene i kløvvegen. Helst likte oksen at hun sang en salme til den. Da spisset den ørene – ellers var Hovistuten en taus mann. Han sa ikke mer enn han kunne stå inne for.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Hvor er kvinnene? Ja, det er et betimelig spørsmål. Det er fristende å tenke at Falkberget setter An-Magritt på en pidestal - andre kvinner finnes jo ikke i hennes verden. De vi så langt har stiftet bekjentskap med, er vel stort sett bare den nødstedte bøxel-enken som kjørte malm, og fjøstausen i arresten - begge søkte tilflukt under An-Magritts beskyttende "vinger", og ingen av dem hadde livets rett.

Det kan vel ikke være tvil om at Falkbergets tenkemåte var farget av mannssamfunnet der han hadde røttene sine. Noen feminist var han avgjort ikke, så An-Magritt er trolig resultatet av et ønske om å framstille en unik "redningsperson" for et samfunn og en levemåte som var i ferd med å gå i hundene.