Bokelskere.no

Oppskrytt. Tidvis platt og pinlig.

Norwegian Wood er Murakamis mest oppskrytte bok. Men det er kanskje fordi den er mye lettere å sette seg inn i enn de fleste andre bøkene hans. Jeg er ikke helt enig i at den er "tidvis platt og pinlig", men filmen derimot.. Kanskje den mest pinlige filmen jeg har sett noensinne. Kan ikke anbefales.

Hei, Maiken! Har du lyst til å utbrodere utsagnet ditt?

Jess! Jeg forstår at mr. Watanabe skal være en ganske ung og klein person. Personlig ser jeg ikke hvordan dette kan bli beskrevet som en magisk kjærlighetshistorie, og tror egentlig det har mye mer med at forfatteren er fra Japan, og skriver utifra en annen kultur. Altså blir det mer eksotisk, naturlig nok. Etter å ha lest bøker av Kenzaburo Oe har jeg innsett at denne Murakami-mystikken finnes i flere japanske verk, og at den i andre tilfeller faktisk også er ledsaget av større skrivekyndighet og mindre svulstige fraser enn (det jeg synes) de er i denne boken. Det betyr ikke at jeg avskriver han helt, men jeg kommer nok ikke til å lese mer av den ikke-magiske litteraturen hans.

Litt mer konkret: Jeg synes han i denne boken blir selvforherligende. Han maler og melker sine metaforer, skriver om sex så kleint at jeg tenker "åhgud, ga jeg virkelig denne til min pappa". Han snakker om såre orgasmer, og han virker noen steder oppetter ørene forelsket i sitt eget språk. En turn-off.

Synes det er interessant at du anklager noen med et minimalistisk språk for å skrive pompøst, men er ikke enig i at Norwegian Wood hverken er oppskrytt, tidvis platt, eller pinlig. Det er imidlertid kanskje ikke så rart da det sannsynligvis er favorittboken min. Sånn i hele universet, liksom.

Slik jeg leser den er romanen, som popsangen den er oppkalt etter, bevisst relativ. For å forklare: Norwegian Wood handler om kjærlighet. Den har i seg alt vi forbinder med kjærlighet. Tap, utroskap, og selv om det grovt forenkler figurene, representerer Midori, Naoko og Reiko, som et siste eksempel, i tillegg til seg selv de forskjellige fasene i et forhold: Midori, den intense begynnelsen; Naoko, det som kommer etter, og Reiko det nesten platoniske, langvarige. Men de tre, sammen med resten av rollegalleriet, representerer også, som mange japanske jenter etter bokens originale lansering var inne på da de kledde seg i spesifikke farger for å vise hvilken figur de holdt mest med, forskjellige holdninger til kjærlighet. Når mr. Watanabe i slutten står i telefonen og roper ut "[fra et sted som ikke er et sted]" gir det ingen logisk mening, selv om det er emosjonelt tilfredsstillende. Som i en popsang overlates slik den endelige bedømmelsen av temaet til leseren.

Egentlig er jeg helt enig med deg. Kjærlighet er oppskrytt, og jeg vil påstå langt mer enn tidvis platt og pinlig. Jeg kjenner det ikke annerledes. Men her er saken: Jeg tror ikke på deg. Du anbefalte den en gang til noen. Man anbefaler ikke oppskrytte, tidvis platte og pinlige bøker til folk. Det som imidlertid hender er at man glemmer hvorfor man likte en bok.

Jeg forstår at han har et minimalistisk språk. Jeg kan like det, til tider. Jeg likte mystikken, slik jeg sa, men har funnet den langt mer tilfredsstillende i andre japanske verker.

Kjærligheten i seg selv synes jeg ikke er oppskrytt, men jeg synes langt flere har klart å beskrive dens natur. Det fenger ikke (bortsett fra noen steder). Dessuten synes jeg han vingler i det minimalistiske språket sitt. Ta Erlend Loe, det finnes få sprekker i skrivestilen hans (i hvert fall av det jeg har lest). Så igjen - dette er noe jeg som leser føler - det blir veldig tydelig når forfatteren går fra å være kort og presis, til å melke sine egne metaforer og anta en annen skrivestil, og med dette trer forfatteren frem midt i den fiktive romantiske historien, og alt jeg kan tenke på er fyren bak boken.

Dette er såklart totalt subjektivt, som en leseropplevelse jo alltid er. Kort oppsummert - jeg likte ikke denne boka.