Artig bok fra mammas ungdom - den var på nippet til å bli kastet, siden den var preget av tidens tann med en løs perm, men min søster reddet den heldigvis.
Lill Herlofson Bauer var forfatter og journalist, og mor til forfatter Ola Bauer (dette vet jeg takket være Wikipedia).
Denne boka kom ut i 1945, og er holdt i en humoristisk, kvikk og kjekk "Oslo-tone", slik vi kjenner den fra gamle filmer. Stilen kan minne om førkrigs-Agatha Christie eller en litt mer realistisk Wodehouse. Den unge Tuxen Tonning, banksjefdatter fra småbyen, har lyst til å ha et yrke - ikke bare brodere og spille piano mens hun venter på å bli gift. Hun drar til Oslo med journalistambisjoner, og opplevelsene hos en inngiftet tante, i ukebladredaksjonen og ute i byen er livfullt og artig skildret.
Egentlig virker forfatteren ikke så interessert i intrigen, hun er mer opptatt av å si noe om skriving, selv om hun med glimt i øyet styrer handlingen dit den skal og må i denne type bok. Historien er full av glitrende små portretter av bifigurer, virkelig noe å kose seg med! Det fine er at forfatteren så godt som aldri gjentar seg selv - det er en sjeldenhet, egentlig, men hun kommer stadig opp med nye uttrykk og bilder. Selv om noen uttrykk og slangord virker fremmede bare på grunn av at boka er så gammel, er det tydelig at hun hadde et stort talent og et fantastisk håndlag med språket. Det er nemlig slett ikke lett å skrive slik, selv om det er lett å lese.
I følge Wikipedia har hun bare skrevet en håndfull bøker, men jeg kan i alle fall anbefale denne!
Sist sett
