Jeg ser at mange ble skuffet over denne, men jeg har heldigvis kost meg! Den er helt annerledes enn de foregående Jarle-bøkene, men er egentlig noen av dem like? Noe av det som fenger meg med denne serien er at jeg ikke vet hva jeg har i vente når jeg åpner neste bok, men jeg vet at det kommer til å være bra ;) Pixley Mapogo fremstår veldig lenge som den "enkleste" av Jarle-bøkene, og kanskje er den det også, men må det være noe negativt? Jeg lo mye og høyt mens jeg leste og det var lett og greit og jeg kunne ha nøyd meg med det, men det kommer noen knyttneveslag, slike som Renberg er god på. Det første kommer når de er i skogen med Bülent. Det andre når Jarle sitter på gravlunden sammen med Helge. Jeg synes det er dumt at han ikke går lenger inn i Helge sin historie, men kanskje det kommer senere? Slutten liker jeg ikke helt. Fordi jeg ikke skjønner den. Jeg vet ikke om det er åpenbart for alle andre hva som skjer under teppet, men jeg ser det hvert fall ikke og jeg skjønner ikke hva det hvite lyset som skinner ut fra Jarle kommer av. Det irriterer meg litt, at jeg ikke får en tilfredsstillende slutt etter en god bok. For det er en god bok!
