Bokelskere.no

hvor gammel var du når du lærte og lese og likte du og lese

eg lærte og lese før førsteklasse men eg har jo to storesøstre som lærte meg det.Og eg elska og lese:):)

Lærte å lese før jeg begynte på barneskolen. Ble vel ordentlig hekta når jeg var 8 - 10 år.

Jeg lærte visst å lese når jeg var rundt 4. Om jeg likte å lese? Ja, det skulle jeg tro. Husker ihvertfall at jeg fortsatte å lese opp gjennom hele barneskolen.

Jeg leste ikke før skolen. hadde ikke tid på skolen heller. Men det startet nogenlunde bedre mot andreklasse. Mamma fant frem fiffi og foffo boken med skuespill. Jeg var snøhvit og mamma de andre. Vi lagde hørespill og spilte det inn på kasett med lyder og derfra lærte jeg å lese, med flere skuespill og. der jeg også var Pippi. hadde allerede dystleksi i ung alder som ingen gjorde noe med untatt mamma. Fikk ikke diagnosen før jeg selv gikk til legen i en alder av 20 år og de sa det var rart jeg ikke hadde kommet før. Men om jeg leser? ja som faen... :P Selv med konsentrasjons problemer og ad/hd leser jeg som aldri før. Bøker er blitt livet mitt for fantasien min er så uendelig større. men det var ikke før jeg var 17 at jeg turte å sette meg ned å lese store bøker enn barnebøker :P . Ringees herre <3 og Phenomena <3

Jøss, her var det mange som lærte å lese før de begynte på skolen, og i første klasse! Jeg strevde voldsomt med lesingen, fikk påbevist dysleksi i 5-6 klasse. Tilbragte mange timer i små rom ved siden av klasserommet, sammen med de andre som hadde litt vansker. En ytters urolig gjeng, jeg vet ikke hvor mye jeg lærte av det..

Foreldrene leste mye for meg hele oppveksten, etterhvert ble også lydbøker veldig populært. Rundt 6-7 klasse knakk endelig lesekoden (ikke helt av seg selv kanskje, men) og Harry Potter-bøkene ble lest så mye at pappa ble beskymra for om det var helt bra ;). I årene som fulgte leste jeg mye, og lesehastigheten og evnen ble bedre og bedre. Jeg leser nok mer enn gjennomsnittet, men langt mindre enn mange her inne :) Dysleksien har jeg funnet metoder for å leve helt fint med, og det er jeg ganske stolt av.

Du har grunn til å være stolt !

Eg lærte å lese det året eg begynte på skulen, og fekk verkeleg sansen for lesing når eg gjekk i femteklasse. Dette året var eit veldig vanskeleg år for meg, og lesinga blei nok redninga /flukten eg trengte for å komme meg igjennom dagane. Storesystera mi likte ikkje å lese, og eg syntes det var så frykteleg trist sidan eg visste kva ho gjekk glipp av, så eg begynte å lese høgt for henne. Dermed blei ho hekta ho òg...og vips var ein ny bokelskar skapt... ;-)

Skolestart var lesedebuttid for meg også. Men allerede fra 2.klasse kan jeg huske at jeg tok fram bøkene med en gang jeg kom hjem fra skolen, alltid en bok som fristet mer enn leksene. Siden har det gått slag i slag.

Jeg lærte å lese når jeg begynte på skolen. Før jeg begynte på skolen var jeg faktisk mye mer fascinert av tall enn av bokstaver.

Jeg var vell fem-seks når jeg begynte å lese bøker selv. Hadde lest Harry Potter 1 sammen med faren min og ville gjerne lese videre. ;) Ble også mye Goosebumps av R.L. Stine..

Jeg lærte å lese når jeg var omkring 5 år, av en kusine som ville bli lærer. Jeg har elsket å lese siden da.

På barneskolen måtte mamma skrive melding når jeg var ferdig med å lese i boken jeg hadde valgt fra skolebiblioteket, og jeg måtte finne meg en ny en, tror jeg har en halv meldingsbok full av meldinger med ordlyden "marianne må ha ny lesebok" (omtrent to meldinger i uka..) før læreren ga opp og mente jeg bare kunne gå og finne meg ny bok når jeg trengte det. :)

så utolig morsomt. De meldingsbokene der er jo skattekiste for seg selv:D

Jeg kunne lese litt før jeg begynte på skolen, men husker ikke hvordan. Det bare gikk av seg selv...

Jeg lærte å lese da jeg var 4, lærte bokstavene ved hjelp av semaforflagg :) Og jeg elsket å lese, arvet en masse barnebøker etter mor/mormor og oldemor, noen av disse bøkene er fortsatt med meg:)

Jeg lærte meg å lese da jeg var 7 år og startet i 1. klasse. Tror jeg lærte meg raskt å lese da jeg først begynte. Før jeg begynte på skolen kunne jeg bare skrive navnet mitt husker jeg. Jeg kommer ikke fra en lesende familie (er den eneste i min familie som leser). MEN fra jeg lærte og lese har jeg bare lest og lest. Min første bokklubb var "Donald Ducks" bokklubb. Og min første bok derfra husker jeg enda, det var om en pingvin. Nå står de bøkene i bokhylla til mine barn.:)

Lærte meg (selv) å lese gjennom avisene foreldrene mine abonnerte på som 4-4 1/2 åring. Så var det rett på lesing av Astrid Lindgrens og Anne-Cath. Vestlys bøker. Leste etterhvert ut alle bøkene på bibliotekets barneavdelig (inkludert gamle bøker som de oppbevarte i magasinet i kjelleren). Frustrasjonen var stor da jeg så ble nektet adgang til voksenavdelingen. Jeg var mao veldig oppslukt av bøker allerede som barn. Jeg husker også at oppe i ubehaget ved å være forkjølet og febersyk, så var fordelen den at jeg kunne ligge å lese så mye jeg ville! En stor frustrasjon var at jeg kjedet meg enormt da vi skulle "lære å lese" i 1. klasse. Det ble overhodet ikke tatt hensyn til de som allerede kunne lese og skrive... Jeg vil tro utviklingen har kommet lengre i dag; tilpasset opplæring på skolen skal jo gjelde for alle elever - alle har krav på utfordringer på sitt nivå.

Er nok sant... Jeg ser med glede på at guttungen min i 1. klasse har helt andre forhold enn meg da jeg gikk i 1. Jeg ble kvalt inn i A4-strukturen til de andre, syns alt gikk tregt og var i mot gruppearbeid fordi de andre trakk meg ned - eller jeg var den eneste som gjorde noe og skaffet oss gode karakterer. Resultatet var at jeg droppet ut fra skolen da jeg var 17. Hadde jeg fått utvikle meg i mitt eget tempo hadde jeg vært et annet sted i dag, ingen tvil.

Du har noen interessante observasjoner der. Min reaksjon var nok å melde meg litt ut når det var mulighet til det - jeg likte å jobbe alene (og så "konkurrerte" jeg og to gutter om å komme lengst i matte - det var gøy). Jeg ønsker at mine barn får glede av samarbeid og gruppearbeid! Jeg er nærmest glad for at det eldste barnet som begynner til høsten, som 5-åring, ikke klarer å lese bøker (hun staver ord). Jeg kommer ikke til å oppmuntre henne noe særlig i sommer til å lese mer på egenhånd. Hun får ta det i sitt tempo - og det vil være flott at hun lærer å lese ordentlig sammen med klassen og slipper å kjede seg! Vi leser for henne selvsagt, faren har begynt å lese Ringenes Herre for henne, he-he - tidlig krøkes.

Omtrent når jeg fylte seks år tror jeg, kanskje litt før. Litt etter jeg begynte i 1.klasse med andre ord. Helt fra jeg var bitte liten leste og sang jeg med moren min før jeg la meg, og sakte men sikkert begynte jeg også å lese bøker selv. Jobbet meg igjennom det meste av barnebøker vi hadde, begynte på skolebiblioteket, så ble det TL-klubben og Harry Potter.

I først klasse og den gang var førsteklassinger syv år. Litt treg start , men jeg ble fort et "altetende" lesefantom. Alt fra Donald og Hardy-guttene til Charles Dickens og de franske 1800- talls dikterne. "Voksenbøker" var spennende saker. Jeg leste i perioder så mye at mine foreldre faktisk ble bekymret! I dag er nok slike barn sjelden vare. Elektroniske dippedutter av alle slag overtar mer og mer i barneværelsene. Ikke vet jeg om det er så gæern´t, men datateknologien har i hvert fall forandret barns liv også.

Du får mange gode svar her ja :) Jeg begynte å lese i 6 års alderen tror jeg? Jeg begynte med en gang å lese bøker som passet bedre for barn 2-3 år eldre enn meg, fordi jeg likte dem bedre :) Bare stå på og les mye! Ikke bry deg om andre barn som ikke liker å lese, fortsett på din stige og det lønner seg :)

tusen takk for det:):)

Jeg gikk på førskole og hadde en bestemor til jeg var 9 og mener jeg lærte og lese ved 5-6 års alderen, har i hvert fall lagt inn mine første leste bøker til 6 år, de få som jeg husker og en av de har jeg fortsatt, den om norges historie. Mener den var en av de jeg lærte meg å lese i sammen med Donald blader.

Donald blader var en viktig del av min lesetrening på slutten av 70 tallet,

Jeg leste min første skikkelige bok uten bilder da jeg var 6 1/2 år gammel. Har boka ennå - Bravo Suzy - utenpå står skrevet "denne leser Marianne 6 1/2 år (og med N'ene i navnet mitt feil vei...) Min mor mener jeg var knapt 5 da jeg leste bildebøker på egenhånd. Selv kan jeg ikke huske at jeg ikke har lest :)

Jeg begynte å interessere meg for bokstavene ved 2-års alder, og leste skilt og slike småting tidlig. Mitt første minne om å lese ordentlig er fra da jeg var rundt 5 år, og plutselig en kveld oppdaget at jeg kunne lese det som sto i Donald-bladet mitt (det skjedde nok ikke over natta, men det er slik jeg husker det, hehe). Jeg har ikke stoppet å lese siden.

Mor mi har fortalt at eg lærde bokstavane svært tidleg, då eg var to år. Likevel gjekk det lang tid før eg knekte lesekoden; eg var nok nærare seks år før eg byrja å setje saman bokstavane til ord.

Den fyrste boka eg las var Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren, det var nok medan eg gjekk i 1. klasse. Og faktisk - over 30 år seinare var denne Pippi-boka den første boka mi eiga dotter las på eiga hand.

Jeg lærte det veldig tidlig... Jeg har aspergers og alt som hadde med ord å gjøre ble "spesialfeltet" mitt. Jeg begynte med å oppfange at det sto noe på melkekartongen da jeg var to, nesten tre, og våren mens jeg var tre (desemberbarn) ble jeg i stand til å lese hva det sto på melkekartongen og satt og kopierte mammas handleliste.. De krøllene var jo noe annet enn de trykte. Hovedinspirasjonen var at jeg hadde dagmamma litt mens mamma jobba, og dagmammaen hadde en sønn som var eldre enn jeg. Neimen om jeg skulle være noe dårligere! Han var nemlig så stor og beundringsverdig at han gikk i barnehagen... Da jeg var fire kunne jeg lese Donaldbladene selv.

Sønnen min som også har aspergers går i førsteklasse nå, og holder nettopp på å lære og lese. Han har ikke vist så stor interesse for å lese, og kanskje har han en anelse dysleksi. Han har logopedtimer hver uke.

Sameways, asperger og bokstavfetish :) Og sønnen min har også aspergers, og dysleksi.

Jeg har også aspergers men ble først diagnosert i voksen alder. Kanskje det er derfor jeg alltid har likt lese det meste untatt skolebøker.

Det slår meg at det gjør så godt å høre at man kan være åpne. Må ærlig innrømme at jeg har aldri hørt om aspergers før jeg ble medlem her.

Takk for det, Kirsten, jeg har satset på åpenhet for å fjerne myter omkring det å ha en diagnose. Aspergers er som du kanskje vet nå nevrologisk og en tilstand, ingen sykdom. Den bringer visse ulemper som viser seg som ting som er vanskelig i hverdagen, men også store fordeler fordi vi har visse ekstreme kvaliteter også, som punktlighet, ordenssans, metodiskhet osv. Noen har også en svært høy intelligens.

Jeg opplevde at barnevernet ble tilkalt fordi det ble ment at gutten min var tilbakestående og skulle derfor "reddes" fra antatt fæle forhold hjemme!! Ble fullstendig sjokkert og satt ut, for jeg mangler ingen evne til omsorg... BUP derimot, har fått fastsatt diagnosen til gutten og har kjørt IQ-tester på ham. Resultatet ble bare bedre og bedre for hvert forsøk. De mener han kan ha en IQ på over 125... Det beviser ikke stort, annet enn at han i hvert fall ikke er tilbakestående. Jeg håper han drar nytte av et skarpt hode senere i livet. IQ i seg selv betyr ingenting hvis den ikke kan brukes i praksis...

I går var vi på Naturhistorisk museum i Oslo. Han var ikke så interessert i steinene før vi kom til en monter med gitterstrukturen til ulike mineraler. Modellene viste hvordan molekylene er bygget opp av de ulike grunnstoffene. DA måtte jeg begynne å fortelle mer... Sjuåringen fattet med det samme ting jeg mener ligger i naturfagen oppe på ungdomsskolen... Like fullt MÅ han ha kosehesten med seg i senga og leses for om kvelden. Han er veldig krevende når noe ikke går som han trodde. Asperger handler mye om ytterpunkter.

Tidenes digresjon, men jeg er veldig glad for dette nettsiden. Her har jeg "møtt" andre aspergere som har fortalt om sine saker;-D

Å leve er å kunne kjenne hverdagen på kroppen. Man prøves ikke mer enn man kan tåle, tror jeg. Selv har jeg leddgikt, lavt stoffskifte og søvnproblemer - som ikke samkjøres så bra. Men det er alt etter hvordan man tar det. Finner alltid nye måter å takle hverdagsproblemer på. :)

Og nylig ble det meldt at hjelpetelefonene har merket økt pågang fra personer med slike problemer. Flere av dem som ringer har mistet alt håp, og vurderer siste utvei..

;-D Sant det, og i alle tilfeller glemmer man slit for ei stund om man har ei god bok!! Å smile er gratis! Får man andre til å smile, føler man seg rik! Da er man ikke udugelig...

Kunne ikke være mer enig! :)

På TV NRK1 nyheter 14/4.. IT firma i Bærum ansetter bare mennesker med asbergers fordi de er best.. Man kan stole på dem..

Litt artig at 4 av de aktive diskusjonene øverst på forumet er startet av en tredjeklassing. Du får sannelig bra respons på spørsmålene dine.

Jeg var ikke spesielt tidlig ute med å lese - lærte det på skolen i 1.-2.-klasse. Jeg har en fetter som er tre måneder yngre, som var mye tidligere ute, og som leste en del for meg da vi var små. I alle år siden har jeg vært vel så verbal som ham, så jeg tror ikke det er noe sammenheng med det å være tidlig ute og hvilket forhold man har til lesing/skriving siden.

Jeg er ganske sikker på jeg kunne lese før jeg begynnte på skolen. For har hørt historier om at jeg leste høyt for bestemoren min når de var på besøk i feriene. Hvordan og presiss når vet jeg ikke. For husker slett ikke så langt tilbake..

Deretter fikk jeg en periode på 1 år hvor jeg leste mye, da jeg var rundt 11-12 år. Og igjen en fase da jeg var rundt 19 år. Også igjen nå.. Det siste året. Fra 22 år ca. Og nå har jeg lest hele tiden i ca. 1½ år og tror ikke jeg går lei noensinde :P hehe

Jeg lærte å lese sommeren 1977 og var da 6 år. Den høsten begynte jeg på skolen. Tror at mitt lidenskapelige forhold til bøker skyldes to ting : Pappa leste for oss hver kveld før vi skulle legge oss, den andre var en venn av familien som fungerte som bestefar for oss leste for oss hver dag også. jeg husker at jeg elsket å sitte på fanget hans å bli lest for.

Jeg kan ikke huske sann eksakt når, det skjedde nok litt over tid. Men jeg husker at i femårs-alderen var jeg veldig opptatt av å skrive navnet mitt, og å lære ord og bokstaver. Det var vel også omtrent da at mormor begynte å lese høyt for meg fra bøker jeg valgte selv fra barnebokhylla hennes. Og etter førsteklasse så leste jeg vel det meste selv. Å fra da av har jeg alltid elsket bøker, å lese og å bli lest for :)

Jeg var en rar unge og lærte å lese da jeg var to år gammel. Angivelig fordi mine foreldre nektet å lese Donald høyt for meg...

Donald med alle sine BANG! og Kazing! er vanskelig å lese høyt for noen... Det var derfor jeg begynte å lese selv for alvor, jeg var ikke helt fornøyd med innsatsen til foreldrene mine... hehe

Jeg lærte å lese da jeg gikk i første klasse. Da åpnet det seg en helt ny verden . Jeg lånte bøker på skolebiblioteket, og jeg begynte tidlig å låne bøker på barnebiblioteket i byen. Det er fortsatt min største hobby.

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var da jeg lærte å lese, jeg husker bare min 4års dag da jeg fikk en liten barnebok og leste til øyet var stort og vått. Og siden gikk det i bok etter bok, vi hadde heldigvis ikke TV i de neste 10 årene.

Jeg var 5 år da jeg begynte å lese, og startet med å lese lettleste bøker med det samme. Var allerede belest når jeg begynte på skolen som 7åring. :O)

Jeg lærte å lese da jeg gikk i 1. klasse, men jeg begynte like bøker da jeg var 11-12 år tenker jeg. Jeg fikk låne spenningsbøker for barn som pappaen leste når han var like gammel som jeg var. Fem- serien av Enid Blyton. Det var starten på min bok besettelse :)

Jeg er lettere dysletiker og brukte 1. klasse på å lære og lese. Men begynte tidlig å lese bøker. Min mor leste alltid masse bøker for meg på senga, og dette har gitt meg en stor leselyst. Samt at vi alltid hadde velfylte bokhyller hjemme. Og alt av hestebøker, som fantes, ble slukt.

Det interesserer meg at dyslektikere til tider blir veldig glad i bøker og lesing... En av mine beste venner har såpass dysleksi at han sliter med å få lest ei hel side, for han mister sammenhengen i fortellinga fordi han henger seg opp i ord. Har en mistanke om at skolegangen på åttitallet ikke akkurat skaffet han de beste leseteknikkene... Har du fått noen slik rettledning av noen? Jeg spør ettersom guttungen min får logopedtimer.

En slags tilrettelegging fikk jeg, men teknikken er mer selvlaget, siden jeg er så glad i å lese. Men det krever mye av meg og jeg kan ikke lese lenge før jeg må hvile. Nå er ikke jeg av de værst plagede heldigvis.

Jeg var 4 da jeg lærte å lese, og har lest bøker siden. Datteren min på 5 har nettopp lært seg, så hun er bekymret for at det ikke er mer å lære henne når hun begynner på skolen, hehe...

Noen er mer interessert i å lære å lese enn andre, sånn er det bare. Jeg leste tidlig, og jeg leste godt, men til gjengjeld var jeg ei kløne med tall f.eks. Har noe med hvor interessen ligger og.

Hei Karoline. Jeg har en også en storesøster som er tre år eldre enn meg, hun hadde problemer med øynene (viste det seg etter hvert) - og pappa satt mye sammen med henne når hun lærte å lese. Jeg satt på den andre siden av bordet og fulgte med - og i mange år leste jeg like godt uansett hvilken vei jeg holdt boka. Jeg leser fortsatt opp ned uten probemer, men ikke like fort som den rette vegen. Så heldige vi er som har storestøtre - og som kan å lese :-)

Jeg var tre år gammel da jeg lærte meg å lese. Mamma og pappa leste for meg helt fra jeg ble nyfødt, og jeg hadde visst begynt å mase om å lese selv allerede da jeg var to. Da jeg var tre, så ga de opp og mamma lærte meg å lese. Begynte selvsagt med små, enkle barnebøker, men gikk fort over til større bøker. Jeg hadde et enormt utvalg av barnebøker da jeg var lita, var med i bokklubb og fikk bøker til jul og bursdag hvert år. Og litt innimellom.

Jeg lærte å lese i 1979, da var jeg 6 år. Det var året før jeg begynte på skolen. Da jeg var barn begynte vi på skolen det året vi fylte 7 år. Ikke 6 år, slik det er i dag. Min far leste for meg på sengen nesten hver kveld. Jeg tror det gjorde det lettere for meg å lære å lese. Og det gjorde at jeg raskt ble glad i å lese. Siden den gang har lesing vært en av mine favoritt hobbyer.

Jeg gikk faktisk på førskole på den vanlige skolen fra 6-7 år og vi lærte å lese der og brodering siden frøken var formingslærer. Dette var i 1973.

Jeg kan huske at den førskoleordningen du nevner også fantes flere plasser i Bergensområdet. Min bestekompis i barndommen gikk på slik førskole, i stedet for barnehage. Selv gikk jeg i barnehage i 3 år (fra 1977 - 1980), deretter direkte over i første klasse på skolen.

Jeg mener jeg så vidt var innom barnehage, men vi hadde også en mormor boende hos oss til jeg var 9 år når hun døde, som tok seg av meg og broren min. Husker at jeg var nøkkelbarn de siste åra på barneskolen. Og det var ikke alle som gikk i førskole, vi ble klasse A og det var 2 første klasser til.

Hva var et nøkkelbarn ? Kan ikke huske jeg har hørt det ordet før.

Det var de barna som ble utstyrt med nøkkel fordi de kom hjem til tomt hus etter at mor hadde begynt å jobbe.

Ja, selvsagt - det var det! Kan bare ikke huske at vi brukte uttrykket "nøkkelbarn". Jeg ble utstyrt med nøkkel fra ca 4 klasse. Frem til 3. eller 4. klasse hadde jeg to dagmammaer som tok seg av meg de dagene jeg sluttet tidlig på skolen.

Jeg ble nøkkelbarn etter av at mormor døde og mamma begynte å jobbe igjen, ved 9-10 års alder. Husker at mormor hadde lært meg å lage mat, så rett som det var når jeg kom hjem fra skolen stekte jeg meg en minuttbiff.

Hver gang jeg kom hjem til tomt hus var jeg sulten på noe mat, og ofte laget jeg meg noe som ikke var spesielt sunt. F eks vafler. Men da var jeg ekstra nøye med å rydde ordentlig opp etter meg, slik at min mor ikke skulle oppdage at jeg hadde spist noe usunt like før middag. Men en gang ble jeg likevel avslørt, siden min mor kjente at det luktet vafler i huset. Selv om jeg hadde ryddet bort alt utstyr...

Laget du røren også? Eller var den ferdig stående i kjøleskapet?

Må si den opprinnelige tråden har tatt en ny og overraskende vending, fra bokdebut til vaffelrøre

hehe denne tråden er "hvor gammel var du når du lærte og lese og likte du og lese" osv.

Måtte bare høre hvordan han fikk laget vafler. Oppskriften hadde han nedskrevet i egen skrivebok sier han. (Selv måtte jeg lete høyt og lavt, til slutt fant jeg oppskriften i Haugesund Kokebok i sin tid. Hallo! det er ikke en selvfølge at alle kan lage vafler eller komler for den saks skyld. Noen må ha kokebok, hvor mangt og mye kan leses hehe.)

Jeg må presisere at oppskriften ble nedskrevet etter diktat fra vår lærer på skolekjøkkenet, den var ikke min egen :) Men oppskriften var bra, så jeg fortsatte å bruke den. Verre var det da klassen min på ungdomsskolen skulle selge hjemmelagete vafler til inntekt for en leirskole, og en av de ansvarlige elevene brukte gjær i røren i stedet for bakepulver/natron..

Jeg forstod deg riktig. hehe gjær i vaffelrøre! Kan man ikke så kan man ikke.

Og enda større utfordinger blir det når man ikke skal spise gluten, melk, egg og sukker. Da er vaffelrøra plutselig en utfordring og oppskrift kommer godt med :-)

Her er jeg på vide vanke - skifte ut melk med soyamelk eller rismelk er en ting, men mel? Da må det bli is istedet for vafler!

Neida, det finnes glutenfritt mel, en blanding av havremel og kokosmel er godt i vafler. Har stort sett funnet alternativer for alt jeg ikke skal ha, nekterå ikke spise godt bare fordi jeg har allergier eller intoleranser :-)

Det er også vanlig å bruke maisennamel i glutenfrie vafler. Til øvrig baking brukes ofte glutenfri kakemiks som basis.

Glutenfri kakemiks er det ofte egg og/eller sukker i så det er ikke noe alternativ for min del. Problemet med glutenfri bakst er at det ofte blir tørt eller har problemer med å heve, men det finnes triks man lærer etterhvert.

Det stemmer. Jeg var ikke klar over din allergi/intoleranse, før jeg nå nettopp oppdaget ditt oppslag lenger oppe på denne tråden. Jeg kjenner til problemet med heving, siden en av beboerne på bofellesskapet hvor jeg jobber har glutenallergi, og ofte får hjelp av personalet til brødbaking.

Da har du nok mer kjennskap til glutenfri bakst enn de fleste ja. Og de ferdige miksene har faktisk blitt veldig gode etterhvert, lettvint og de smaker godt.

Det med heving har jeg hørt om. Så hva gjør du for å heve deigen?

Krysser fingrene og håper på det beste :-) Neida, Det er fullt mulig å heve glutenfri bakst men det er vanskeligere enn vanlig. Det viktigste er at deigen må være bløtere og få god tid til å heve. Bruker man gjær er det fordel å bruke litt sukker for å aktivere gjæren og det er ekstra viktig med riktig temperatur på væsken, bruker man bakepulver er det viktig å tilsette noe syrlig, bruk gjerne både bakepulver og natron. Dette er bare egne erfaringer og garanterer ikke brukbar glutenfri bakst, det hender fremdeles at jeg ender opp med hockeypucker :-)

Som kommer andre tilgode!

Alt du vet!

Takk, men jeg er milevis unna å være allvitende :). Grunnen til at jeg vet endel om glutenfritt kosthold, er at en av beborene på bofellesskapet der jeg jobber har cøliaki, og dermed trenger mye hjelp fra personalet i.f.t. dette.

Jeg spør dumt; er der ikke gluten i havremel? Kokosmel har jeg aldri hørt om i en slik forbindelse, bare som "pynt". Å ha allergier/intoleranser er ingen spøk. Fant på nett hvordan man lager softis - her kan man kutte ut både melk og egg. Softis er godt (mye bedre) oppi kakao.

Detver ikke dumt spørsmål i hele tatt, det er mye forskjellig informasjon om havre. Det er ikke gluten i havre, men det er viktig at den er behandlet separat fra hvete (forskjellig jorde og maskiner). De fleste som har glutenintoleranse tåler dermed havre, men den må være merket glutenfritt. Hadde heller ikke hørt om kokosmel, men når gluten er uaktuelt så må man finne alternativer. Det er så mange muligheter om man er nysgjerrig, fleksibel og desperat :-) Siden jeg heller ikke skal ha sukker må jeg finne nye alternativer. Banan- og avokadosoftis bl.a, det er utrolig hva man kan finne på nett.

Nesten som "kjernedebatten"

"hehe mye røre kan det være over alt - ikke minst rundt en debutant".

Jeg laget den selv, siden jeg nylig hadde lært det på skolekjøkkenet. Oppskriften hadde jeg nedskrevet i skriveboken jeg brukte i forbindelse med skolekjøkkenundervisningen

Tror det var et begrep som ble brukt av de som var kritiske til samfunnsutviklingen, og mente det var skadelig for barn å komme hjem til et tomt hus. Så kan det hende at begrepet fikk et mer positiv betydning etter hvert. Sønnen min elsket å være hjemme alene et par timer, vet ikke hva du selv mente om det den gangen. Virker som det er mange barn nå som heller vil være hjemme enn på SFO etter 3. klasse (det er bare et inntrykk jeg har).

Ja, jeg husker det var delte meninger om dette. Det var flere som mente at det var uheldig for barn å styre hjemme noen timer. Selv syntes jeg dette var nærmest et høydepunkt, siden jeg da ofte lurte meg til å gjøre ting jeg ikke våget ellers. F - eks at jeg forsynte meg litt fra søtsaker som lå gjemt i skapene. Er enig med deg, tror bestemt de fleste barn ønsker å være hjemme, heller enn på SFO.

Det husker jeg ikke, men jeg kunne i hvert fall lese da jeg begynte i 1. klasse. Jeg husker at jeg leste en Evy Bøgenæs-bok høyt i klassen, der en av personene - kanskje faren til hovedpersonen - var ingeniør. Jeg husker jeg uttalte det slik det skrives; ingen-i-øren, og jeg hadde virkelig ingen aning om hva en ingen-i-ør gjorde (det har jeg for så vidt heller ikke full oversikt over i dag). Jeg elsket å lese og det gjør jeg fortsatt.

Lærte det nok i første klasse, men da jeg knakk koden, gikk det ganske fort og jeg leste alt jeg kom over. Helst høyt, noe som ikke alltid ble like godt mottatt. Så heldig du er som har to storesøstre som har lært deg. Min storesøster liker ikke å lese i det hele tatt, men jeg lærte jo andre ting av henne. Som å sykle og slåss. Det var nyttig, det også.

hehe ja eg måte lære og sykkle alene først tok eg av støttejulene så gikk det en stund som eg ikkje hadde sykkla så da ville eg ha de på igjen.

Vet ikke akkurat når jeg lærte å lese, men jeg var en ganske sta og egen unge som nektet å lære både klokka og å knyte mine egne sko, for det skulle jeg lære når jeg begynte i 0. klasse. Har derfor en mistanke om at jeg ikke var først ute, men når jeg først lærte det så var det noe jeg følte jeg mestret. Det begynte vel med Donald blader og etterhvert fortsatte jeg med barne og ungdomsbøker. Som Trond hadde jeg det også morsomt med å lese plakater og skilt, spesielt på lange bilturer :-)

ja hørest bra ut det eg går i 3kl.nå men det er ennå noen i min kl. som slitter me og lese

Jeg lærte ikke å lese skikkelig før jeg gikk i 4 klasse.

oj hadde du så uflaks ikke så bra:( .

Takk for medfølese, når jeg først lærte å lese skikkelig, ble jeg veldig glad i bøker. Noe jeg er enda :-)

Det er desverre noen som bruker lenger tid på å lære enn andre, men det kan hende det er andre ting de er flinkere til :-)

Lærte og lese i 1. klasse, men leste nok ikke bøker alene før 2. klasse utenom rene barnebøker av den tynne typen:) Men jeg leste alt jeg kom over av skilt og plakater når jeg var med på handleturer og lignende. Var en helt ny verden som åpnet seg:)

hørest bra ut