Bokelskere.no

Eg les ein kommentar frå ein bokelskar som sa ho/han les On the Road av Jack Kerouac på trikken fordi det såg bra ut. Eg humra litt, men byrja òg å tenkja. Vel eg nokon gong bøker på grunn av korleis eg framstår? - Og eg måtte innrømma at ja, det har eg iallefall gjort.

Eg valte å ta med meg Picture of Dorian Gray fyrste gong eg skulle møta ein person eg tidlegare hadde kommunisert med på eit nettforum, fordi eg visste han likte den - og ein klassikar, på engelsk, som ikkje var ei typisk "jente-bok", ja det var passande for det intellektuelle og vaksne inntrykket eg då ville gi. Det finst fleire slike døme, dei fleste eg kjem på frå 8-10 år attende. Om eg gjer det same enno, klarar eg ærleg tala ikkje heilt å finna ut av - eg trur eg må undersøkja mine eigne handlingar i so måte.

Men kva med dykk? Vel de litteratur ut frå korleis den kan representera dykk? Setja dykk i eit visst lys? Har de døme? Og finst det litteratur de unngår offentleg? Eller i spesielle situasjonar? Kva seier det du les - eller det du let som du les - om deg?

Det skal seiast at Dorian Gray vart ei av mine yndlingsbøker - og guten ein av mine beste vener.

Kjenner meg igjen i mye av det som er skrevet her ja! Såkalte "dameromaner", og for så vidt "fjortisslitteratur"- stort sett alle de nye vampyrseriene og annet overnaturlig lettlest materiale, som jeg sluker...men ikke snakker høyt om til gud og hvermann, de blir lest hjemme. På bussen, og på pauserommet på jobb (ja, av og til er jeg så asosial at jeg leser i pausen min), på cafe o.l. leser jeg andre ting..litteratur som "ser" litt bedre ut hvis noen spør meg hva jeg leser :P Jeg kjenner nesten at jeg blir litt flau hvis jeg blir ferska i å lese min såkalte fjortisslitteratur av folk jeg vet leser heeelt andre ting. Og det irriterer meg. Det er jo gode bøker, ellers hadde jeg ikke giddet å lese dem. Men jeg skal innrømme at noen ganger føler jeg at jeg kanskje er blitt litt for gammel til den slags litteratur...at det kanskje er på tide å legge bort vampyrene og kose seg med litt "voksnere" litteratur?

Prøver i minst mulig grad å velge litteratur med det mål at det jeg leser skal gi andre personer en bestemt oppfatning av meg. Med andre ord, forsøker jeg så godt som mulig å velge bøker med basis i mine faktiske interesser. Tror så absolutt at hva vi har lest/leser, er med på å definere hvem vi er.

Jeg har lest klassikere som Kafka, Woolf, Proust, for "å ha gjort det", ja. Noen har jeg endt opp med å like, andre var et svare strev. Jeg kommer nok til å gjøre det med noen bøker til. Men yndlingsbøkene mine kommer alltid til å være Harry Potter, og Sound of Music min yndlingsfilm, så får kulturelite-jokkerne kose seg i sin egen høyverdige litteraturonani.

Jeg leser alt mulig, både seriøs litteratur og lettere bøker, men velger ikke ut spesiell litteratur når jeg skal lese ute. Jeg må likevel innrømme at bøker som ligner på "dameromaner" ikke blir tatt med ut i offentligheten.

Det irriterer meg litt at jeg ikke klarer å heve meg over tanken på at folk kan tro at jeg bare leser slike bøker. Men det er kanskje slik at på seg selv kjenner man andre.

Godt sagt Mari. Det er vel til en viss grad sant også her på bokelskere.no. Bøkene vi har lest definerer oss ;)

Vel de litteratur ut frå korleis den kan representera dykk? NEI Setja dykk i eit visst lys? NEI Har de døme? NEI Og finst det litteratur de unngår offentleg? NEI Eller i spesielle situasjonar? NEI Kva seier det du les om deg? DET ALLER, ALLER MESTE

Har faktisk tenkt over det og funnet ut at jeg sjelden er "flau" over det jeg leser. Jeg leser alt mulig og om jeg skal ta med meg en bok ut for å lese, tenker jeg ikke så mye over det.

Det var en bok jeg ville så gjerne at min kjære skulle lese og som jeg visste han kom til å like. Men coveret så veldig jentete ut(selv om det ikke var en jentebok) og da trakk jeg meg i fra å kjøpe den til han. Så det ligger litt i det du sier.

Jeg synes ikke boksmaken min er noe å skamme seg over, og det er fordi jeg er en ufrivillig snobb. Jeg blir lett anklaget for å være en falsk faen som leser bøker for å virke smart og intellektuell, men sannheten er at jeg har genuint lyst til å lese disse bøkene. Jeg vil jo gjerne finne ut hvorfor klassikerne er klassikere, for eksempel. Og grunnen til at jeg misliker mye populærlitteratur er ikke at den er populær, men at den suger. En kommentator lenger ned her sier at det er flaut å lese Anna Karenina offentlig fordi man virker som en image-jeger, men selv om jeg holder på med den boka akkurat nå vil jeg da ha friheten til å bruke reisetida mi på lesing om det skulle høve seg slik.

Jeg har heller ingen problemer med å innrømme at enkelte klassikere aldri kommer til å bli lest av meg. Jeg forsøkte meg på Absalom! Absalom!, for eksempel, og hvilken lettelse det var å innrømme at dette fikk jeg ingenting ut av. Jeg har også innfunnet meg med at jeg ikke er spesielt interessert i å lese Ulysses.

For å korrigere litt, så sier jeg ikke at det er flaut å lese Anna Karenina, men at jeg blir flau av å lese den offentlig. Jeg mener absolutt ikke at andre (eller i grunn meg selv) bør være flaue for å lese hverken den eller andre klassikere.

Aldri si aldri. Jeg har innfunnet meg med at Ulysses mest sannsynlig er mye smartere enn meg. Håper jeg kan møte den med rak rygg senere i livet.

Uansett, for øyeblikket er det en lettelse ikke å tenke på den som et slitsomt stykke husarbeid jeg skulle ha gjort for lenge siden.

Interessant tråd:) Stort sett leser jeg hva som helst hvor som helst, men som mange her allerede har nevnt så er f.eks. bildebøker et unntak. Jeg vil helst ikke bry meg om hva slags inntrykk jeg gir, men likevel får jeg meg ikke til å lese bildebøker, Donald Duck eller f.eks. "Chess for dummies" på universitetet ...

Jeg spør meg selv hvorfor. Er det bare det at man tror at som student forventes det at man leser "ordentlig litteratur" som faglitteratur eller skjønnliterære klassikere? Men det gir ikke mening, for det finnes jo faglige retninger som analyserer nettopp bildebøker og tegneserier. For ikke å glemme at de fleste sikkert har et eller annet de føler at de ikke kan.

Innlegget ditt var interessant, men image er aldri noe jeg har tenkt over. Jeg leser bøker utelukkende for min egen del. Boksmaken min har endret seg med årene så jeg leser andre typer bøker nå enn da jeg var ungdom.

Hvis noen fatter interesse for boken jeg leser så blir jeg kjempeglad. Det gir meg en mulighet til å snakke om boken og er jeg heldig og har en lydhør tilhører så kan jeg kansje også få snakke om andre bøker.
Egentlig skulle jeg ønske at venner og omgivelsene mine var mer opptatt av hva jeg leste slik at jeg kunne snakke om bøker, bøker er jo et at temaene alle vi her inne elsker å prate om :)

Har aldri opplevd at noen har sterke meninger om hva jeg leser og skulle jeg bli møtt med det så ville det bare vært bra.
Leser ofte i offentlig rom, men leser den boken jeg holder på med hjemme og har aldri valgt en bok med tanke på hva andre skulle tenke eller mene.

Blir alltid veldig glad og veldig nysgjerrig når jeg ser noen som sitter og leser. Gjør alt jeg kan for å se hva vedkommende leser, men gjør meg ikke opp en mening om vedkommende utifra boktittelen. Bok er bok :)

'Men kva med dykk? Vel de litteratur ut frå korleis den kan representera dykk? Setja dykk i eit visst lys?'

Uhm...nei. Jeg leser det jeg leser, og har noen lyst til å dømme meg på bakgrunn av hva jeg leser eller ikke er det helt greit for meg. Jeg passer nok ikke sammen med de personene alikevel.

Nei, jeg tenker fint lite over hva jeg leser ute blant folk. Men jeg liker å se hva andre leser. Om de prøver å fremstå som noe annet enn det de er, vet jeg ikke. :P Er forsåvidt ikke så viktig heller. Jeg opplever ikke selv at én bok er særlig representativt for meg (eller andre) som person. :)

Eneste jeg ikke tar med meg ut på kollektiv transport, universitetet e.l. er billedbøker for barn (hender jeg blogger om dem). Har litt vanskelig for å rettferdiggjøre det for meg selv når jeg ikke har barn... :P

Nå leser jeg nok den boka jeg holder på med på T-banen, eller på kafé, uten å tenke over hva slags bok det er. Men dette minner meg litt om da jeg var 14 og lånte store, tykke bøker på Deichman for å vise hvor intellektuell jeg var. De ble aldri båret i veske, men på armen. Alle måtte jo få se. Bøkene ble aldri lest, men jeg ble sterk i armene.

Jeg vil tørre å påstå at jeg ikke bryr for mye. En gang tok jeg med meg en bok fra Sagaen om Isfolket til frokostbordet(mens jeg gikk på folkehøyskole, altså var det masse folk der) og lot den ligger ved bordet mens jeg hentet maten. Da jeg kom tilbake hadde noen tatt den opp og tilfeldig slått opp på en side med en erotisk scene og leste høyt fra den. Det var litt kleint i to sekunder, men jeg hadde ikke noe problemer med å innrømme at det var jeg som hadde med den, eller at jeg liker serien. Jeg vil ikke(så langt jeg klarer å bevisst unngår det) dømme en annen person basert på hva den personen leser, så hvorfor skulle jeg frykte at andre gjøre det. Om de gjør, så er det jo ikke mitt problem uansett, og jeg gidder ikke å late som at jeg ikke sluker sånne bøker også:o)

Når det er sagt så har jeg èn sperre jeg skulle ønske ikke var der, jeg tør ikke å låne billedbøker for barn på biblioteket, selv om jeg skulle ønske jeg gjorde det.

Det er mye mer spennende om folk leser forskjellige ting synes jeg. Ikke bare de "intelligente" bøkene.

Du er ikke den eneste som har sperre for å låne billedbøker for barn på bibliotek. No er det ikke sånn at jeg har lyst å lese kjempemange billedbøker for barn. Men de jeg har lyst å låne tør jeg ikke å låne.

Eg har valgt bort bøker som jeg egentlig vil lese, men som i et av fellesskapene mine ville ha vært uhørt. Angrer sånn på at jeg levert den inn på bokhandelen og at jeg ikke fikk lest den:((

Jeg leser akkurat det som passer meg, samme hvor :) Mulig det er fordi jeg har blitt såpass gammel nå...og da tar man som kjent ikke seg selv så høytidlig lenger ;) Som Julie, legger jeg også merke til hva personen som sitter ved siden av meg på banen leser, men det er fordi jeg er uhelbredelig nyssgjerrig :)

Personlig så bryr jeg meg ikke om hva andre sier om hva jeg leser - inkludert når jeg leser i offentligheten (kollektvitrafikk, biblioteket etc). Jeg har lest alt fra Sataniske vers til Jane Austen ute i offentligheten. Hvis folk er nysgjerrige på hva jeg sitter og leser så forteller jeg dem det og hvis jeg har kommet langt i boka så kan det til og med hende at jeg anbefaler den - hvis den er god nok.

Merkelig at jeg aldri har tenkt på det....jeg leser det som passer meg og tenker ikke over at noen biter seg merke idet. Jeg burde kanskje tenkt på at noen la merke til det, siden jeg alltid ser hvilke bøker andre leser!

Jeg tenker sjelden over hva jeg leser i offentlighet. Men jeg kan vel innrømme at skulle jeg ha truffet en "spesiell" som jeg gjerne ville gjøre et godt inntrykk på, så ja, da ville jeg nok tenkt meg om hvilken bok jeg tok med ;). For min egen del så leser jeg nesten alt mulig. Noe for å lære mer, andre ting for lett underholdning. For meg er det å lese en mulighet til å drømme meg bort til en annen verden. Sette ting i perspektiv og se ting fra nye vinkler.

Har aldri vært noe problem. Jeg leser hva jeg vil og hvor jeg vil. Kunsten er jo at man leser:) Så er ikke nøye på hva slags bok jeg leser i på bussen osv...Og bryr meg heller ikke om at kjente (venner og familie) syns jeg bør lese andre ting enn grøssere og krim. Jeg gjør jo det, men det er de sjangrene som tiltrekker meg best. Sånn er det bare:) Folk har tross alt forskjellig smak, heldigvis:)

Bryr meg egentlig ikkje så veldig. Men må innrømme barne bøker leser eg nok mest hjemme. men har ikkje noe i mot of lese ungdomsbøker ute. sjølvom mange kommenterer det og sier eg må bli voksen :/ men det er det eg liker og lese. Og da er det det jeg leser ;)

Jeg leser nesten hva som helst offentlig. Eneste unntak er bøker som jeg på forhånd vet kan få meg til å le. F-eks samlinger av morsomme sitater. Slike bøker leser jeg kun hjemme. Bortsett fra det, leser jeg stadig vekk offentlig ( f - eks på buss/båt/tog/fly og selvsagt på biblioteket ).

Det å lese offentlig det noe jeg gjør sjelden nå. Det må isåfall ha vært på venteværelse mens jeg ventet på bussen. Har aldri klart å lese på buss, båt, bil pga reisesjuke. (Egentlig så har jeg alltid hatt liten tid, så ventetiden har bare vært noen minutter). Men det har sin påvirkningskraft for oss andre som noterer at andre leser og blir nysgjerrig på hvilken bok det måtte være. Spesielt når personen virker oppslukt.

Har vel aldri brydd meg om det, jeg blir så oppslukt av det jeg leser at jeg sjelden legger merke til omgivelsene. Jeg satt på gangen på Litteraturvitenskap og leste Margit Sandemo og Fantomet, må ha vært min indre rebell som kom til uttrykk.

Jeg har faktisk skjult en bok en gang. Det var da jeg leste Gnostiske evangelier i kristendomsstimen og gjemte den inni kristendomsboken - men det ble avslørt. Nytter ikke skjule sånt for en frelsesarmesoldat, tydeligvis.

Lesing av klassikere som Don Quijote og Anna Karenina er faktisk noe av det jeg blir flau av å lese offentlig. Kanskje folk tror jeg ønsker å gi inntrykk av å være mer intelligent enn jeg er. Men etter å ha lest de ser jeg at man trenger ikke nødvendigvis være spesielt intelligent dersom man bare har tid, tålmodighet og muligens interesse.

Jeg leser alt mulig rart, og tenker ikke så veldig nøye over hvilke bøker jeg åpner ute blandt folk, men jeg må innrømme at jeg syns det var småflaut å lese "husmorsporno"(i mangel på et bedre ord sent på kvelden) på toget. Men søttan heller, jeg liker serien, så hvorfor skal jeg skamme meg?

Du peker på noe jeg kjenner meg igjen i... Jeg har et visst antall bokhylle-meter hjemme, og de hyllene må jeg - av praktiske hensyn - rydde "dann og vann". Jeg tar meg selv i forfattersnobberi en gang innimellom når jeg rydder, men trøster meg med de bibelske ord om at vi "vokser i alder og visdom" :-D Målet mitt er at hyllene mine - på min siste dag (det blir nok ikke før er jeg redd....) - skal vise hvilke bøker som har betydd mest for meg i livet.

Jeg har tenkt tanken. Spesielt "Jeg drepte Sheherasad" av Joumana Haddad når jeg leste denne på bussen i Oslo. Jeg er ingen rødstrømpe selv om jeg er opptatt av feminisme.

Problemstillingen er uaktuell for meg. Har aldri vurdert ( eller i det hele tatt tenkt) at jeg må lese bøker i det offentlige rom som skal gi meg "beundrende blikk". Jeg tar med den jeg er i gang med uansett, og stort sett er det bøker som tåler dagens lys.

Jeg har med stor beundring lest innlegget ditt (flere ganger). Nydelig nynorsk. Må snart gjøre alvor av å finne skjønnlitterære bøker skrevet i denne vakre språkdrakten.

Morsom debatt! Jeg ville f. eks ikke turt å lese Jødehat på bybanen av frykt for å havne i en diskusjon der jeg må avvise fordommer jeg kan bli tillagt på grunn av en boktittel. Jeg er ikke redd for en diskusjon, men jeg tar den ikke på bybanen.

Utover det leser jeg bare gode bøker og det er jeg ikke redd for å vise frem ;)

Jeg leser aldri bøker ut fra hvordan de eventuelt kan representere meg. Jeg leser de fleste sjangere og det kunne ikke interessere meg mindre om folk oppfattet meg lite dyp og mindre intelligent om de så meg lese min datters ungdomsblad Topp på bussen :) Nå leser jeg i all hovedsak ebøker, så det eneste menneskene rundt meg oppfatter er nok det flotte, knallrøde og håndlagede skinncoveret til Kindle'n min. Så kan de heller lure da, på hva jeg leser :D Jeg kunne overhode ikke ha lest en bok bare for å være kul, interessant, virke intellektuell eller innovativ...

Jeg kan lese det meste egentlig. Fra ekte husmorsporno til klassikere. Er ikke flau over noen av delene. Husmorsporno bruker jeg som lett underholdning når jeg ikke orker å konsentrere meg så mye, og jeg innrømmer det gladelig. Det jeg kanskje er mest stolt av å ha lest er at jeg har lest både Bibelen, Bhagavad-gita og Koranen fra perm til perm. Men jeg har ikke lest de for å gå rundt å skryte eller føle meg bedre, jeg har lest de fordi jeg har en ordentlig interesse i religion.

Når det gjelder bøker befinner jeg meg i en helt egen verden. Om noen er så endimensjonale at de dømmer meg for den ene boken jeg leser akkurat da, så er ikke det mitt problem. Fram til jeg fikk en kommentar for noen år siden så tenkte jeg ikke engang på at hvem som helst kunne se hva jeg leser.

Jeg er altlesende,leser ikke noen spesielle sjangere. Jeg er ikke flau over noen av de bøkene jeg leser. Alle kan vises fram over alt.

Jeg vet ikke med meg selv, men jeg må fortelle om noe jeg opplevde da jeg var på tur til England. Vi var i London, og vi tok da undergrunden en god del. En av disse gangene oppdaget jeg en mann som satt litt på skrå over meg å leste, jeg kikket for å se hvilken bok det var og fant litt overasket ut at det var "Eat, pray, love" av Elizabeth Gilbert. Jeg har alltid tenkt på denne boken som litt mer ment for kvinner, så det overasket meg at der satt det en mann(en veldig mannlig mann også) å leste denne boken. Men jeg syntes det var litt tøft av han også.

Jeg kan ærlig talt ikke komme på noe i farta... Men dengang jeg var sammen med far til guttungen min og bodde i Paris (han er derfra), leste jeg engelsk chic lit med rosa cover som en provokasjon, ettersom jeg fikk mange skulmende blikk fra folk på metroen på den snobbete sida av byen da jeg skulle besøke svigerforeldrene mine (en professor og ei lærerinne) og husker jeg også leste den på fotballpuben hvor vi skulle møte eksens venner... I tillegg sa jeg nokså høyt: Hva!? Har Frankrike egen liga?? hehe

Jeg har sittet og lest bøker av Margit Sandemo i forelesningspausene i allmenn litteraturvitenskap på universitetet, så å beskylde meg for å bekymre meg for hvordan andre oppfatter meg/dømmer meg ut i fra hva jeg leser kan vel ingen gjøre akkurat... :)

Margit Sandemo er fine bøker å slappe av med.

Det er sant. Noen ganger trenger man lett underholdning, andre ganger vil man ha noe tyngre å bryne seg på. :)

Veldig interessant det du sier her!

Jeg har noen ganger prøvd meg på bøker som ser intellektuelle ut. (Håper jeg stavet det riktig) Noen ganger går det veldig bra, og andre ganger så lurer jeg på hvorfor jeg gjorde det. Tror vi mennesker innimellom dømmer litt etter hva vi ser personen ved siden av oss leser på bussen. Så jeg vet i hvertfall at jeg har hatt noen bøker jeg har gjemt unna. Ikke fordi jeg var flau over de (okei, litt da..) men fordi jeg vet mennesker prater nedlatende om litt av den litteraturen jeg noen ganger leser. Jeg syntes det er så flaut og kjedelig.

Jeg velger ikke litteratur ift hvordan den kan definere meg. Jeg leser egentlig veldig masse forskjellig..

Jeg leser hva jeg vil overalt. Det er mere flaut å innrømme at man aldri leser noe.

Ja, det syntes jeg også. Når mennesker sier at de aldri leser noe, da begynner jeg å lure. Men det er kanskje bare meg.

Jeg synes ikke det er rart når jeg treffer folk som aldri leser noe. Det finnes flere voksne som sliter med lesevansker, kanskje pga. dysleksi.

Selv hadde jeg noen år hvor jeg fant det vanskelig å ta fram ei bok med god samvittighet pga konstant stress, men det var nok i de åra jeg hadde behøvd det mest.

Vel, jeg syntes det. Sikkert bare jeg som er veldig rart. Jeg har selv hatt store problemer med lesing gjennom tidene. Og vet hvordan det er, men jeg vet også hvor mye godt en bok kan bringe med seg.

Så jeg sier at jeg syntes det er rart, når jeg møter en som er dobbelt så gammel som meg som sier at de syntes bøker er noe dritt, og tv er best.

Ja, de vet nok ikke hva de går glipp av dessverre.

Da går de vel strengt tatt ikke glipp av så mye heller vel? Smaken er som baken, noen liker tv, andre liker bøker.

Du sier noe der, men jeg mener de som aldri har prøvd. Hvordan vet en at en ikke liker noe dersom en aldri har gitt det en reel sjangse?

Men jeg har gitt opp å forsøke å omvende folk (les min mann ;-)) og koser meg heller selv med både bøker, tv og musikk.

Veldig sant det du skriver der. Er ikke alle som greier å se gledene i en bok :)