Larry Nivens utforskning av den enorme kunstige verdenen "Ringworld" engasjerer enda.
Science fiction-romanen "Ringworld" ble skrevet av Larry Niven i 1970. Premisset er enkelt: Bortenfor det såkalte "kjente universet" oppdager man et kollosalt byggverk; en enorm ring – seks hundre millioner engelske mil lang og nitti millioner engelske mil i radius – som slynger seg rundt en stjerne.
En ekspedisjon på fire sendes til ringverdenen for å undersøke den. Romskipet krjæslander på den indre siden av ringen, og dermed tvinges mannskapet ut på oppdagelsesferd. Snart møter de restene av den avanserte siviliasjonen som bygde ringen, en sivilisasjon som har gått i oppløsning og vendt tilbake til barbariet.
"Ringworld" er en enkel og rett frem eventyr-fortelling. De fire heltene havner i en ukjent verden og må forsere hindringer for å komme seg tilbake til den trygge verdenen de forlot. Nivens språk er enkelt og tydelig, og handlingen suser av gårde i raskt tempo. Alt dette gjør fortellingen både lettlest og spennende, perfekt for lesing på sengekanten.
Jeg liker godt personene og skapningene vi følger. Ekspedisjonen består av to mennesker, én kzin (digre kattelignende skapninger beryktet for sin krigerskhet) og én gal Pierson's Puppeteer (intelligente planteetere med tre bein og ekstrem nedarvet feighet). Samspillet mellom mennesker og romvesner er morsomt og byr på underfundige kulturkræsj-situasjoner.
Det beste ved "Ringworld" er likevel miljøskildringen. Niven bruker mye tid på å beskrive ringverdenen, og det er en overskridende verden han tegner opp. Det er nesten så jeg mister pusten når det går opp for meg hvilke enorme dimensjoner det er snakk om.
Jeg leste akkurat ferdig "Ringworld" for tredje gang. Det blir neppe den siste.
Sist sett
