Jeg har akkurat lest Anna Karenina i forbindelse med Riksteaterets nye oppsetning med samme navn (som for meg ble en diger skuffelse etter å ha lest boken, men det er en annen sak).
Det er nesten litt avskrekkende å skulle kommentere på et av verdenshistoriens store verker. For det er nettopp det Anna Karenina er - stor litteratur. Den som våger seg inn på denne mursteinen av en bok (eller to bøker i dette tilfellet) vil bli rikt belønnet. Dette er sosialrealisme på sitt beste. Hvordan Tolstoy har kunnet gå inn i og belyse de mange karakterenes indre (og ytre) liv, uavhengig av alder, kjønn og sosial status, er for meg ubegripelig. Veldig imponerende!
I tillegg til historien om Anna Karenina blir den parallelle fortellingen om godseieren Konstantin Dimitrij Levin for meg ekstra interessant. Her synes jeg å lese mange av de verdensanskuelser som Tolstoy selv slet med på slutten av i 1870-årene, og som senere kom ut i full blomst med bekjennelsesberetningen "Skriftemål" ("Ispoved").
De mange navnene, som til tider kan være forvirrende, er etter det jeg forstår ganske typisk for russisk litteratur fra denne tiden. Jeg ville nok foreslå å lese oversetterens etterord først om man ønsker å sette seg inn i konteksten. Ellers må man nok bare holde tungen rett i munnen mens man leser.
Dette er en bok for de med interesse for menneskesjelens dypeste avkroker, på godt og vondt, for de som liker fortellinger om gripende menneskesjebner, og ikke minst - for de som lar seg fascinere av grunnleggende eksistensiell filosofi.
Anbefales på det varmeste!
Sist sett
