Bokelskere.no

Det er en nerve i denne boken, en undertone, som gjør den nesten umulig å legge fra seg.

Kvinnen og den svarte fuglen blir i etterordet av Ebba Haslund presentert som en "pasifistisk roman". Men denne romanen lar seg ikke sette i bås. Nini Roll Anker skriver om krigens meningsløse gru, den enkeltes ansvar for uretten og kristendommens rolle, men romanen rommer så uendelig mye mer. For meg er dette en bok om livsvalg, om det å være kvinne, mor, ektefelle - og menneske.

Nini Roll Anker beskriver Betts og søsterens Gabrielles liv gripende og innsiktsfullt. Vi lever med i deres strev for å finne sin vei gjennom livet, hva som er riktig og sant for dem. Hvordan deres meninger, holdninger og erfaringer brytes mot hverandre. Her er gryende kvinnebevisstgjøring og frigjøring - og forståelse for mennene og deres rolle. Personene blir aldri klisjeer, men sammensatte personer, med styrke og sårbarhet, tvil og overbevisning.

Roll Anker skriver godt. Hun tegner levende og troverdige bilder personer og miljøer. På 150 sider skaper hun personer som kryper under huden på meg. Får meg til å tenke over mitt eget liv og mine egne valg. Gir meg ikke fred.

Roll Anker må ha vært en usedvanlig forutseende kvinne. Hennes problemstillinger er sørgelig aktuelle den dag i dag, om mulig enda mer (selv om kvinnenes syn på seg selv har endret seg mye). Dette er min første bok av henne og definitivt ikke den siste. Hun er blant de forfatterne som ikke må gå i glemmeboken.
En meget sterk 5-er fra meg.

Språket i denne romanen stod dessverre i veien for min opplevelse av denne boka. Tematikken er jo viktig og den har handling, men jeg synes språket var hjelpeløst dårlig, merkelig bruk av metaforer, overtydelig og stadig smør på flesk av typen: "hvorfor var hun så urolig, så rastløs". Uansett greit å ha lest en bok om krigen skrevet under krigen, som et tidsvitne.

Det var synd - og overraskende.
Jeg opplever at Roll Anker har kontroll over språket sitt, at det er presist og levende. Språkføringen er uvant og krever sakte lesing (kanskje fordi teksten er skrevet for sytti år siden), men så langt fra hjelpeløs og dårlig - etter min mening.

"...merkelig bruk av metaforer" Jeg oppfattet det ikke slik. Jeg synes for eksempel passasjen Gled vi fra hverandre? Nei, vi søkte hverandre over brådypet - inderligere enn før. Vi hadde sett ned der hvor sinnene våre sto på hver sin side av det uoverstigelige, ga et gripende bilde av hvordan jeg-personen har det etter den første uttalte konflikten med ektemannen. (strengt tatt kanskje ikke en metafor...)

"... overtydelige og smør på flesk.." Gjentakelsene oppfatter jeg som en avspeiling av hvordan jeg-personen nøster i sitt eget liv, leter etter ordene, prøver å finne ut hvordan alt som har hendt henne, kunne føre henne dit hun er. Gabi hadde fått meg til å vakle, gjort meg usikker... Jeg synes nettopp noe av dette er det som gir romanen nerve. Denne reflekterende tilnærmingen.

Overtydlige kan jeg til en viss grad være med på, hvis leseren kjenner slutten. Det gjorde ikke jeg. Jeg var veldig lenge usikker på hvor jeg-personen satt og skrev; tvangsinnlagt i en psykiatrisk institusjon, i sin egen ensomhet eller et helt annet sted?

Ja, vi oppfattet nok dette ulikt. For meg virket språket strammere i første del av boka, men den delen ga meg til gjengjeld assosiasjoner til ukebladnoveller. En oppramsende stil der fortelleren husker alt:" jeg sa, så sa han, han sto, jeg satt, jeg gråt, han lo." Som i dette avsnittet:

"Just sa: Jeg så det var lyst her, jeg skjønte du satt oppe ennå. Jeg vant i kveld. Da sa jeg: jeg har også vunnet Just. Han så på meg, han skjønte det ikke med det samme. Så ble han flammende rød-, han hadde skjønt det. Han gjorde noe underlig- han slo hælene sammen, han sto som en soldat, han lukket øynene og sa lavt: Jeg takker deg, Herre. Jeg ble så liten, jeg ønsket jeg hadde hatt en gud å takke, jeg også. Jeg takket Just. Jeg slo armene om halsen hans, vi sto tett inntil hverandre, - vi var ett, endelig ett, jeg og han og det."

Litt av det jeg mener med overtydelig eller smør på flesk er her også. Når en kvinne slår armene om halsen på en mann blir det både som følge av handlingen og det at kvinnen som oftest er lavere, tett:) Denne overforklaringen er gjennomgående i boka for meg og jeg klarte ikke å la det bli en naturlig del av hovedpersonens tanker slik du gjorde. Jeg irriterte meg heller over "verge og beskytte", "lære å hytte seg og være aktpågivende" osv

Når jeg nevner metaforer som ikke fungerer for meg så er det for eksempel som denne:

"En stund satt vi på hver vår stubbe, satt og så på skogen, på granene- disse underlige trærne, som står og står med grenvingene lettet til flukt. Å nei, vi hadde ikke nådd fram til den ytterste skrenten- vi hadde ikke engang såpass vinger som treet, vi hadde bare gjemt oss litt.."

Til det overtydlige igjen, allerede på "stubbe" kunne jeg ane skog, og når du ser på skog så er gran ofte med og ja de er visst trær også:) Det som fungerer ennå dåligere for meg er at noe av det mest bestandige jeg kan tenke meg, treet som har sin plass fra frøet er sådd og til det dør, skal assosieres med vingers frihet og flukt. Greinene sitter jo bom fast....Hadde det ennå vært konglene eller konglefrøene som bæres av vinden eller noe, men greinene?

Jeg malte med bred pensel i min kommentar. Det er jo også eksempler for meg på at språket fungerer, bare ikke mange nok. Kanskje var dette en vanlig skrivestil rundt 1940, men det kan jo også hende at romanen ikke har fått den redigeringen den fortjente? Jeg har ikke lest mye eldre litteratur, men noe og det er ikke ofte jeg har opplevd at språket står i veien.

Jeg synes Roll Anker griper over svært mye på få sider og for meg kunne kanskje opplevelsen blitt større om hun hadde konsentrert seg om noe eller skrevet lengre. Det blir liksom så mettet med svulstige ord og sterke følelser uten at jeg klarer å fange den dybden du gjør. Med et unntak og det er sidehistorien som oppklares i mot slutten (jeg visste heller ikke hvordan dette ville ende). Den synes jeg det var noe ved hele veien.

Takk for dine synspunkter og grundige begrunnelse. Interessant hvor forskjellig vi opplever Roll Ankers Kvinnen og den svarte fuglen.

Ordene "liten" og "tett" i ditt første eksempel oppfattet jeg i overført betydning. Det er kanskje litt banalt, men det fungerte for meg.
Jeg har heller ikke problemer med grener som metaforer for vinger. Jeg så engang en lerkeskog i sterk vind, det var grener som virkelig danset og fløy :-)

Jeg oppfatter meg som kristisk når det gjelder språk. Ikke sjelden har vært i den situasjonen du er i nå; språket har ødelagt tekstens meningen for meg. Denne gangen var det motsatt; språket bygde opp under meningen. Slik jeg leste boken.

Dette var interessant å lese. Har nettopp slått opp Nini Roll Anker på Wikipedia, fordi jeg husket ikke når tid hun gikk bort. Ser at det var i 1942 og da må 2 av bøkene hennes vært gitt ut etter hennes bortgang.
Kvinnen og den svarte fuglen - roman (1945)
Min venn Sigrid Undset (1946)
Når det lir utpå så vil jeg lese Kvinnen og den svarte fuglen. Har så utrolig mange bøker på vent enda.

Helt enig Lillevi, det er nerve i boka, og som gjorde at jeg ble dradd videre i historien.
De korte setningene var effektfulle og på sin plass, uten at det gikk ut over flyten. Spenningsnivået personene imellom var godt og ærlig beskrevet, og det er jo slik det er med mennesker med nær relasjon til hverandre.
Ingen går glatt gjennom livet, og Roll Anker peker på hva en kan komme utfor, og hvilke følelsemessige konsekvenser og handlinger det kan få.
Dette er ei bok som må synke inn. Meget god og nær bok synest jeg, jeg ble virkelig grepet av tema i boka.

Fin omtale, Lillevi! Jeg fant novellesamlingen "Kvindesind" fra 1924 i dag, den siste ukens innlegg om Nini Roll Anker her inne gjorde det umulig for meg å gå forbi den... Der ser du hva blant annet Karin og du har fått på samvittigheten! ;-P

Nå har jeg akkurat vært inne på wikipedia og lagt inn liste over bøker av og om Nini Roll Anker - og i den runden oppdaget jeg at hun også ga ut bøker under psevdonymer: "Jo Nein" og "Kåre P.". Det morsomme var at da de tre Kåre P.-bøkene kom, i 1927 og 1930, trodde kritikerne at det var en ung mann som stod bak dem, og blant annet Sigurd Hoel var kjempekry over å ha oppdaget denne unge, friske fortellerstemmen. Jeg lurer nå fælt på hva gutta sa da de oppdaget at de var gått på limpinnen - jeg blir visst nødt til å få tak i ekteparet Ørjasæters biografi for å få svar???

Jeg husker ikke hva de skrev om mottakelsen av Kåre P.-bøkene, men selve biografien gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg! Hvordan hun forlot sin første Anker-mann for fetteren, - og hvordan hun i møtet med ham hadde sett "det veldigste"! En sterk kjærlighetshistorie også, i tillegg til dikterbiografi:)

Jeg har fått kjøpe "Kvinnen og den svarte fuglen" av Karin Jensen, inspirert av Lillevi og kvinnetråden. Nå er det nummeret før jeg hiver meg på Barbara Ring også;)

Ja - man blir jo så nysgjerrig, ikke sant? Jeg glemte visst å innlemme deg i synderregisteret da jeg ga Karin og Lillevi skylden for at jeg kjøpte "Kvindesind". Men siden det var du som startet den "kvinnetråden", så synes jeg jammen du skal ha din del av skylden, du også! ;-)

Barbra Ring - altså, jeg synes i utgangspunktet det er kjempeinteressant å se HVA og HVORDAN kvinnelige forfattere skrev i første halvdel av 1900-tallet - særlig når de i tillegg solgte bøker i bøtter og spann. Rings bøker - de jeg har lest så langt - har altså gitt meg sans for damens "program", jeg tror hun hadde bein i nesa, et varmt hjerte og et skarpt blikk for urettferdigheter som helst rammer (/rammet) de små og forsvarsløse. Morsomt om du også tester ut et par av bøkene hennes, og forteller hva du synes, Strindin!

så synes jeg jammen du skal ha din del av skylden, du også! ;-)
Og Trondheim bibliotek som la frem denne fristelsen for en 10-er!

Jeg elsker når tilsynelatende tilfeldigheter fører så mye moro med seg.

:-D !

Da skal min bok også leses snart, så morro det er å finne fram bøker av disse nesten glemte forfatterne.
Jeg har lest ei bok av Barbra Ring som vi snakket om i en annen tråd, den var spesiell og god.
Da er det bare å håpe at flere finner fram til de nesten glemte kvinnelige forfatterne.

Ja, denne tror jeg du vil like, Karin! Jeg har også lagt inn et par sitater som du kan kikke på (hvis du vil :-)).
For meg et funn på biblioteket i Trondheim, 10 kr. Jeg føler nesten en stolthet ved å kunne være med å løfte frem disse gamle, og så gode, bøkene.

Barbra Ring forbinder jeg kun med barnebøker. Skal være på utkikk etter henne. Er det noe spesielt du anbefaler? Hva heter den du har lest og likte godt?

Her kan du lese hva jeg skrev om boka. En meget spesiell bok, men du verden så god en bok.
Som du ser heter boka "Under seil", og den har jeg kommet over ved en tilfeldighet. Begynte å lese den etter at vi hadde pratet om disse damene i en tråd her.

På ønskelisten med den! Takk og takk!

Ps: La oss få vite hva du synes om Kvinnen og den svarte fuglen når du kommer så langt <3