Jeg holder leseplanen, men har hoppet over skrivingen et par bolker.
De små har tilsynelatende fått anledning til å styre. Vi har rett som det er i bokas del II fått flettet inn i historiene beskrivelser og hint om korrupsjon, uærlighet og dårlig moral hos makthaverne. Don Quijote har formant Sancho Panza hvordan han bør styre, og han har "rådet ham med oppriktighet og den klokskap jeg har", som han sier i kap. XLIII. Han sier at Sanchos natur er god, og "uten den er all verdens kunnskap intet verd" og avslutter med at "himmelen støtter alltid den gode hensikt."
Sancho viser seg å kunne styre mye bedre enn man kunne frykte, og da han i kap. LI får et nærmest uløselig dilemma, husker han dQs råd og støtter seg til barmhjertigheten. Han får også et brev fra dQ med nye råd. Der står det bl.a. at han ikke må utstede for mange forordninger, og om han gjør det, må han sørge for at de er gode og at de overholdes for "for forordninger som ikke overholdes, virker som de ikke fantes." (Hmm...dette minner da litt om aktuelle politiske diskusjoner i dag også?) Han formaner ham også om å være en far for dydene og stefar for lastene.
DQ framholder idealet, mens virkeligheten og de menneskene som omgir ham nærmest har vært et vrengebilde på dette.
I sitt svarbrev til dQ forteller Sancho at han verken har latt seg smøre eller har tatt fra avgiftene selv om "her sier man at de guvernører som pleier å komme til denne øya, har folk i byen, enten gitt, eller lånt mange penger før han ankommer, og dette er vanlig skikk og bruk hos alle som skal regjere, og ikke bare her." Sterke ord!
Så slutter Sanchos guvernørskap i kap. LIII. Han blir holdt for narr nok en gang, og til slutt vil han ikke mer. Som han sier til gråskimmelen:
...etter at jeg forlot deg og besteg hovmodets og ærgjerrighetens tårn, er det inn i min sjel trengt tusen ulykker, tusen motganger og fire tusen former for uro.
Han sier også til hovmesteren, sekretæren og de øvrige:
Måtte Gud være med deres nåder, og si til min herre hertugen at naken ble jeg født, og naken er jeg nå, jeg verken vinner eller taper. Jeg mener at uten en eneste mynt gikk jeg inn i guvernørskapet, og uten en eneste én forlater jeg det, akkurat motsatt av hvordan guvernører over andre øyer pleier forlate det.
Hovmesteren påpeker at en guvernør må avlegge regnskap før han drar, og får til svar at han skal avlegge regnskap for hertugen:
Jeg skal treffe ham og gi ham et klart og godt regnskap; så meget mer som jeg drar min vei naken som jeg er. Det er ikke nødvendig med noe annet tegn for å innse at jeg har styrt som en engel.
Nei, det er nok ikke lett å styre i tråd med sine idealer, og Sancho er vel ikke alene om å sitte igjen noe desillusjonert.
Er det flere enn meg som synes å høre Cervantes' egen stemme når han lar don Quijote komme med leveregler og råd for det gode styresett i kap. XLIII og kap. LI?
Viser 7 svar.
Påskens mål om å fullføre verket, holder nok ikke. Jeg har i det minste klart hundre sider på ei uke, mer av gangen av dette er jeg visst ikke i stand til.
Men jeg koser meg med dilemmaene Sancho må løse, og lar meg overraske over klokskapen han likevel besitter.
Han blir nok en gang mørbanket, og det etter at han allerede har erklært at han er lei av å være guvernør hvis det er slik at han ikke skal få noe å spise. Han faller for sitt eget hovmod - og her er vi kanskjer ved bokens kjerne? Don Quijote uttrykkker i møte med doña Rodriguez at han hans kall er "å tilgi de ydmuke og straffe de hovmodige, jeg mener hjelpe de ulykkelige og ødelegge de hårdhjertede."
Sancho er i all sin rikdom på vei til å bli hovmodig, noe han som påpeker, sier til eselet sitt. Og hovmod har siden bibelen ble skrevet - og sannsynligvis før det - stått for fall.
Når du er kommet i mål med prosjektet synes jeg du skal unne deg å lese Graham Greenes Monsignor Quijote hvis du ikke har lest den før. Det er en fornøyelig historie som føles som en ren seiersrunde å lese etterpå. (Ikke at jeg har opplevd å gå en seiersrunde på ordentlig noen gang, men det er sånn jeg tror det vil føles...)
Takk for tips - haha seiersrunder er ikke noe jeg tar til daglig heller.
I og med at du vi ikke har konjunktiv i moderne norsk, holder vi på "når du er kommet i måle med prosjektet" - på spansk tror jeg at jeg ville ha slengt på både en og to subjunktiver....
Ikkje så lett på denne tida av året å finne tid til å sitje ved datamaskina og skrive om leseopplevingane sine. Sidan sist har omsetjaren av Don Quijote gått bort; eg såg dødsannonsen rett før jul. Sjølv var eg lenge sjølvlærd i det spanske; det var fyrst i nyare tid, hadde eg nær sagt, at eg tok spansk som fag, så Arne Worren møtte eg aldri.
Eg har lese Worrens attgiving av korleis guvernørskapen held fram i II.51. SP blir oppfatta som ei blanding av klokskap og dårskap, og eg synest at parallellen med Jeppe blir tydelegare. Spøken med sirkelargumentasjonen i problemet som blir lagt fram for «guvernøren», finn vi hos Epidemines frå Kreta, får vi vite hos LAM, som går vidare med å fortelje at denne historia var godt kjend hos teoretikarar i mellomalderen (jf. Wikipedia).
Her, som så mange stader elles både hos Cervantes og i eldre tiders litteratur, møter vi brevveksling. I brevet frå dQ til SP, også dette fullt av den type råd som vi tidlegare har kommentert (jf. II.43). Jo, eg trur vel som Bjørg at Cervantes kan tenkjast å utnytte situasjonen for å seie litt om korleis han kunne tenkje seg styre og stell! Vidare legg vi – eller kommentator LAM, da, for å vere ærleg – merke til ein allusjon til Æsops fabel om froskane som ønskte seg ein konge.
I brevet frå Teresa Panza (II.52) helser ho frå son og dotter, men denne sonen «no aparece jamás», seier LAM: Han opptrer aldri i romanen. Nei, det har han visst rett i.
Cervantes filosoferer litt i starten på II.53 om korleis tida går i sirkel, om korleis mennesket hastar mot enden: sola la vida humana corre a su fin ligera más que el tiempo». Her har LAM vore på pletten med Bibelen og viser til m.a. Job 7,6 og 8,9 og Salme 102,4 som kjelde. Dette bibelske motivet har vore mykje brukt i spansk poesi, opplyser han. «Guvernøren», forresten, held fram med å boltre seg i ordspråk. Neste gong eg les romanen, skal eg systematisere ordspråka. «Like barn leker best,» skriv W; på spansk heiter det «cada oveja con su pareja» - kvar sau går saman med maken sin. SP nemner forresten gazpacho-suppe («más quiero hartarme de gazpachos que …»), som vi jo finn på spanske menyar også i dag.
Fred være med Worren, har flere ganger uttrykt min respekt for oversetteryrket. Det er jammen ikke enkelt.
Lurer på om jeg har vært borti den sirkelargumentasjonen flere steder? Kanskje vi hadde den i logikken en gang i forrige årtusen?
Det med brevveksling er litt morsomt. Her er det flere analfabeter inne i bildet, slik at de må få andre til å skrive og lese for seg. Disse kan i prinsippet legge til og trekke fra som de vil. Vi ser flere ganger at en betrodd leser gjennom brevet for seg selv for å se om det egner seg til høytlesing - noe de alltid konkluderer med at det gjør. Brev kunne komme på avveie, og på mange måter er det med skriftlig kommunikasjon enklere i dag. Samtidig har vi stadig eksempler på at mailer og sms-er kommer på avveie :)
SP snakker stadig om barna sine, men står det noe sted hvor mange han har?
Det må da være noen som har systematisert alle ordspråket på spansk? Veldig fint hvis noen gidder å systematisere oversettelsene til norsk. Selv er jeg nok i tvil om jeg kommer til å lese verket fra perm til perm igjen...
Ja, eg trur at SP har ein son og ei dotter. Jo, desse ordspråka er nok systematiserte på spansk i tillegg til engelsk. Eg har sett ei engelsk bok på Bokkilden.
Flott at du holder både koken og sendeskjemaet, Bjørg! Jeg pakker ned DQ i feriebagasjen og satser på å bli ajour igjen i romjulen - enn så lenge har jeg i alle fall oppdatert leseplanen for DQ del II til og med denne bolken. Vi møtes i nye DQ-tråder på nyåret - riktig god jul så lenge!!!