II.46: Så er Altisidora forelska og kjem med tilnærmingar, amores, til don Quijote. Som det støtt hadde vorte sagt i litteraturen, er tida kjapp av seg («como es ligero el tiempo») – og det kan vi vel skrive under på, vi som prøver å lese litt i Don Quijote innimellom andre og meir trivielle gjeremål. Ho gjer som om ho svimar av, og don Quijote vil bruke lutt – un laúd - for å fordrive villfaringa. LAM har få kommentarar til songen han syng attåt luttspelet. Ikkje overraskande trur don Quijote at han blir angripen av trollmenn, malignos encantadores, og så var det katter. Når Antesidora bandasjerer såra, seier LAM, gjer ho slik som dei vakre jomfruene i riddarromanane gjorde med riddarane. Den spanske utgåva mi, ved LAM (Luis Andrés Murillo), har her ei teikninga som viser "La dueña ante Don Quijote y los duques", av Charleys Coypel frå om lag 1720 og "Doña Rodriguez entra en el aposento de don Quijote", av Tony Johannot frå 1836, men søk på Internett gir ingen treff, så eg får ikkje vist dykk korleis dette møtet såg ut på ordentleg.
II.47: Sancho Panza er statthaldar – og vi får ei innføring i kvasimedisinsk tenking på denne tida. Det som blir lagt fram som ord av Hippokrates, har ingenting med grekaren å gjere; «dokteren» vrir på det latinske uttrykket «Omnis saturatio mala, panis autem pessima» - altså panis i staden for perdices, forklarer LAM («brød») i staden for «rapphøns», med andre ord). Brev får han òg, om eit angrep som vil bli retta mot øya (at sekretæren er baskar, kjem av at baskarane var overrepresenterte som sekretærar både på den iberiske halvøya, i Italia og i Amerika, fortel LAM vidare). Sancho Panza møter vidare ein bonde som har eit par saker å leggje fram. Ikkje rart at Sancho Panza reagerer som «baron» Jeppe eit hundreår seinare, med sinne. Det er ikkje lett for småkårsfolk når dei blir lurte til embete dei ikkje har bakgrunn for å utøve, nei.
II.48: Her møter vi don Quijote, såra etter slagsmålet med katta, og doña Rodríguez. Vi kjem på ny ut for ei nattlue – og tida gir meg ikkje lov til å granske den typen plagg like grundig som vi gjorde i bind I, særleg ikkje typen nattlue med øreklaffar.
Viser 15 svar.
Fin oppsummering :) Har vi ikke snakket om likheter med Jeppe tidligere? Aldri har det vel vært så tydelig...
Må man også kjenne sin Hippokrates for å forstå dette verket? Jeg er jammen glad det er noe som kan opplyse meg :)
Da hjelper det litt med kjennskap til operaens verden - Dido og Aeneas står i det minste for kjente basslinjer...
I denne bolken ble jeg visst mest grepet av at don Quijote grep til lutten - og sågar visste å traktere den! Er det noen av dere som har fått med dere tidligere at vår beleste ridder også var i besittelse av et musikalsk snille? Æ e imponert!
Det med baskeren lurte jeg på da jeg leste det - flott med forklaringen fra LAM om at baskerne hadde monopolisert sekretær-geskjeften (på det nærmeste da, i hvert fall?). Ikke godt å vite: plutselig så får man nytte av den opplysningen i en helt annen sammenheng!
Siden jeg helt nylig leste at muslimene ble kastet ut av Spania i 1609, har jeg nå begynt å lure på om ikke det var først i del II, altså boken som kom i 1615, at Cervantes introduserte Cide Hamete Benengeli som "historiefortelleren"? Eller møtte vi ham også i bok I fra 1605, altså før den endelige fordrivelsen av maurerne? Jeg har ennå ikke kommet så langt som til å gå tilbake for å sjekke...
Jeg ble også overrasket over at han plutselig trakk fram en lutt. Men bare vent - hvis det kommer en serenade under verandaen, skal jeg svare med en bratsj-trall, jeg også ;)
Har baskerne alltid hatt så høy status. Dra til en baskisk restuarant, og du er garantert god tapas.
Jeg trodde de siste muslimene ble kastet ut i 1492...? Er visst fullstendig feilinformert...
Og jeg ble så nysgjerrig at jeg gikk inn og sjekket, for jeg synes å huske at han ble introdusert ganske tidlig. Han dukker opp allerede i annen del av første bok, i kapittel IX.
Vi ar diskutert denne karen tidlegare, og eg meiner å ha sagt at også slike andre versjonar av tekstene var eit trekk ved riddarromanane.
Er klar over at "vikarierende historiefortellere" var vanlig - jeg syntes bare plutselig at Cervantes ble veldig insisterende med å trekke frem denne mauriske "fortellervikaren" nå mot slutten av del II. Men det er nok mest meg som har fokus på maurere for tiden - har nettopp kost meg med "Rena rama arabiskan" på SVT2 i kveld, som for tiden er tirsdagskveldenes høydepunkt, samtidig som jeg har et par andre bøker som toucher innpå maurisk-europeisk historie gående...
Kva er originaltittelen på boka om denne marokkanaren som du les i omsetjing til engelsk?
Un hombre en tres mundos: Samuel Pallache, un judío marroquí en la Europa protestante y en la católica - den ene av forfatterne er jo spansk, mens den andre er nederlandsk. Jeg kom over boken på Norli for noen år siden - har lest i den tidligere, men så ble den liggende. Forfatterne har ikke helt klart å levendegjøre stoffet, synes jeg da - mens jeg leser, grunner jeg over hvordan de kunne fortalt historien mer fengslende, uten at jeg har klart å finne svaret ennå. Men STOFFET er altså kjempeinteressant, og boken er absolutt verdt å ta en titt på!
Samtidig nevner jeg en annen bitteliten sak jeg fant i hyllen (min egen - der er det mye ulest!) i dag: Vårt arabiska arv av Ingmar Karlsson. Nærmest essaystørrelse på hele boken - den er utgitt på SNS Förlag. Fant den til salgs i en nettbokhandel - og her er tidningen Kulturens anmeldelse av boken. Denne er velskrevet og fengslende i tillegg til å behandle interessante temaer! E.m.m., altså.
Hører store ord flyr forbi i jetfart.
Det er ikke rart Sancho blir rasende på bonden, nei. Bare tenk på hvor lavt blodsukker mannen må ha hatt etter å ha fått så lite mat ;-)
Hertuginnens oldfrue, doña Rodriguez, kommer med en opplysning til don Quijote da hun oppsøker ham. (Jeg strever med å finne spesialtegnene for spansk på tastaturet.) Hun sier at hertuginnens gode og friske utseende er mulig bare takket være Gud og to innsnitt i bena hvor alle de onde væsker som legene sier hun er full av, kan flyte ut.
Jeg har hørt om årelating, men "innsnitt i bena" var noe nytt. Hva menes med dette, tro? DQ sier ridderlig at det ikke kan dreie seg om flytende kroppsvæsker, men bare flytende ambra. Ambra er en galleaktig sekresjon som kommer fra tarmen hos en spermasetthval, og ble brukt i parfymeproduksjon.
Jeg blir fortvilet selv, jeg, når jeg ikke får mat. Og vi har jo tidligere sett at han er en storeter :)
Lurte også på det innsnittet, og så tenkte at det hørtes så ekkelt ut at jeg ikke ville finne ut hva det innebar...
Interessant. Cervantes seier "dos fuentes que tiene en las dos piernas" - "to innsnitt i bena" (W) / "... to fonteneller som hun har på begge ben" (G&K). Det spanske substantivet fuente kjenner vi best som "kjelde": PV utdjupar mws "b udspring, oprindelse. 2 KILDESKRIFT. 3 a springvand, fontæne. b brønd, drikkekumme. 4 skål, fad. 5 døbefont." Det siste skulle det noko til at hertuginna hadde på eller i beina. Ein fontanelle trudde eg hadde med hovudskallen å gjere, og eg får støtte i Wikipedia. LAM seier at desse to fuentes på latin heiter ulceras supurantes. Eg ser i alle fall at ulceratio på latin er "byll". LAM siterer frå eit oppslagsverk som seier at dei er "ciertas llagas en el cuerpo del hombre" ("visse (opne) sår på menneskekroppen"), og dei heiter fuentes fordi det renn puss og materie ut frå dei, og ved å klemme på dei kan ein bli kvitt dårleg humør. Dei har vel m.a.o. klemt ut kveiser på dama.
Jaja - der fikk dere meg til å gripe til Wordsworth Classics-utgaven:
(---)let me tell you, sir, she may thank Heaven for (that look of health) in the first place, and next to that, two issues in both her legs, which she keeps open to carry off the ill humours, with which the physicians say her body abounds. 'Blessed virgin,' cried Don Quixote, 'is it possible the Duchess should have such drains? (---) Well, I am now persuaded such sluices may be of importance to health.'
Vet ikke hvor meget klokere dette gjorde meg, men "ill humours" får meg i alle fall til å tenke på de gamle grekernes tro på at det var fire kroppsvæsker som måtte være i balanse for at legemet skulle være sunt; for meget av én væske, og man endte som sangviniker, flegmatiker, koleriker eller ---. Isj - så dårlig jeg husker: den fjerde "typen" er jeg ikke i stand til å huske. Men mon det er noe av dette vi står overfor her - at damebesøket insinuerte at grevinnens legeme var i ubalanse på gammelgresk vis? For den kroppsvæske-teorien deres stod vel ved lag i europeisk medisin inntil for få hundre år siden - trur eg???
Ja, det er slik. Med kroppsvæskane, altså. Den fjerde sinnstilstanden var vel melankolikar?
Selvfølgelig. At jeg kunne glemme melankolien, da. TAKK!
Sist sett
