Bokelskere.no

For tiden er det svært aktuelt med lesestoff om massemordere og attentater. En slik mann møter vi også i denne boka. Men til forskjell fra andre ugjerningsmenn er dette en forholdsvis sympatisk massemorder. Vi liker ham faktisk – i hvert fall gjennom de første femti sidene av boka. ”Vinter i Maine” er boka om Julius Winsome. Han bor alene i de store skogene (langt nord i USA) i en gammel hytte som han har arvet etter sin far. Ganske så oppsiktsvekkende er alle veggene i hytta dekket av bokhyller – fylt opp med særlig klassisk litteratur. (Dette må vel være noe for alle oss ”bokelskere”!) Ellers lever Julius helt i pakt med naturen rundt seg. Han elsker fargerike blomster og steller omhyggelig med bedene sine. Han har lite til overs for jakt og jegere (ofte ser han eksempler på uforstandig dyrebehandling hos jegerne som streifer rundt i skogene). En kort tid hadde han en kjæreste, men hun valgte til slutt en annen mann (noe høyere opp på den sosiale rangstigen). Fra denne tiden stammer også en liten hund som nå er hans eneste gode venn. Men hvordan går det da han en dag finner hunden livløs i snøen – skutt på kloss hold? Ikke bare kan temaet sies å være aktuelt, boka er også svært engasjerende skrevet. Anbefales varmt!

Lenge siden sist jeg ble så fascinert av en hovedperson! Donovan viser oss ytterpunktene i et menneskes personlighet, og hvor lite som egentlig skal til for å utløse det destruktive i oss. Slik Julius sjøl framstiller seg, virker han som en fredelig og sindig person, men som de fleste av oss har han altså potensial til både godt og ondt.

Jeg er enig i de fleste innlegg her inne om denne boka: Den var ulidelig spennende å lese, men for mitt vedkommende ikke først og fremst for å få vite "hvordan det går" - man skjønner jo etter hvert at Julius ikke skal leve lykkelig alle sine dager. Her var det en annen slags spenning: Alle kontrastene. Skogens naturlige stillhet, så vakkert skildret, i kontrast til geværskudd ikke langt unna, Julius' tanker og minner, vart og dempet framført, i kontrast til handlingene hans - det var ei tankevekkende og urovekkende bok.

Veldig god bok dette og underlig nok en rørende og svært vakker historie på tross av det udiskutabelt makabre og alle "meningsløse" hevn-drap. Jeg opplevde også boka på flere.. eh, metanivåer. For eksempel: Den "lille hunden" som jo er katalysatoren for alle drapene. Denne hunden er i utgangspunktet en omplasseringshund. Dertil er det en Pitbull, en fryktet vokter og kamphundrase (forbudt i Norge). Altså kan denne kjæledeggen også sees som en slags herreløs drapsmaskin. Videre hengte jeg meg opp i alle disse skyteglade jegerne som streifet rundt skogene rundt hytta til Julius Winsome. Alle som en er de åpenbart utstyrsfreaks, bevæpnet med det siste og mest effektive innen jaktvåpen, off-road SUV biler, radiokommunkasjon og alle kledd i fancy jaktbekledning (her er det mye paraleller!!). Dessverre hjelper det ikke jegerne å være oppsatt med det siste innen killing-equipment for den ensomme lesehesten Julius plukker dem alle ned som "Sitting-Ducks" med sin antikke sniper-rifle fra første verdenskrig. Disse drapsoffrene, disse jegerne blir sånn sett også symboler for en brain-dead drapskultur hvor jakt og drap på skogens dyr kun er meningsløs tidtrøyte for modernitetens & kjedsomhetens kontorslaver (kan de ikke heller spille tennis eller golf i stedet for å leke hulemenn i skogene?).
Det er mye annet også. Bøkene, kvinnen (en lokkefugl eller... ?), ja hele boka er uhyre kompleks på tross av den tilsynelatende enkle handlingen og delvis forutsigbare slutten. Genialt og meeeget bra! Anbefales!

Jeg føler at boka handler mest om ensomhet og annerledeshet.
Når en del typer annerledes-mennesker lever i sin egen verden, kan deres tanker, følelser og handlinger bli både sære, merkelige og til slutt også skremmende og farlige.
Enig i at Julius på mange måter kan virke sympatisk, i hvert fall til å begynne med. Men i sin store ensomhet etter at hunden hans blir skutt, setter han i gang handlinger som kanskje for ham føles riktige og logiske, men som får det til å gå kaldt nedover ryggen på den som leser...

Dette er på mange måter en vakkert skrevet bok. Og en spennende og dramatisk bok. Det er derfor ikke vanskelig å forstå – og si seg enig i – mye av det pene som blir sagt om den. Det som er betenkelig er at det vakre ved boka et stykke på vei gjør at leserne har forståelse for de uakseptable gjerningene som blir begått; det er lite vemmelse å se i omtalene av boka.

Vinter i Maine er nok en bok man ikke glemmer med det aller første, og en bok tilhengere av mange ulike sjangre vil ha utbytte av. Les den.

Helt enig med deg. Boka er både vakker og vemmelig på én og samme gang. En slik dualisme er kanskje det som skal til for at det skal bli skikkelig god litteratur.