Bokelskere.no

Denne gang får vi lese rådene don Quijote gir Sancho Panza før han drar for å styre sin øy. Og i tråd med tidligere, veksler dQ mellom det totale vås og stor livsvisdom, og SP kan midt i sine tåpeligheter plutselig opptre med en overraskende fornuft. Han glimter virkelig til når han i kraft av å være guvernør skal opptre som dommer.

Så har jeg lært hva pludderbukser er, og det kan jo være greit å vite ;-)

Ordtakene kommer på løpende bånd fra SPs munn. Så sier da også dQ at han er "en sekk full av ordtak og ondskapsfullheter". Sancho sier bl.a. at "Den rikes tåpeligheter går for å være dypsindigheter i verden," og "mellom to visdomsjeksler skal du aldri putte tommeltottene", og "sier noen kom deg ut av huset og hva vil du med min kone, skal man aldri svare". Han spenner over et stort register!

Det skulle altså ta nesten 650 sider før han kom til den øya - midt i Spanias innland. Ikke rart mange gir opp underveis... Avsporingene må være veldig underholdende for å holde ut.

Jeg er imidlertid glad for at jeg har tatt opp tråden igjen, denne bolken var fornøyelig, både rådene dQ gir SP om oppførsel og kropp :)

*(Leseplanen for del II er oppdatert med lenke til denne diskusjonstråden - bare for å ha nevnt dét innledningsvis.)*

Jeg leste ferdig denne bolken for en god stund siden, men nettproblemer har (som nevnt i en annen tråd) forsinket meg i å melde meg på i diskusjonen om bolkene.

Denne bolken gled lettere for meg enn den umiddelbart foregående - dels var det på høy tid at SP fikk prøve seg som guvernør (selv om det er bare han som tror at det er en øy han har fått "tildelt"). Det viser seg altså at han oppviser sunt bondevett og dermed skjøtter seg riktig så bra som "guvernør" - det vil vise seg om dette er for godt til å vare!

Ellers har jeg sant å si fått nytt vann på mølla i min småfrustrasjon over endel av Worrens valg i oversettelsen - det ER pirk fra min side, men jeg synes altså at han ikke har helt styring på dette med samsvar mellom subjekt og predikat o.l..... Skal se om jeg kan finne tilbake til noen eksempler. Men kanskje nettopp på grunn av disse små uregelmessighetene (etter mitt skjønn) fra oversetterens side, så morer jeg meg litt ekstra når Cervantes gjør seg morsom på oversetteres bekostning, eller påstår at historien har blitt forvridd av en oversetterfeil - slik som f.eks. i åpningen av kapittel XLIV, s. 710 i Worren pocket:

Det sies at i den egentlige originalen til denne historien - oversetteren har ikke gjengitt dette korrekt - innleder Cide Hamete Benengeli dette kapitlet med å beklage, som maureren uttrykte det, at han har gitt seg i kast med en så tørr og så begrenset historie som den om don Quijote.

Ellers i denne bolken så moret jeg meg over DQs mange råd til SP på terskelen til sistnevntes tiltredelse som guvernør. Og her er det mye allmennyttig som noen og enhver kan skrive seg bak øret. "Gå ikke omkring, Sancho, med blafrende og hengende klær uten belte, da det tyder på et slapt sinn, om da ikke skjødesløsheten og slappheten faller inn under affektert frekkhet, som det ble sagt om Julius Cæsar." - Don Quijote hadde neppe satt særlig pris på sægger-bukser... Men hva er dette med Julius "Spis ikke løk eller hvitløk, slik at lukten avslører din lave herkomst." Siden jeg elsker hvitløk, kommer jeg nok til å heve meg over denne leveregelen - men jeg tar poenget, DQ, jeg gjør dét. "Vær behersket når det gjelder drikke, ettersom overmål av vin hverken bevarer hemmeligheter eller holder ord." - Ja, dét var åpenbart et råd som har tålt tidens tann. Og kan være like gyldig for en påtroppende guvernør som for en vanlig lønnsmottager på vei til julebordet...

Ved siden av Don Quijote og et par andre bøker holder jeg for tiden på med en interessant biografi om en marokkansk jøde som var Cervantes' samtidige - han døde faktisk i 1616 akkurat som Cervantes (og Shakespeare). Denne mannen, Samuel Pallache, var etterkommer av spanske jøder som ble forvist fra Spania og derfor slo seg ned i Marokko. Til tross for at Spania nektet jøder adgang til riket, tilbragte Samuel (og hans bror) flere år i Spania, og dessuten i Amsterdam og andre deler av Europa, dels som rådgiver for europeiske fyrster, dels som handelsmann, dels som spion - en uhyre sammensatt og spennende karriere, som de to historikerne Mercedes García-Arenal og Gerard Wiegers møysommelig har puslet sammen bildet av ved å søke i et stort antall europeiske arkiver. Boken A Man of Three Worlds. Samuel Pallace, a Moroccan Jew in Catholic and Protestant Europe er et interessant tidsbilde, og flott supplement til Cervantes-lesning!

Hahaha - ser for meg SP sægge ;) Nei, han gjør nok best i høre på dQs råd. Jeg trodde SP skulle bli dummere og dummere, og få problemer fordi ha ikke kan lese, men sjelden har man sett så gode løsninger på nabotvister. Som du sier, annelingua, dette er for godt til å vare.

Eg skulle ha svara før, men, for å halde seg til ortaka, betre seint enn aldri:

I denne bolken som annelingua så generøst og viseleg har tildelt oss, gir don Quijote råd til Sancho Panzo, som altså skal få styre øya si. Så blir SP ført til guvernørskapen sin og begynner å styre.

Særleg II.43 er full av ordspråk og levereglar; eg får assosiasjonar til Konungs skuggsjá i norrøn littertur, der ein far gir råd til son sin, og til Hamlet, der Polonius gjer det same med sin son, Polonius. Sikkert ein vanleg sjanger, dette, med råd som viser tidas livssyn og verdiar.

I II.44 viser Cervantes til forteljingar inne i romanen som vi har lese tidlegare; enda ein gong, seier LAM, omtaler han verket som ei historia med fleire novelas, «noveller». Og det er det jo. Interessant er uttrykket «lector amable», altså «kjære lesar»; det e rjo vanleg i eit nesten tre hundreår framover – når forfattar og lesar deler dei same verdiane (sjå hos Camilla Collett, for eksempel).

Altisidora syng ein romance, men kommentarane hos LAM er faktisk heller få til denne teksta. Meir interessant er kanskje don Quijotes replikk om korfor han skal vere ein så ulykkeleg riddar at det ikkje skal finnast den jomfrua som ikkje forelskar seg i han: «… que no ha de haber doncella que me mire que de mí no se enamore».

I II.45 blir Sancho Panza herre over øya si, og bolken sluttar med at «vi», dvs. forteljaren og lesaren, lyt forte oss tilbake til hans herre og meister, som hadde vorte fullstendig slegen ut av Altisidoras serenade. Sjølv om denne forteljarteknikken verkar gammaldags på oss i dag, var han så absolutt på moten på 1600-talet.

don Quijote er usedvanlig standhaftig med å vente på sin høybårne Dulcinea. Det at han gjør sånt nummer av han ikke kan ha med seg noen kammerjomfru på rommet, betyr vel at han egentlig ikke har sjanse til å styre seg hvis han får muligheten :) En situasjon de to serenade-spillerne utnytter. Og vi er tilbake til de utallige balkong-scenene som florerte i litteraturen i den tida. Jeg vil også ha en serenade under verandaen min!

Og senere forfattere har jo også brukt denne teknikken - antagelig enten inspirert av Cervantes selv, eller av andre forfattere som har vært inspirert av ham (eller hans samtidige). Jeg fant den senest i W. Somerset Maughams "Catalina" - og skjønte dermed at WSM utvilsomt hadde lest sin DQ (WSMs roman utspiller seg i Spania "i DQs samtid", så denne slutningen lå ganske nær). Som jeg har fortalt annetsteds, så ble dette til gagns bekreftet da DQ og SP dukket opp (riktignok uten noen gang å bli presentert ved navn for leserne) mot slutten av "Catalina"...