Bokelskere.no

Etter leseplanen for del II skal vi nå ha hørt Don Quijote legge ut om alt han opplevde i Montesinos grotte. Min absolutte favorittdetalj i denne bolken var beskrivelsen av hvordan Sancho Panza og "fetteren" trodde de firte DQ langt ned i dypet, trodde de hadde mistet ham, ventet nok en halvtime, og så undret seg over at det ikke var motstand i tauet da de begynte å hale inn igjen. Helt til de plutselig fikk "fast fisk på kroken" helt i enden av tauet - og drar opp en DQ i dyp søvn. Det viser seg at han hadde havnet på en hylle bare få meter nedenfor bakken, og ikke fikk meldt fra til gutta der oppe at de ikke trengte å gi ut mere tau.... Ti poeng for den, Cervantes.

Jeg ER altså havnet litt på etterskudd, men kunne ikke se at noen andre samlesere hadde åpnet tråd for bolken som var satt opp for uken som var: jeg regner med at dere strammer meg opp om jeg har oversett en tråd nå. I morgen tar jeg med meg Rolandskvadet i vesken for å kikke litt i det på T-banen: har jeg "flaks", vil det gi meg litt mer kjøtt på beinet hva gjelder Montesinos grotte. Dette plutselige og ubendige ønsket til DQ om å dra på sightseeing dit kom litt brått på meg, forstår dere... Hasta la proxima! (opp-ned-utropstegnet foran "Hasta" får dere tenke dere, jeg har ikke funnet det på denne pc'en...)

Fint innlegg - du er nok ikke mer på etterskudd enn oss andre. Jeg befinner meg i Nürnberg og ser at de har kommet seg bedre gjennom prosessen enn Josef K...

DQ ble ikke med meg på ferden, men jeg leste bolken før jeg dro. Koste meg veldig med disse fantasiene fra hulen. Her blir både SP og vi nok en gang i tvil om dQ er ved sine fulle fem. SP er glad for at dQ denne gang virkelig skjønner at de skal på et vertshus til slutt, ikke en borg.

Ellers gleder jeg til noen av dere andre nerdene forklarer meg hvem alle man kan møte i underverdenen er. Selv har jeg best kjennskap til Euredice, men hun var ikke nevnt. Kanskje hadde Orfeus fått lokket henne ut derfra før dQ kom dit?

Å. jaså, her skulle det ikkje vere trolldom? Kva møter vi her i denne bolken, etter å ha diskutert om celebro var trykkfeil for cerebro i den førre bolken? Jo, nettopp ein diskusjon om ein trykkfeil, som LAM viser til!

Men fyrst: Ein digresjon. Ein kamerat av meg var i Italia og fekk menyen på ein restaurant. Der stod det cervello, som han trudde var hjort – som heiter cervo («Mi verso es un ciervo herido,» som det heiter på spansk). Så det han fekk, var hjerne, cervello. Eg såg det på menyen førre veke, men stod over.

Så til denne vekas trykkfeildiskusjon: I II.24 seier don Quijote: «Todo es morir, y acabóse la obra; y según Terencio más bien parece el soldado muerto en la batalla que vivo y salvo en la huida; […].» Alle skal døy, og så er det slutt. Og etter det Terens seier, er det betre for soldaten å døy i slag enn å flykte i god behald. Seier don Quijote, ja. Men dette står ikkje hos den romerske diktaren Terens, seier LAM: «No se encuentra esta máxima en Terencio.» Ein annan utgivar, Arturo Marasso, meiner at det heller er tale om den greske diktaren Turtaios (Tirteo på spansk), og trur ikkje at vi har å gjere med ein trykkfeil («un error de imprenta»), men ei samanblanding av namnet på opphavsmannen til uttrykket, «intencional por parte de Cervantes, inconsciente por parte de don Quijote». Ja, så klart. For det kunne jo ikkje bli omvendt, kjære kommentator? At don Quijote var klar over at han snakka feil, men ikkje Cervantes?

Dei same tankane om døden skal vi, seier LAM, forresten finne att i prologen til dette bindet. Han om det, akkurat nå.

Og ikkje nok med dét: Eg underviser i det viktigaste faget i skolen her i landet, og klassa mi skal nå ta fatt på mellomalderen. Kva anna stod på planen min i norsk for denne veka enn Rolandskvadet? Tilfeldig? Neppe.

Da har eg fått kopla meg på denne vekas tråd. Så lagar eg eit nytt innlegg om andre sider ved II.22-24 seinare. Det gjer ingenting at vi er litt på etterskot - det ordnar seg. Eg skal snart til Tyskland, og da skal eg ha med Hans Fallada. Vi klarer oss!

Her er det mer trolldom enn vi aner, Kjell! Jeg sitter og leser mitt første Shakespeare-stykke, Othello. Der leser jeg i første akt at Iago sier: Merk Dem at mang en lydig knekt som bøyer kne, som elsker sin servile slaverolle, han ender utslitt som sin herres esel for kostens skyld, -som gammel får han sparken.
Dette ligner da veldig på noe jeg nettopp leste i Don Quijote? Og sannelig, i kap. XXIV i sier dQ: ...det nå blir gitt ordrer om å understøtte og hjelpe gamle og forkrøplede soldater, for det tar seg ikke godt ut om man behandler dem slik mange pleier, som kvitter seg med sine slaver og gir dem friheten når de er gamle og ikke kan brukes mer. De kaster dem ut av huset og kaller dem frie og gjør dem til slaver av sulten, som de ikke kan unnslippe før de dør.
Ikke helt likt, men nok til at jeg begynner å lure på denne trolldommen, jeg også ;-)

Men det var altså la cueva de Montesinos, som finst på ordentleg (her står det litt meir om staden vi nå er på saman med våre venner). Legenda om Montesinos er det skrive mykje om (som denne boka). Ja, berre resultata på Google-søk etter denne grotta og stoffet rundt kunne få ein til å ta eit fast standpunkt til spørsmålet om AFP når den tida kjem: Sjå berre på denne omtalen – som ligg under dette treffet! Slikt ville det vere morosamt å lese meir om!

Elles hadde eg venta at kommentator LAM hadde vore full av forklaringar på dei mange referansane, men slik er det faktisk ikkje, og dei fleste kommentarane er ikkje interessante for oss (her får de berre tru meg).

LAM opplyser at don Quijote seier at han spurde Montesinos om det var sant, dette at han hadde skore hjartet ut av brystet på sin gode venn Durandarte og gitt det til frøken Belerma, slik Durandarte hadde bedt han om «al punto de su muerte». Spørsmålet hans, seier LAM, uttrykkjer ein sinnstilstand som er stikk motsett av den som han fram til nå har vist overfor riddarpoesien. Denne vantrua som lågadelsmannen mellom draum og visjon legg for dagen her, vil vi sjå parallellen til i Montesinos eiga vantru da han nærmare seg liket til Durandarte. Legg merke til, held han fram, at don Quijote begynner med å halde fast ved på dei detaljane som er aller mest sannsynlege ved utrivinga av hjartet. I forteljinga si kombinerer don Quijote element og personar frå legender om Arthur og Karl den store, etter den versjonen av dei som omhandla den kastiljanske mellomalder-romanceroen. Montesinos, Durandarte og Belerma er personar i dei karolingiske legendene; trollmannen hører til Arthur-legendene. I forteljinga finn vi att element frå enkelte mellomalderversjonar av den overnaturlege verda og av klassiske legender der helten stig ned i helvete. Montesinos er ein helt i den kastiljanske romanceroen. Han er med i legenda om Karl den store, men finst ikkje i fransk litteratur,

Elles er ikkje Merlín «francés», som Montesinos påstår, men bretonsk eller walisisk. LAM viser til lange diskusjonar om diktet «¡Oh, mi primo Montesinos!»; her skal ha Cervantes ha henta stoff frå eldre romances. Men også LAM legg band på seg: I ein samanheng orkar han visst ikkje forklare meir, han heller, for han seier: «Por razones que no importa aclarar aquí, …» - av årsaker som vi ikkje treng å forklare her, … Men, og her er noko for oss: Også Amadís de Gaula dreiv med slike hjarteskjerande syslar; o m han døydde, skulle væpnaren Gandalín skjere ut hjartet hans. Tenkte vi det ikkje; det er lenge sidan vi har hørt om Amadís nå!

Til slutt opplyser eg berre at LAM fortel at Cervantes skal byggje på «rumores populares» når han skriv at Belerma hadde ei frue som heitte Ruidera, og at Durandarte hadde ein væpnar som heitte Guadiana, og at Merlin forvandla dei til innsjøar, ei burlesk etterlikning av dei mytologiske forvandlingane (som hos Ovid, da, sikkert).