Bokelskere.no

Velkommen med innlegg.

Dette er det siste skuespillet Ibsen skrev.
Det ble utgitt i 1899.

Henrik Ibsen ga stykket undertittelen:
"En dramatisk epilog i tre akter"

Leste hele skuespillet i dag.

Et meget bra stykke med mange Ibsens-ske ingredienser, ekteskapsproblematikk, et menneske fra fortiden dukker opp, eksistens vs. lykkelig liv, etc., etc.

Professor og billedhugger Arnold Rubek og hans hustru Maja lever tilsynelatende i et lykkelig ekteskap (har vært gift i fem år), men så dukker Irene og bjørnejegeren (godseieren) Ulfhejm opp, og ektefellene innser at de ikke er særlig lykkelig sammen.

Irene har stått modell for Arnold tidligere, men han har ikke begjært henne fysisk, og etter at de skilte lag har hun følt seg som en død person.

Arnold Rubek har lovet både Irene og Maja å ta dem opp på et høyt fjell og vise dem hele verden. Det er god nok grunn for at Maja blir med Ulfhejm til fjells og at Arnold og Irene også drar opp i høyden.

Man kan i alle fall si at stykket har en dekkende (og fantasifull) tittel.

Ibsen har i dette stykket tatt et oppgjør med sitt liv og sitt forfatterskap. Arnold Rubek kan sees som en slags inkarnasjon av forfatteren. Begge er kunsnersjeler med sine særegenheter og "nykker", men dramatikeren har altså anvendt en bildende kunstner for å beskrive seg selv, kanskje for å få litt avstand til temaet.

Jeg siterer noen sentrale replikker:

PROFESSOR RUBEK (vedbliver uforstyrret). Jeg lever så ilsomt, Maja. Vi lever så, vi kunstnere. Jeg for min part har gennemlevet et helt livsløb i de få år vi to har kendt hinanden. Jeg er kommet til at sé at det slet ikke ligger for mig at søge lykken i ørkesløs nydelse. Livet ligger ikke sådan til rette for mig og mine lige. Jeg må bli' ved at virke, - skabe værk på værk, - lige indtil min sidste dag.
(anden akt)

PROFESSOR RUBEK (trodsende). Jeg er kunstner, Irene. Og jeg skammer meg ikke over den skrøbelighed, som kanske klæber ved mig. For jeg er f ø d t til kunstner, sér du. - Og blir så aldrig andet enn kunstner alligevel.
(anden akt).

(Min kommentar: "skrøbelighed"?)

Og så er det diakonissens siste ord oppe på fjellet:
"Pax vobiscum"

som betyr: 'Fred være med dere'

og det var den nok, men det var jo litt synd at de døde som våknet, døde igjen.
Forøvrig ligner omgivelser og hendelser på slutten av dette dramaet svært på det som er beskrevet på slutten av "Brand".

Og så må jeg jo sitere Majas dikt som er med to ganger i siste del av 2. akt og på slutten av tredje akt:

"Jeg er fri! Jeg er fri! Jeg er fri!
Mit fangenskabs liv er forbi!
Jeg er fri som en fugl! Jeg er fri!"

I ettbindsutgaven står dette helt til slutt og blir betegnet som

HENRIK IBSENS SISTE VERS

Men jeg får vel begynne med det første når jeg snart skal ta fatt på lesingen av diktene.

Se det kjell k, da var ibsens skuespill lest, om alt er helt fordøyd er en annen sak, det er så uendelig mye å ta tak i og dvele ved.
Men du verden å glad jeg er som har vært så heldig å samlest med dere her på bokelskere.

Jeg er så takknemlig for at du satte dette i gang, tror neppe jeg noen gang ville ha lest de så systematisk og grundig som jeg har gjort nå.
Jeg må jo si jeg er litt stolt av Telemarkingen, apotekerlærlingen og dikteren Henrik Ibsen. Skuespillene er tidløse, og en kan trekke mange paralleller til dagens mennesker og samfunn.
De kjenner heller ingen landegrenser, de kan overføres og forståes i enhver kultur.

Det siste skuespillet har du så greit pratet om, men jeg har lyst til å dele et par sitater med dere fra stykket.

Irene: Det uopprettelige ser vi først når -
Når de døde vågner.
Professor Rubek: Ja, hva ser vi så egentlig?
Irene: Vi ser at vi aldri har levet.

Professor Rubek til Irene:

"Vær for meg hvem du vil!
For meg er du den kvinne
jeg drømmer å se i deg".

Og i morgen skal jeg se siste del av serien "Ibsens dramatiske kvinner"
på NRK 2.

Der får man også et godt inntrykk av hvordan skuespillene
"kan overføres og forståes i enhver kultur", som du sier.

En meget god og lærerik serie!