Bokelskere.no

Jeg har ikke så mye å referere fra handlingen denne gangen, annet enn at jeg liker det jeg leser. DQ og SP treffer don Diego som har en sønn som er oppslukt av poesien, og vi får historiene om surmelksosten og hvor dQ utfordrer løvene. Jeg er tilbøyelig til å være enig med don Diego som anser dQ for å være mer gal enn klok, og hans sønn som sier at han er en forstokket sinnssyk med ett og annet lyst øyeblikk.

Denne ukas høyedpunkt for meg var dQs utlegning om diktkonkurranser og hvordan førstepremien egentlig var en tredjepremie fordi den alltid går til en som har proteksjon eller er av høy stand, mens andrepremien var den som ble utdelt etter en rettferdig vurdering. Et lite spark til korrupsjon og kameraderi?

Bergepet "Glosse" var også helt nytt for meg. Ut fra dQ sine bemerkninger, virker det som det er strenge formelle regler for denne type dikt...

Redigering/tillegg: I historien om løvene får dQ nå enda et tilnavn, nemlig
Løveridderen!

Jeg fikk også lyst til å sitere dQ sin oppskrift på berømmelse for en dikter:
...at da Deres nåde er dikter, vil De bli berømt om De lar Dem lede mer av andres mening enn av Deres egen, for det finnes ikke den far eller mor som mener at deres barn er heslig, og det er et bedrag som i enda høyere grad gjelder tankens barn.

Ja, tida kjem fort her oppe, nord for La Mancha. I det siste har eg måtta konsentrere meg om å planleggje og vurdere arbeid av skribentar som er langt yngre enn Cervantes da han skreiv Don Quijote og som regel med mindre fantasi enn den skarpsindige adelsmannen. Men eg har på ein måte i praksis følgt opp den teorien om litteratur som vår helt så ivrig diskuterer – ved å møte éin spanskspråkleg forfattar (Mario Vargas Llosa) og to norskspråklege (Dag Solstad og Levi Henriksen), og alle tre har eg veksla ord med og fått namnetrekket til i bøker dei har skrive. I tillegg har eg vore på teater med ein del av dei unge skribentane som eg nemnt fyrst og sett ei moderne oppsetjing av Jeppe paa Bierget. Mye litteratur, altså, men få timar att til å lese og gruble over kapitla XV–XVII.

Men det vart eit hyggeleg gjensyn med don Quijote og Løvreriddaren; eg har lese eit utdrag frå kap. XVII med elevar tidlegare og dramatisert det med stort hell (særleg det med hjelmen), og bruken av Don Quijote og annan spanskspråkleg litteratur i skolen har eg til og med hatt eit foredrag om – som eg skulle ha vist dykk adressa til berre det kunne bli publisert. Det vil med tid og stunder komme under «Actas» i « III Congreso, Tromsø-2010. Entrar - Actas» på denne sida til den norske spansklærarforeininga.

Noko av det mest fascinerande ved denne bolken er utsegna «Todo puede» ser, som òg er tittelen på foredraget. «Alt er mogleg,» seier don Quijote her, og dette vel eg å tolke som renessansemenneskets tru på kva mennesket kan utrette, i slekt med lovprisinga av mennesket i Hamlet (skal finne referansen seinare). Men dette er store ting!

Don Quijote er framleis skråsikker på trolldommens dominerande rolle i den historiske utviklinga og nektar å tru at det var naboen som skjulte seg bak motstandaren i kap. XIV. Så møter han don Diego, bokelskar, han òg, som vi, som har eit meir realistisk syn på riddarromanane enn vår mann.

Ja, det var dette med lesing: Sonen – don Lorenzo – til don Diego er altså student, og driv, heldiggrisen, med latin og gresk, språk som eg har måtta lære meg sjølv (men har eit semester med førebuande prøve i latin, men då var eg alt godt i gang med Caesar og Cicero), for eg var redd for ikkje å få arbeid med slike fag. I ettertid har forholda vorte likare, men blir nok aldri som på don Lorenzos tid, nei.

Dei to verselinjene fyrst i kap. XVIII, seier LAM, er frå «Soneto X» av Garcilas de la Vega, som jo har vorte sitert tidlegare. Don Lorenzo diktar sjølv, seier han, og LAM forklarer at den Glosa som følgjer etterpå, er omtalt i I.16, men dette har eg ikkje sjekka.

Sonetten alluderer til den gamle historia om Piramus og Thisbe, som er kjend frå Ovids Metamorphoses («IV, vss 55 y ss.», seier LAM), som legg til at også den spanske barokkforfattaren Góngora har dikta om dette paret – ikkje berre Shakespeare, altså).

Ja, her ser vi fornuft og galskap «vandre tilhobe»! Artig og interessant!

Snart går flyet til Roma, og eg har berre med italiensk litteratur til flyet og avslappande stunder i byen over alle byar, t.o.m. Granada. Annelingua håper, ser eg, at eg vil kunne uoppklare noko, men det lyt vente. Eg håper likevel på å nå att Rocinante og eselet i ein motbakke saman med medlesarane om ikkje så altfor lenge. God lesing! «¡Todo puede ser!»

Ikke å forglemme: lenken til den oppdaterte leseplanen for Don Quijote del II!

Fin oppsummering fra guiritanas og din side! Jeg likte også denne runden godt. Har sansen for at vi fikk inn litt kultur denne gangen - her følte jeg at vi fikk Cervantes egne kulturpolitiske synsinger, lagt i DQs munn, og godt sagt var det jammen også! Nesten så man kan synes at det er et lite karakterbrudd på gang i plottet - men DQs kloke utlegninger om litteratur, poesi og språkpolitikk underbygger jo virkelig den konklusjonen presten og barbereren trakk i slutten av første bok eller begynnelsen av denne (akk, jeg husker ikke helt hvem som sa hva når), om at DQ var sprø først når man kom inn på ridder-relaterte temaer, ellers er han oppegående og vel så det. Og nå har jo Den grønnkledde (nei, det var jo hun som Peer Gynt rotet seg bort i) og hans sønn trukket samme konklusjon. Jeg satte særlig stor pris på det DQ/Cervantes sa i denne bolken om at forfattere skal ha respekt for å forfatte på sine morsmål (lett parafrase fra min side der), og at ikke noe målføre er mer "litterært" enn andre. Aner vi et spark til (den katolske) kirken her? De holdt jo fast ved latinen i ennå mange århundrer etter Cervantes... I alle fall var vel latin og gresk fortsatt ansett som de "akademiske språkene par excellence" ennå på 1600-tallet, og obligatorisk lærdom for alle med en viss (ut)dannelse.

Så var det i denne runden flere ord og uttrykk enn vanlig som jeg stusset over - det vil si som jeg ikke hadde hørt før. "Frette" - hva slags dyr (med eller uten vinger) er det? (Og hva heter det på spansk, KjellG? OK, du har sikkert ikke tid til å sjekke denne uken, det har du implisitt meldt fra nedenfor.) Så undres jeg også endel over enkelte av Worrens valg i oversettelsene - uten at jeg har kjennskap til originalen, altså. F.eks. på s. 539 i Worren pocket (kap. XVI), avsnittet som begynner "- Alt er knep og lureri, svarte don Quijote, av de ondsinnede magere som forfølger meg. MAGERE? Fra engelsk kunsthistorie-litteratur kjenner jeg substantivet magus (s.) - magi (pl.) - i betydningen "konge". Middelalderkunst som forestiller de hellige tre konger som tilber Jesusbarnet, kalles nemlig "The Adoration of the Magi" på engelsk. Men er dette "magere" hos Worren samme ord? Siden ordbøkene mine og nesten alle andre bøker jeg eier og har for øyeblikket er pakket ned mens jeg bivåner nye bokhyller reise seg rundt om meg her hjemme, har jeg ikke fått slått opp sånne begreper - og akkurat nå har jeg ikke tid og ork til å begynne å surfe rundt etter svarene.

Så forteller don Quijote til mannen i grønt på s. 541 (samme kapittel, i Worren pocket) at hans forundring vil opphøre *når jeg sier, som jeg nå gjør, at jeg er ridder

av dem som sies å dra mot nye eventyr

Hvorfor blir disse to linjene, ni ordene, uthevet ved å havne på egne linjer - som et vers? Jeg mistenker at her har noe gått meg hus forbi - og at jeg står overfor nok et bevis på at jeg overhodet ikke kan mine klassikere. For dette må da knytte an til eldre litteratur - ridderlitteratur eller gamle romere, eventuelt grekere? Jeg er sikker på at LAM'en til KjellG har noe å fortelle om dette - vi får håpe at arbeidspresset hans avtar snart (KjellGs altså - LAMs arbeidspress for tiden vet vi vel lite eller intet om...) slik at vi blir innviet i mer av LAMs kommentarer fremover.

Så har vi løvekampen. Og da lurer jeg igjen. Løver var jo eksotiske dyr i datidens Europa. Tidligere, i middelalderen, ble det skrevet endel såkalte "bestiarier", det vil si manuskripter der (mer eller mindre?) eksotiske dyr ble beskrevet i ord og bilder. ("Bestiarier" kalles de vel fordi det er et etymologisk slektskap med det engelske "beast" - forsåvidt også med det norske "best" med lang e-lyd, men på engelsk kan "beast" også benyttes mer nøytralt. (Dyret i Åpenbaringen kalles "the Beast" på engelsk - men Dyret i Åpenbaringen er vel ikke egentlig så nøytralt og ufarlig av vesen, så der sporet jeg av min egen avsporing.)) I disse bestiariene - men også i andre middelalderbilder kan man se mer eller mindre eklatante eksempler på at illustratøren neppe noensinne hadde sett dyret han laget bilde av - de underligste sjiraffer, elefanter, neshorn, for eksempel, illustrasjoner som man må tro var basert på at kunstneren hadde hørt eller lest beskrivelser av det aktuelle dyret. .... Og DA kommer jeg frem til spørsmålet mitt: hvor fortrolige var folk i Spania, eller i resten av Europa for den del, altså Cervantes' lesere - med hvordan en løve egentlig så ut? Hvor klart kunne de egentlig se for seg hvordan "løve-scenen" utspilte seg? (Den bereiste Cervantes hadde jo blant annet sittet i fangenskap i Afrika, nærmere bestemt i Algerie - eller var det Marokko??? -, så han hadde kanskje sett løver med egne øyne???? Nå sier jo riktignok løvepasseren at "aldri har større eller like store løver blitt sendt over fra Afrika til Spania". Derav må man vel slutte at en viss "eksport" av denne arten var man fortrolige med allerede den gang. Men et helt hverdagslig syn kan vel likevel ikke slike kattedyr ha vært?

Ja, slike detaljer ble jeg sittende og gruble over denne gangen. Også. Og så lurte jeg på om løven som var stor og svær og ikke hadde spist på aldri så lenge, anså DQ som så beinete og lite appetittvekkende at hvis de ikke hadde bedre fôr å by på, takk da kunne det jammen være det samme med hele middagsmaten? Jeg moret meg litt over at vi kanskje har hatt å gjøre med en i særdeleshet kresen løve her... En gourmet-løve som ikke lar seg by hva som helst...

Og så det sitatet av "Garcilaso" (beg. av kap. XVIII, s. 555 i Worren pocket) - eneste "Garcilaso" jeg har hørt om, er Garcilaso de la Vega - og der stopper min kunnskap. Jeg savner KjellG og LAM...

Og "glosser" er meg også fremmed mark, ja.

Men bra runde dette, Cervantes! Don Quijote og Sancho ER virkelig blitt mer tredimensjonale i denne oppfølgeren din.

Fretten kan jeg hjelpe deg med, annelingua! Min bedre halvdel (som har litt bedre oversikt over zoologien enn meg) påstår at det er et mårdyr. Så fant jeg dette på Wikipedia. Så da er det vel en temmet albino ilder som det påstås forekommer over store deler av Europa.

En mager er i følge min ordbok en stjernetyder, spåmann eller trollmann. Det er vel trollmannsbetydningen som passer best her, siden vår venn stadig er forfulgt av denne onde trollmannen.

Jeg føler også at vi nå oftere får Cervantes' egen stemme og synspunkter gjennom dQ, og det er bl.a. derfor jeg liker del II betydelig bedre enn del I.

Ellers ler jeg godt over dine fantasifulle betraktninger, og ser levende for meg den kresne gourmet-løva! Det var kanskje ikke så fristende med dette beinrangelet med surmelksost nedover kinnene, nei ;-)

Ahaaaa - så DET var en frette, altså! Gracias, Bjørg! Det gikk et lys til opp for meg da jeg fra norsk wikipedia klikket meg videre til engelsk wp, for å se hva dyret heter på engelsk: jo, ferret! Og dét ordet har jeg hørt før, og forstått som "ilder". (Har for meg at dette er dyrene som Padda og de andre i Det suser i sivet kjemper en innbitt og blodig kamp mot, etter at ilderne (the ferrets?) har inntatt og besatt Paddeborg...)

"Stjernetyder" var et nøkkelord som hjalp meg ytterligere på vei: det var jo akkurat slik de hellige tre konger fant frem til Jesusbarnet i krybben: de fulgte stjernen på himmelen! Mulig (godt mulig!) at jeg tolker litt for hemningsløst her, men nå aner jeg litt mer av hvordan og hvorfor "de hellige tre konger" = "magi" på engelsk... (Hvorvidt denne forståelsen er etymologisk forsvarlig burde jeg SELVFØLGELIG sjekket opp nærmere selv aber plötzlich, men jeg er litt "indisponert" i øyeblikket, ettersom jeg om få strakser vil være utenfor rekkevidde av Internett til over helgen.)

Ellers skulle jeg ønske vi kunne få fortalt Cervantes at han bare ble bedre med årene, og at han må være av de få som overgikk seg selv i oppfølgeren til sin egen suksess!

Gleder meg til neste bolk - som jeg nok ikke kommer til å få ytret meg om før på tirsdag, bare så dere vet det, kjære samlesere. :-D

Artig med slike fonetiske fenomen: frette - ferret...!

For noen herlige spørsmål du stiller :)

Latin ble vel fortsatt brukt av hele akademia på denne tida, leger, advokater og kirka lirte av seg ord på -um og -ae, og alle andre suffiks i det sinnrike systemet av deklinasjoner og konjugasjoner...

Finner ikke igjen den fretten din... Kapittel og avsnitt? Når det gjelder magere, står dette i originalen: —Todo es artificio y traza —respondió don Quijote— de los malignos magos que me persiguen.

Ordet "magos" er jo hyppig brukt på spansk. Los reyes magos er som du sier de hellige tre konger. Joan Coromines som gir ut de beste etymologiske bøkene, sier følgende i min ettbindsversjon: mago, 1220-50, lat. *magus:. Tom. del gr. mágos "mago, hechicero". Deriv. Magia, 1615, lat. magía, gre. magéia id. Mágico, 1438, gr. magikós.

En hechicero er en trollmann. Så jeg tror heller mago betyr noe magisk, mens det sammensetningen med reyes som gjør det hele kongelig... Magere derimot - aldri hørt... ´

Artig å være nerd! Resten får Kjell og LAM ta seg av :)

Thank you, thank you, guiritana.

Joan Coromines? Etymolog par excellence? Interesting, very interesting... Har lenge følt at boksamlingen min lider av mangel på etymologiske oppslagsverk, vanlige ordbøker BLIR ikke tilstrekkelig i lengden. Ikke for oss nerder, i alle fall! :-P Stemmer, når du sier det - "un mago" har jeg da sett, i alle fall så vidt - mer å lære her, åpenbart. Nå er jeg på nippet til å kaste meg ut i en avsporing om ordet "brujo", som betyr "trollmann" (med fem. "bruja" for "heks"), og altså øyensynlig er mye skumlere og mørkere enn "mago". Men slapp av: jeg skal ikke gå videre her. (Eller: jeg MÅ "name-droppe" den spanske gruppen (Ojos de Brujo](http://www.youtube.com/results?search_query=ojos+de+brujo&aq=f) - for den musikken er bare så bra! Vi er da ikke så puristiske at vi ikke kan bevege oss helt i den ytterste randsonen av DQ-temaet, vel? det er spansk, i det minste...)

:-D

De nada, Annelingua. Ja til spanske musikktips - tas med til klasserommet :) Joan Coromines har et firebindsverk som regnes som det beste i følge spanske språkvitere jeg har snakket med. Selv har jeg ikke giddet å ta med hele i kofferten, og nøyer med ettbindsversjonen: Breve diccionario :) Ellers liker jeg Duden

:-D

Fikk en god latter. Kjenner ikke stykket har ikke lest det, men det kan nå tenkes...

Da har vi i følge min utgave (Worren) lest over 500 sider med galskap. Eller er det galskap? Jeg tror vi begynner å nærme oss saken kjerne her nå.

Don Quijote viser at han ikke er gal hele tiden, der han argumenterer for poesi på morsmål. Han oppviser stor kunnskap om litteratur, ikke bare riddelitteratur. Da han skal i kamp mot løvene poengterer SP at han ikke er gal, bare dristig. Selv hevder dQ at han heller vil være dumdristig og pågående enn forsiktig og feig. Don Diego får sin sønn, dikteren don Lorenzo, til å prøve å avsløre graden av galskap gjennom en faglig samtale. I samtalen argumenterer bl.a. dQ om at vitenskapen om riddervesenet er en redeligere enn litteraturvitenskapen. Don Lorenzo leser opp flere av sine verk, en glosse - å bli glossert - hmmm definitivt et nytt ord for meg. Sønnen er like klok etterpå.

Jeg er helt enig med Bjørg, dette er den bolken jeg har kost meg mest med hittil. Helt utrolig hvordan dQ ser for seg at det er hjernen som er blitt myk, når surmelkosten renner fra hjelmen og nedover ansiktet hans.

Det må helt klart være et hint til uutalt edderkoppvirksomhet når han snakker om den ufortjente førstepremien.

Til dere opplyste: Shaekspeare levde samtidig med Cervantes (de døde til og med på samme dag - hvis Shakespeare er Shakespeare...) De skal visstnok ha lest hverandres verker. Den sonetten Lorenzo framsier handler om Pyramus og Thisbe - de to er protagonistene i intermezzoet i En midtsommernattsdrøm. Spørsmålet er: er dette en fabel som fantes før Shakespeare? Eller henviser Cervantes til Shakespeare?

Snakket med en dramalæere på jobb i dag, som sa at i et av Shakespearestykkene dukker det opp en miserabel ridder :)

I påvente av ekstra porsjonar med tid: Ja, dette er gammalt mytestoff frå antikken.

Har måtta prioritere andre ting, og har ei hard veke føre meg, men eg koplar meg til tråden slik at eg lettare kan lese andre innlegg og snart skrive mitt eige.