Bokelskere.no

Du skal ikke holde deg for mye i hus med Olav Duun, det er ikke godt for deg. Men på et eller annet tidspunkt i dette livet må du inn der. Og hundses. Og dras ettter nakkehårene gjennom det ugjestmilde helvetet på jord. Og pines i fornedrelse og vanære. I dette mørket henger det få lykter. I denne forsamlingen er det bare noen få gode vitser: "eg må ha sove? sa dauingen da han vart vekt opp." For det meste er det dødssnakk og ingen nåde: "Det går aldri verre enn gale med meg."

Å det er så bra ! Jeg går stadig tilbake til Olav Duun - elsker å gå inn i det dystre og værharde miljøet. Kanskje det har noe med min "romantisk" forestilling om det nordnorske landskapet å gjøre. Selv kjenner jeg dett kun fra sommer minner. Har nettopp lest Juvikfolket på nytt. Det er så velskrevet og levende, at du blir en del av det. Her er det ikke noe "happy ending" nei.

Tiltredes! Det er ekte saker, du lukter nesten jorda og blodslitet de levde i. (sjøl om Duun vel så for seg det nord-TRØNDERSKE landskapet i bøkene sine.) Driver og leser meg litt bakover i forfatterskapet hans innimellom, bøkene før Juvikfolke. Det er mye bra der også.

Jeg og Olav har aldri helt fått det til. Jeg husker ennå følelsen av å være nede i en dump da vi lest Duun, Undset, Falkberget og Uppdal (DUFU som huskeregel) på nordisk mellomfag - og hvor godt det var å stige opp til Sigurd Hoel og co. Du har rett i at det er noen setninger en husker. Jeg husker denne: "Fjella, dei står der dei står, dei veit kor dei hører til."

Undset har jeg - skam! - aldri lest, men Duun og Falkberget skal jeg slåss for til jeg ligger der ti fot under, jeg synes Medmenneske-trilogien er et monumentalt bra verk i norsk litteratur, det samme gjelder Mennesket og maktene (Juvikfolket har jeg ennå ikke lest). Falkberget er også svinbra, synes jeg, Den fjerde nattevakt og Ann-Magritt, for eksempel. Begge disse, Duun og Falkberget, synes jeg er mye større enn Hamsun. De har noe bly i føttene sine, disse forfatterne, det kan være sant, men denne perioden er en god tid for norsk litteratur. Uppdal - jeg har lest ham, men kan ikke si noe om det, kjenner jeg. Så ta deg en tur innom Duun igjen, en dag du kjenner at du tåler mørket.

Juvikfolke er utrolig bra, og den aller beste delen av dette seksbinds-verket er I eventyre. Leste denne slektskrøniken for mange år siden, men nå fikk jeg lyst til å lese den på nytt. MEN: Så er det alt det andre jeg leser og har lyst til å lese ...........

Eg blei heilt bergteken av Juvikfolke då eg studerte nordisk og Daniel Håkonson la verket fram for oss. Har lese det etterpå òg. Duun burde stått der som ein av dei største i norsk litteratur. Har nokon sett mennesket (på godt og vondt) så sterkt som han?

Olav Duun er stor ja! Leste Juvikfolke for andre gang sist sommer (etter at en bekjent snakket så varmt om dem). Det var verdt det. For et språk! Måten han bruker naturen til å fargelegge stemninger og personer er veldig spesiell. Han ligner ikke på noen andre jeg har lest. Las en artikkel i magasinet Bokvennen som handlet om Nobelprisen og store norske. Duun fikk jo aldri den. I allefall det er et Hamsun-sitat om Duun der som er rimelig tøft: ”Hans diktning er i Aand og Dybde motsat Tidens Jazz. Han fortjener al den Fest og alt det Ry vi andre vil dynge paa ham – mot hans Vilje.”