Bokelskere.no

Da har vi fulgt Don Quijote i kamp mot Speilridderen, som viste seg å være en gammel kjenning av både oss og DQ. Jeg fatter etter denne bolken fornyet håp om at Cervantes akter å gi Samson Carrasco det jeg for noen uker siden inderlig syntes han fortjente: nemlig så hatten passer. Ellers synes jeg i denne bolken at Sancho Panza for alvor begynner å fremstå klokere og mer flerdimensjonal - jeg husker en-eller-annen-DQ-kommentator (husker ikke hvilken bok/hvilke bøker vi fant dette i) kommenterte dette forestående "forvandlingsnummeret" hos SP, så jeg har ventet på at SP skulle bli litt mindre av en enfoldig landsbytulling. Nå synes jeg omsider at det er mer forstand i ham, selv om han fortsatt strør om seg med språkblomster. Lojaliteten han viser overfor DQ er jo nesten til å bli rørt av! ikke minst fordi han i større og større grad later til å innse at DQ har mistet kontakten med virkeligheten i sin jakt på eventyr...

Nå er jeg virkelig bakpå her, men har kost meg. Først med bolken, så med kommentarene. Det er flere fornøyelige passasjer her, både når det gjelder dyr og mennesker. At SP ikke gjenkjenner en god venn bare fordi han har på en løsnese, viser vel at han ikke er så mye klokere enda.

På dQs vegne, ble jeg glad for at han endelig vant et slag. Carrasco fikk som visiret passet. Artig var det også før slåsskampen, da de to kjeklet om gunsten til sine kvinner - slikt vrøvl fra ende til annen!

Kanskje det vil gå bedre med kampene heretter? Det går hvertfall bedre med motivasjonen min, og jeg er glad det er såpass mange som fortsatt er med på samlesinga :)

Muligens holde vi ut til slutt?

Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men har absolutt planer om å holde ut til siste linje. Don Quijote er en av ukens høydepunkter, både selve lesingen og kommentarene her inne :)

Likte godt kapitlet der Væpneren fra Skogen diskuterer og prater med Sancho, og en bestemt dialog som går slik. Væpneren fra Skogen:
Et møysommelig og hårdt liv er det vi lever, min herre. Vi som væpnere hos vandrende ridder, eter vårt brød i vårt ansikts sved, som er en av de forbannelser Gud kaster over våre første forfedre.
Man kan også si, tilføyer Sancho, at vi eter det i våre kroppers kuldegysniner, for hvem opplever mer hete og kulde enn vandrende ridderes elendige væpnere.

Her prøver de seg på ordtak, vi kjenner vel det første her mer som I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød som er hentet fra 1. mosebok.
Sancho svarer så fornøyelig på "gullkornet" til Væpneren.

Og jeg satt og lurte på om jeg har gjort Samson Carrasco urett. Er han likevel ikke den samvittighetsløse slasken jeg trodde? For det er da ting som tyder på at han kanskje hadde edle motiver når han oppfordret dQ til å dra ut på nye eventyr for å overvinne ham og så få ham til å underkaste seg seierherrens vilje og dra hjem? Så var det virkelig fornøyelig å lese om duellen mellom de to, der dQ endelig vinner! Og en Rocinante som for en gangs skyld galopperer litt!

Jeg synes også Sancho framstår som klokere etter hvert, selv om det ikke er helt gjennomført...

Han vet også å nyte både god mat og god drikke, og jeg falt for beskrivelsen der han sitter sammen med Speilridderens væpner (som egentlig er hans nabo Thomas Tørrfisk),og Sancho får vinsekken:
Idet han sa dette, la han den i Sanchos hender, som løftet den, la munnen borttil, og satt og stirret opp mot stjernene i et kvarter, og idet han sluttet å drikke, lot han hodet synke, ga et dypt sukk og sa: - Å den horungen, den luringen, for en god kristelig vin!
Og så kommer det sannelig fram etterpå at han er en vinkjenner også ;-)

Ja - stunden med vinsekken satte jeg også stor pris på! Og den ble toppet med Sanchos historie om de to forfedrene som fant både smak av jern og smak av lær i en vin - tankene mine gikk til de stadig tilbakevendende debattene om troverdigheten og sannhetsgehalten i de mest fantasifulle vinkjennernes vin-karakteristikker ("Mmmm - en kompleks vin; jeg kjenner bringebær, jeg kjenner cubanske sigarer, jeg kjenner måkeskrik over en trepram en stille kveld rett etter solnedgang..."). Og så lo jeg godt av poenget i Sanchos historie: da vintønnen var tom, viste det seg at hans to forfedre hadde truffet spiker'n på hue': i bunnen av tønnen dukket det opp en liten nøkkel festet til en lærrem.

Apropos måkeskrik over en trepram - jeg stjeler et sitat som gretemor nettopp har lagt ut fra Finn Skårderuds bok "Andre reiser": Jeg kan ikke tenke meg annet enn at de mange vinklubbers insisterende interesse for årgang og jordsmonn er et mildt skambelagt og forhåpentlig et litt ironisk kamuflasjeritual for den faktiske gleden over å drikke sammen. Det finnes selvfølgelig ikke brusklubber

Fine refleksjonar, Bjørg og annelingua! Eg noterte dette mens eg las:

I kap. XII møter vi han som i kapitteloverskrifta er «el bravo Caballero de los Espejos» («Spegelriddaren»), men som i fortlejinga blir kalla «el Caballero del Bosque» («Skogriddaren»). Cervantes lèt dei to vennene våre snakke rett så fornuftig om teater og om livet; dette var jo eit velkjent motiv i renessanselitteraturen. I Hamlet møter vi «the play within the play», og i både As You like It og The Merchant of Venice står livet som skodespel sentralt – livet med sine mange roller som vi lyt spele på vegen frå vogge til grav. I originalen står comedia, men G&K set det om med «teater». Og skodespela set opp ein spegel for oss, «poniéndonos un espejo a cada paso delante».

Så er det at herren ser korleis væpnaren veks i visdom for kvar dag:

–Cada día, Sancho, –dijo don Quijote– te vas haciendo menos simple y más discreto.

Sancho ser samtalene med don Quijote som den gjødselen som fører til denne åndelege framgangen, og her kjem eg på ny på Hjalmar Ekdal, som trekkjer fram «det daglige samvær med mig» som føresetnad for tilsvarande utviklingar i familien under mørkeloftet.

Eg likte skildringa av forholdet mellom Rocinante og eselet godt – og samanlikninga med klassiske personar som Orestes og Pylades (Orestes er sonen til Agamemnon, og Pylades er kompisen hans – kanskje vi kan lese Aiskhylos og Euripides saman ein annan gong?) og dei mindre kjende Nisus og Euryalus, som vi altså finn i Æneiden, bok IX).

Men Cervantes har nok ein gong eit lyrisk innslag som G&K gir att i prosa, omvendt av når Rosa er på ball hos Evert Taube, der Fridtiof Andersson talar på prosa, men diktar «rimmande ord»:

No hay amigo para amigo: las cañas se vuelven lanzas

Orda er forresten henta frå ein romance, og kanskje gjer G&K rett, for caña kan jo tyde både «rør», «strå», «siv», «støvleskaft» og «skinnbein», for ikkje å snakke om eit glas fatøl, og alt dette forvandlar seg altså til lansar når ein venn ikkje lenger er ein venn. Det er noko i dette; jf. kva eg tidlegare har skrive om King Lear. Velkjent renessansestoff igjen, med andre ord. Etterpå har originalen

De amigo a amigo la chinche, etc.

Det er Cervantes og ikkje eg som legg til «etc.». Dette er frå eit ordtak, og det uttrykkjer vel at lusa flyg frå den eine venen til den andre.

Når riddaren kjem og dei begynner å prate, kjem don Quijote med den store utsegna, om at det ikkje er nokon av dei vandrande riddarane som ikkje er det, altså forelsksa: «No hay ninguno de los andantes que no lo sea.». Riddaren er forelska i Casildea de Vandalia, noko som ikkje gir grunn til kommentar frå LAMs side. Diktet som riddaren syng, har heller ikkje nokon fotnote, så dette er det vel Cervantes sjølv som har dikta.

Herrane snakkar saman, og det gjer væpnarane òg, «los dos escuderos», ut kap. XII og i kap. XIII. Det er interessant at også kollegaen til Sancho Panza snakkar om å få ei øy; kanskje var dette eit motiv i litteraturen – kanskje har eg t.o.m. lese om det, men gløymt det. Drikke vin gjer dei òg. Når kollegaen om dottera til Sancho seier «¡Oh hideputa, puta, y qué rejo debe de tener la bellaca!» (G&K: «O den horunge, for en sterk natur det må være i henne»), opplyser LAM at Sancho brukte det same uttrykket i I.25 – rejo tyder «styrke», «kraft». Så veit vi dét. Her blir det krangel, og det før Sancho hentar vinen, om uttrykket hideputa; kollegaen ror vel ganske kraftig her? Og Sancho bryt ut med «¡Oh hideputa, bellaco, y cómo es católico!» når han har smakt på vinen – LAM seier at católico tyder «fortreffeleg», «kjempegod». Sancho utnemner seg like godt til den beste vinkjennaren av alle! Den historia som han fortel om dette, skal, seier LAM, tilhøyre ein brei folkloretradisjon. Riktig rørande er denne scena med dei to, der Sancho sikkert meiner alvor når han seier at han er glad i don Quijote.

I kap. XIV har originalen to verselinjer som G&K gir oss på prosa:

Y tanto el vencedor es más honrado, cuanto más el vencido es reutado;

Dette byggjer på Alonso de Ercillas La Auracana (1569) (nei, eg har ikkje høyrt om det, eg heller); det er dette som hos G&K står å lese som "Jo navnkundigere den overvundne er, desto større blir seierherrens heder".

Eventyret med skogriddaren held fram i kap. XIV. Før identiteten blir avslørt i kap. XV trekkjer skogriddaren t.o.m. inn Giralda i Sevilla (LAM seier, som rett er, at dette er ein allusjon til og ein vits om tårnet i denne byen). Don Quijote reagerer forbausande sakleg når den andre seier at han har overvunne nettopp don Quijote, og når dei skal slåst, får vi vel ein fin parodi på riddarlivet når Sancho og kollegaen blireinige om korleis dei for syns skyld skal utkjempe ein kamp.

Så viser det seg at riddaren er Sansón, mens væpnaren med den digre pappnasen er Tomas Cecial, naboen. Ordet cecial tyder tørka (røykt eller salta) fisk, seier den spansk-danske ordboka mi. LAM seier at dette ordet vart brukt om torsk og annan fisk som vart tørka og salta.

Alt var del av eit komplott mellom barberen, soknepresten og artianaren. Når LAM seier at kamp mellom riddarar som viser seg å vere gamle kjenningar var eit vanleg motiv i ridarromanane, skjønner jo vi bokelskande dQ-lesarar at naturlegvis var det slik,

Elles ser eg i Dag og Tid for 16.9.2011 at Brit Bildøen i intervju med Ottar Fyllingsnes uttalar seg om den siste romanen sin, Adam Hiorts veg. Eg gir ordet til Fyllingsnes:

Det er fem år sidan Bildøen gav ut den førre romanen sin, Mitt milde vesen. Den gongen hevda ho at miljøvern måtte vera det viktigaste å skriva om, og på sparket konkluderte ho med at den neste boka kanskje måtte handle om ein norsk Don Quijote som kjempa mot vindmøller.

Og slik vart det.

Heller ikkje Jon Utskott [, hovudpersonen i den siste romanen,] er glad i vindmøller.

-Eg hadde litt større problem med å finna ut kven som skulle vera Sancho Panza, men så kom eg til at det måtte vera ein ung jypling – ein dokumentarfilmskapar. […].

Så heldige vi er som kan nyte godt av dine kunnskaper, KjellG!

Diskusjonen om teaterkunst og livets skuespill hadde jeg også merket meg og streket under i boka. Jeg har sansen for de små filosofiske betraktningene som kommer innimellom. Det virker som det er flere slike nå i bok II, eller er det kanskje bare jeg som legger bedre merke til dem nå når de ikke "drukner" i alle de innskutte novellene?

Det lyriske innslaget i kap. XII er i Worren oversatt med

*Venn er verst mot venn,
leken skifter snart til strid.*

Og fortsettelsen:
Mellom venner må man ha øyne på hver finger
Det siste var kanskje en ganske fri oversettelse?

De nada. Eg liker å finne ut meir for stadig å kunne trengje djupare ned i verket, og eg lærer enormt ved å skrive det ned. Berre artig å dele.

Ja, W er fri her, men dette er eit greitt prinsipp - særleg fordi teksta skal gi meining på norsk på ein sjølvstendig måte.

Jeg må si at din kunnskap er veldig imponerende. Takk for at du vil dele den med oss. Kjekt å f. eks. lese at navnet "Tørrfisk" faktisk var rett oversatt. ;-) Ellers synes jeg dette var den kjekkeste bolken hittil.

Og ja - det er sant: leseplanen for bok II er oppdatert med lenke til ukens diskusjonstråd.