Bokelskere.no

Siden ingen andre har startet ukas dQ, våger jeg meg utpå. (Hedvig, jeg savner deg ;o))

Våre to venner er nå på vei mot Toboso for å treffe Dulcinea. Underveis snakker de om mangt og mye. Vi får bl.a. høre om opphavet til uttrykket Herostratisk berømmelse. En gjeter satte ild på, og ødela, det berømte Dianatempelet som ble ansett som ett av verdens syv underverker. Årsaken var at han ville få et navn som skulle leve videre i kommende århundrer. Sitat: Selv om det ble befalt at ingen skulle omtale ham, og at hans navn ikke måtte nevnes hverken i skrift eller tale, for at han ikke skulle oppnå det han ville, fikk folk likevel vite at han het Herostratos. Dette minner veldig om en aktuell diskusjon i Norge for tiden, så boka er forbausende aktuell. Vi får også vite opprinnelsen til begrepet Mausoleum. Det var dronning Artemisa som begravat sin mann Mausolos i en grav som ble regnet som ett av verdens syv underverker.

Etter hvert som de nærmer seg Toboso, innser de at de har et problem når de skal finne Dulcinea, siden ingen av dem noen gang har truffet henne. Etter en mislykket tur inn i byen, ender det med at SP overtaler dQ til å bli igjen i skogen, og at han selv fortsetter å lete. Da det kommer tre bondejenter ridende ut av byen, narrer han dQ til å tro at en av dem er Dulcinea. Siden dQ ser at jenta ikke er så skjønn som han har forestilt seg, tror han at han selv er forhekset slik at han ikke kan se hennes skjønnhet. Jenta oppfører seg heller ikke slik han forventer, og er slett ikke med på leken. Dessuten lukter hun rå hvitløk i stedet for den lukten som er så spesiell ved fornemme damer. De tre bondejentene forlot dem i en viss fart, og dQ er fra seg over sin ulykke fordi han tror han er blitt forhekset.

Så møter de et skuespillerfølge som sier de er skuespillere i Angulo den ondes kompani. Narren i følget skremmer Rocinante som løper ut. Den faller, og don Quijote blir også liggende på bakken. Narren vil holde leven med dem, og stikker avgårde med eselet til SP. Etter et stykke lar han det slippe løs igjen, og det kommer tilbake.

Også i denne lesebolken har vi fått noen ordspråk fra Sancho, som at godt mot bryter ned motgang, og der hvor det ikke finnes skinker, finnes det heller ikke kroker til å henge dem på, og der man minst venter det, der hopper haren.

Jeg lurer på om vi får treffe skuespillerne fra Dødens kjerre igjen i fortsettelsen...

Først av alt (og litt på etterskudd): Leseplanen for bok II er oppdatert!

Etter jeg tok med meg andre bøker på sommerferie og lot don Quijote bli liggende hjemme har jeg hatt problemer med å ta igjen leseplanen. Nå er jeg imidlertid back on track og håper å følge med videre.

Jeg koser meg mye mer med andre bok og som guiritana så har jeg også (endelig) begynt å kose meg over galskapen. Parallellen til hvorvidt vi ønsker å huske navnet til A.B.Breibak hadde også jeg.

Mine to jenter har også fått utbytte av boka ved å ha en mamma som er med og leker ridder, prins og prinsesse- lek. Takket være don Quijote har jeg fått inspirasjon til å krydre leken, og vi blir forhekset, sloss mot kjemper og snakker i don Quijote stil om prinsesser som har øyne som grønne edelstener osv.

Andre tilføyinger har ikke jeg, men synes det var veldig fint å lese deres tanker rundt denne ukes bolk.

Kanskje don Quijote burde være pensum for alle småbarnsforeldre? Jeg ser godt at det her er mye som kan inspirere leken (bare vi unngår de voldsomste delene når han er som mest krigersk, forstås).

Fine betraktninger, Bjørg :) Jeg tenkte også det samme ang ønsket publisitet...

Don Quijote og Sancho Panza legger optimistisk ut på sin tredje reise. Denne gangen begynner de med Toboso der de skal oppsøke Dulcinea som dQ har snakket om i snart 450 sider nå. På vei til Toboso har SP og dQ en morsom og dagsaktuell samtale. Det har etterhvert blitt klart at SP er ute etter makt og berømmelse, så de snakker om hva som skal til for å bli husket. SP kommer til at det er bedre å satse på å bli helgen enn ridder, sjansen er mye større for å bli husket da. DQ trekker linjer til Herostratos som satte fyr på et av guds underverk for å få oppmerksomhet. Det ble befalt at han ikke skulle få oppmerksomhet... ligner ikke denne historien mistenkelig mye på andre som ønsker oppmerksomhet? Massemediene greier ikke å la være likevel....

Folk i dag har et sterkt ønske om å bli sett, idol-generasjonen har i det minste et produkt å vise fram, verre er det reality-deltakere som melder seg på kun for å bli berømt.

Dialogen mellom de to antiheltene blir stadig morsommere, og man sitter med et smil om munnen når SP febrilsk forsøker å lure seg unna at han faktisk aldri har møtt Dulcinea. Det er slett ikke merkelig at han tror det skal gå an å innbilde dQ at en bondepike er henne. Han har tross alt forvekslet mye rart tidligere. Det fine er at dQ går med på at hun er forhekset. Jeg har altså kommet forbi det stadiet der jeg irriterer meg over alt det irrasjonelle, og koser meg i stedet over galskapen. SP innrømmer sågar for seg selv at han er i ferd med å bli like gal, ettersom han fortsatt er med på tokten.

Den første kampen blir ført mot en teatertropp utkledd som bl.a. Døden og Djevelen. Det holder på å gå riktig galt inntil SP overtaler sin herre om at man aldri skal legge seg ut mot skuespillere. De har for mye sympati i befolkningen. De kommer seg unna, og bolken slutter som vanlig med at neste blok blir enda mer spennende. Ok, jeg koser meg over samtalene mellom de to, men de meningsløse kampene er jeg fortsatt litt usikker på...

Ja, her har medlesarane sett mykje før eg har komme meg til tastaturet! Eg vil komme litt tilbake til det som tidlegare er sagt om Don Quijote som metaroman; i kap. X får eg assosiasjonar både til «han som skriv» i Edvard Hoems Kjærleikens ferjereiser (sjølv om vi i vårt tilfelle ikkje har nokon som skriv som går inn i handlinga, som hos Hoem). Også med Denis Diderots Jacques le fataliste er det nokre narratologiske parallellar. Så Cervantes går inn i ein tradisjon, men kva som var før han på dette området, veit eg ikkje så mykje om, bortsett frå at eg vel tidlegare har sitert LAM om at riddarromanane ofte hadde fleire – sjølvsagt fiktive – manuskript som forfattaren kommenterte.

Nå vel, kap. IX opnar med «Media noche era por filo» («Det var alt langt over midnatt»), og dette, seier LAM, min venn i filologiske naudsituasjonar, er det fyrste verset i ein romance, «Romance del conde Claros de Montalbán». Også seinare i kapitlet er det allusjonar til romancer. Og når don Quijote seier «Con la iglesia hemos dado, Sancho» («Vi er komne til kyrkja, Sancho»), opplyser LAM at denne setninga kom til å bli namngjeten i tolkinga av «[el] sentido esotérico», altså den esoteriske tydinga av Don Quijote på 1800-talet. Kva som ligg i dette, får eg grunne på til neste runde med Don Quijote.

I kap. X ser eg at G&K bruker prosa for å gi att eit par verselinjer i originalen:

Mensajero sois, amigo
no merecéis culpa, non.

I omsetjinga står det – heilt rett – «[…] at eg kun er et sendebud som handler etter befaling og følgelig utan enhver skyld». Det skal bli interessant å sjå kva W gjer her. G&K får i alle fall ikkje fram at dette er poesi, henta frå ein romance av Bernardo del Carpio. Rett etterpå har originalen eit par utbrot som ikkje er med hos G&K, noko av eit ordtak som er vanskeleg å omsetje. Å leite etter ei Maria i Ravenna vil seie å leite etter noko der det er, men her står det for, stadig etter LAM, å leite etter noko unyttig og unødvendig, noko vanleg og svært synleg, som ein artianar frå Salamanca, eller ei Dulcinea som ikkje finst.

Det er litt artig å sjå korleis Sancho trekkjer fram at namna på dei som doktorerte, vart skrivne med raud farge på veggen, for dette ser vi restar av på domkyrkja i Granada og på universitetet i Salamanca.

Så kjem noko anna artig, nemleg at Sancho forvekslar cananeas («kanaanear») og hacaneas (som eg ikkje finn i ordbøkene), men at G&K bruker «studeri» og «stutteri», aldeles glimrande, synest eg. Eg skriv G&K og ikkje K&G, enda det står på tittelbladet at boka er omsett av Nils Kjær og Magnus Grønvold, for eg har tenkt at Grønvold, som jo har laga ei heil ordbok, har stått for det filologiske grovarbeidet, og så har Nils Kjær gått etter i løypa og fått litterær sving på dette arbeidet. Eg undrar meg over kva som har hindra annelingua frå å undersøke dette spørsmålet i detalj, flink som ho er til å oppspore både det eine og det andre!

Dette får klare seg – eg lyt vidare i neste bolk …

Verselinjene i kap. X er i Worren gjengitt slik:
"Budbringer er De, min venn
og fortjener ingen skyld, nei."

(Av en eller annen grunn virker ikke tegnene for kursiv lenger.)

Og det fortsetter slik:
"Stol ikke på det, Sancho, for folk i La Mancha er like koleriske som de er hederlige, og finner seg ikke i påfunn fra noen. Gode Gud om de finner det ut, da skal dere nok få merke det. Vik fra meg Satan! La lynet slå ned i naboens hus! Nei, la meg ikke stå på hodet for at andre skal få glede av det! Og dessuten er det like vanskelig å lete etter Dulcinea i Toboso som å finne Marcia i en høystakk, eller studenter i Salamanca. Fanden selv, og ingen annen, har fått meg inn i dette!"

Den eneste forvekslingen jeg finner i farten i dette kapitlet, er der Sancho kaller passgjengerne som de tre bondejentene kommer ridende på, for plassgjengere.

Takk! Interessant å sjå kva dei driv med, dei som får dette verket over på norsk. Eg veit at Worren kontakta spesialistar på 1600-talsspansk under arbeidet. Hadde trud at eg skulle klare meg utan versjonen hans, men har altså bestilt og ventar spent på kva han har å by på av løysingar.