Bokelskere.no

Diskusjonstråd for denne tre-akteren fra 1894, der
Rottejomfruen vel er en av Ibsens merkeligste karakterer.

(Jeg husker fra tidligere lesning at "Lille Eyolf" var et av mine favoritt-Ibsen-skuspill (sammen med "Peer Gynt" og "Villanden")).

Velkommen med innlegg!

FØRSTE AKT

Stakkars lille Eyolf!

En dramatisk avslutning på en dramatisk akt.

Stakkars Rita Allmers!
Hva er det mannen hennes tenker på?
Bryr han seg ikke om henne lenger?

For meg ser det ut som det etter hvert er blitt et platonisk forhold mellom ektefellene, og at Alfred ønsker at det skal fortsette slik. Men Rita vil at det skal være like lidenskapelig og erotisk som det var i begynnelsen.

Og så får vi vel vite i de neste aktene om Rottejomfruen har hatt noe å gjøre med det som hender med Eyolf på slutten av 1. akt.

Rottejomfruen er en merkelig og mystisk figur med sin lille Mopsemand. Det er vel også noe mystisk med Alfreds halvsøster Asta og forholdet til moren. Hmm ...

Og det ser ikke ut til å bli noe mer intimt forhold mellom Asta Allmers og ingeniør Borghejm. Kanskje Rita til og med legger an på Borghejm for å gjøre Alfred sjalu.

Og jeg tror vi får vite hvorfor Eyolf ble skadet og må(tte) gå med krykke.

ANDEN AKT

Ja, da fikk vi jo vite at Eyolf ramlet ned av bordet og hvorfor ikke foreldrene passet på ham. Originalt, men det forklarer jo selvfølgelig skyldfølelsen.

Ellers består første halvdel (+ slutten) av akten av dialog mellom Alfred Allmers og hans halvsøster (som det står under PERSONERNE) Asta, men det ser ut som de ikke er søsken likevel, jfr. Astas replikk "Du er ikke min bror, Alfred."

Lurer på om disse opplysningene har betydning for handling og karakterutvikling i stykket.

Siterer fra slutten av 2. akt (ang. vannliljene):

ALLMERS. (nikker langsomt). Det er av den slags, som skyder op, - dybt nede fra bunden.
ASTA. Jeg plukked dem i tjernet. Der, hvor det flyder ud i fjorden. (rækker dem frem.) Vil du ha' dem, Alfred?
ALLMERS (tager dem). Tak.
ASTA (med tårefyldte øjne). De er som en sidste hilsen til dig fra - fra lille Eyolf.
ALLMERS (ser på hende). Fra Eyolf derude? Eller fra dig?
ASTA (sagte). Fra os begge. (tager paraplyen.) Kom så med op til Rita.
(Hun går opad skogstien.)
ALLMERS (henter sin hat fra bordet og hvisker tungt). Asta. Eyolf. Lille Eyolf -!

Vi har jo fått vite at Asta skulle kalles Eyolf hvis hun hadde vært gutt, men jeg har en følelse av at det ligger noe mer og tvetydig under denne replikkvekslingen.

Tredje akt gir kanskje (noen) svar på det som virker uklart, og på hvordan det går videre med Alfred, Rita, Asta og Borghjem. Rottejomfruen dukker vel ikke opp igjen. Hun har jo utspilt sin rolle, vil jeg tro.

TREDJE AKT

I grunnen en litt merkelig og uforståelig avslutning på dette dramaet. Det som hendte med Eyolf fikk foreldrene til å finne sammen igjen og starte på nytt. Dessuten ble det et par av Asta og Borghjem. Slik jeg tolker det
(ASTA. Så må jeg ombord. Vil De være med mig?
BORGHJEM. Om jeg vil! Ja, ja, ja!
ASTA. Så kom da.)

Men så var det de siste replikkene:

RITA (nikker langsomt). Vor lille Eyolf. Og din store Eyolf også.
ALLMERS (stirrer frem for sig). Kan hænde, vi endnu engang imellem, - på livsvejen - får se ligesom et glimt af dem.
RITA. Hvor hen skal vi sé, Alfred -?
ALLMERS (fæster øjnene på hende). Opad.
RITA (nikker bifaldende). Ja, ja, -opad.
ALLMERS. Opad, - imod tinderne. Mod stjernerne. Og imod den store stilhed.
RITA. (rækker ham hånden). Tak!

Dette ble da veldig ullent, men det kan sikkert forklares.

For å få en ekte tragedie av dette skuespillet, burde vel første akt kommet til slutt.

Kanskje "Lille Eyolf" ikke lenger kan regnes blant mine favoritt-Ibsen-skuespill. Men første akt er handlingsmettet, og Rottejomfruen fascinerer fortsatt.

Jeg likte dette stykket veldig godt :)
Føler at det ikke er så mye handling i stykket, men at det er kommunikasjonen og samtalene som er selve stykket.

Det har vel vært litt typisk Ibsen i de siste stykkene og skrive om ødelagte ekteskap.
I dette stykke skriver Ibsen om en tragisk hendelse (Lille Eyolf sin død) som fører ekteparet sammen igjen.

Ibsen har også i tidligere stykker skrive om hvordan foreldrene "ofrer" sine barn,