Bokelskere.no

Her er diskusjonstråd for David Copperfield (heile leseplanen for utvalde verk av Charles Dickens ligg her).

CliffsNotes kan gi samandrag, enkle analysar og litt enkel personkarakteristikk m.m.

Vidare har eg både tidlegare og nå ytra meg om og sitert frå den utgåva som eg har av boka her. Andre sitat og kommentarar ligg her.

I London Particular, nyheitsbrev frå The Dickens Fellowship, les eg dette:

Dickens The Comforter – Gillian Reynolds, radio critic for the Daily Telegraph, recently praised a programme in the “The Book That Changed Me” series, which featured former Labour Home Secretary, Alan Johnson, talking about David Copperfield. Johnson lived with his mother and elder sister in a Paddington slum, his father having run off years earlier. When he was 13 his mother died suddenly in hospital. He’d been sent to stay with the Coxes, family friends. The day his mother died, Mr Cox unlocked the book cabinet and allowed him to choose a book. He chose DC and the novel became his constant companion for a year. Tears fell for nurse Peggotty, he said, that didn’t for his mother. When re-housed with his sister in a council flat in Battersea, far from home, DC saw him through.

Eg har funne eit avsnitt hos August Strindberg, i Tjänestekvinnans son, der han skriv om Dickens,

I kveld (3. november i Dickens-året) har eg sett ferdig BBCs filmatisering av David Copperfield, serien som i fleire år gjekk i fjernsynet i jula (den einaste grunnen til å halde seg med eit fjernsynsapparat). Og det var som det skulle vere: David lærer å bli vaksen, lærer seg sjølv og verda å kjenne. Brikkane fell etter kvart på plass, slik det skal vere. Bob Hoskins var Micawber slik eg hadde sett føre meg denne frodigaste av alle Dickens-figurane, og Maggie Smith spelte Betsy Trotwood - streng, kjærleg og rettferdig. Nicholas Lyndhurst spelte Uriah Heep nettopp slik som han var, "humble" og egoistisk. Ciaran McCMenamin gjorde ein god figur som den gradvis vaksne David.

I Dickens-året 2012 har eg hørt David Copperfield i verdas beste (eg liker å ta hardt i) lydbokversjon og nå altså sett filmatiseringa samtidig som eg nyter sjølve romanen i papirutgåve i små porsjonar .Nei, "Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv," som Wergeland seier.

Da er jeg endelig i mål med David Copperfield. Gud hjelpe meg hvor langdrygt dette ble på slutten. Jeg kunne dessverre ikke unngå å la meg irritere/provosere over den selvhøytidelige David.
Jeg ser at noen trekker opp et skille mellom de som liker/elsker David Copperfield, og de som har mer sansen for Nickolas Nickleby. Jeg tror nok jeg tilhører sistnevnte rase...

Mens jeg har strevd meg gjennom Copperfield fra 1930, viser det seg at jeg har en utgave fra 1952 i hyllene! Om mer moderne språk gjør boken mer lesevennlig, oversettelsen er bedre, eller verket rett og slett har tatt seg opp, er ikke så godt å si. Jeg er i hvert fall tilbake i god Dickens-form og liker det jeg leser!

Håper ingen lar seg skremme av mitt forrige, litt nedslående, innlegg :-)

Det er ikke alltid man vet hva man har på kistebunnen hehe - god lesing!

Og litt nedslatt av den haugen med 'leser'-boker pa eget nattbord.... :-/

Nå fikk jeg meg en god latter! Jeg kikket i bokhyllene dine. Du har en hylle som heter "På nattbordet" - og der er det bare én bok... Men da jeg åpnet hyllen, viste det seg at den inneholdt intet mindre enn Ibsens samlede verker!

hehe aner at der noe bevegelse på gang!

Jeg er nå ferdig med bind 1 av David Copperfield. Synes det startet så lovende - frodige og festlige personer, også de onde, futt og fart.
Men vel halvveis falt jeg mer og mer av. Synes partier ble langdryge (beklager Dickens..), veldig fortellende, "så gjorde jeg det..., så gjorde jeg det...". Hvor ble det av livet! Det skal noe til å holde leserens interesse fanget gjennom så mange sider.

Nå går jeg løs på de neste 400 med blandete følelser. Jeg ser at flere av dere regner David Coppefield som Dickens beste. Får se når jeg er ferdig. Så lagt troner Pickwick-klubben på topp for meg! Og så Et julekvad, da! (Kanskje spiller det inn at Pickwick-klubben var min første Dickens; opplever at det etter hvert blir litt for mye av det samme.)

Jeg holdt på å glemme Domby & søn, den mest rørende av dem alle.

Ferdig med boka, men må innrømme at jeg har lest en forkortet utgave. Hadde boka i hylla og var for lat til å dra til biblioteket for å låne "tykk-boka".

En typisk Dickensbok, om en gutts vanskelige og vonde bardom, om mishandling og urettferdigheter.
Den er nok ikke blandt mine Dickens-favoritter.

Det er mye ondskap i disse fortellingene når det er barn med i bildet.
Jeg har nok fått med meg essensen i fortellingen men merket godt at der manglet noe.
Synd Uriah Heep skulle være slik en slesking og kjeltring, med tanke på det engelske rockebandet med samme navn ;)

Den forkortet utgaven var grei nok å lese, så kanskje du Vibeke heller bør satse på den i stedet. Det kan være et bra alternativ.

Jeg legger den bort for denne gang, men jeg kommer nok til å vurdere det når jeg tar den fram igjen. Takk for tipset, 1000 sider er en utrolig lang bok om den ikke fenger :-)

Nå er jeg ca 200 sider inn i boken og jeg har virkelig problemer med å følge med i historien. Jeg synes språket virker tungt og jeg sliter med å bli engasjert. 

Det må sies at jeg i perioder har problemer med det kognitive og jeg mistenker derfor at det ikke er noe galt med boka. Er det noen som har lest boka og kan sammenligne den med de andre Dickens har skrevet? Nå vurderer jeg å legge denne på vent og heller begynne med noe lettere lesestoff som kanskje passer bedre for meg akkurat nå.

Litteratur opplever vi forskjellig - som mat. Eg synest at David Copperfield er den beste boka til Dickens (og slit med Martin Chuzzlewit). Så du får berre vente til du fpr lyst. Eg for min del kjem aldri i modus for å klare å ete jordbærsyltetøy - "Og det som er så godt!" bruker folk å seie til meg når dei får høre dette.

Så eg skjønner deg jo ...

Det er ikke alle bøkene til Dickens som har fenget meg like mye, men jeg har ikke hatt noen problemer med språket før denne. Du har selvfølgelig rett, det er ikke alt vi liker like godt. Da velger jeg å legge den bort for denne gang og heller forsøke igjen senere. Jeg ser at historien i seg selv burde fenge meg så jeg får heller ha denne til gode.

Hvis du ikke er i modus for David Copperfield, synes jeg du skal legge den bort - for en stund eller alltid. Kos deg med noe du har lyst til å lese :-)

Jeg vil sitere Olof Lagerkrantz for deg: "Joseph Conrad (...) skrev til en venn han satte høyt: - Hvilken vidunderlig god nyhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hånd om. (...)
Hvis femti prosent av boken er skrevet av leseren, blir følgende av dette at boken blir bedre (...) jo mer kjærlighet leseren legger i lesingen."
:-) :-)

Takk for oppmuntrende sitat, det er absolutt noe i det. Synes boken fortjener en ordentlig sjans så da legger jeg den bort til en annen gang :-)

Jeg har lyttet meg godt over halvveis i denne mastodonten av en lydbok bestående av 28 CD-er og blir mer og mer fasinert av karakterene, mye takket være Martin Jarvis’ enestående tolkninger. Lillevi trekker fram aunt Betsey som bisk men rettskaffen , i den andre enden finner vi Uriah Heep som på sin underdanige, sleske måte bare er ” ’ery, ’ery ’umble”. Jarvis finner forskjellige stemmer til alle karakterene i denne uforkortede versjonen av romanen og gjør den til en fantastisk lytteopplevelse.
Lydboken er levert tilbake til biblioteket for lenge siden og bør være å oppdrive. Den anbefales på det varmeste. Ingen kan lese engelsk som engelskmenn! Men sett av nok tid, boken er på 34 timer og 39 minutter.

Takk til Ingunn for tipset om lydboka, ja! Heilt fantastisk å lytte til Martin Jarvis - ja, nettopp: Han frå Forsytesagaen i gamle dagar!

Han gir ei karakteristisk stemme til kvar einaste romanfigur; ikkje berre er han, som Ingunn seier, Uriah Heep, men han er mora hans òg!

Kven les vêrmeldinga når ein har 28 cd-ar med Martin Jarvis?

Takk for rådet! Eg har lese boka fleire gonger i papirformat, så kanskje eg kunne prøve lydbok denne gongen, ja - ikkje akkurat nå, men når eg kjem dit at David Copperfield står for tur etter KjellGs rekkjefølgje.

Lillevi har, med utgangspunkt i David Copperfield og andre bøker, ein glitrande epistel i Klassekampen i dag (24.8.2011) til forsvar for boka - i sanning ein bokelskar verdig! Les og nyt!

Tusen takk skal du ha! Nå ble jeg rørt.
Jeg har vært bortreist og travel og så innlegget ditt først nå.

Dette blir et langt svar; tar likevel sjansen på å sette inn teksten min her.
Håper den faller i smak :-)

God bok!

Det vakreste av alt er en vakker bok, sa den franske filosofen og forfatteren Joubert (1754–1824).
En vakker bok – en bok som pirrer sansene og leselysten og taler til meg før jeg har lest én setning. Som ”Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten”. Jeg vet at de må være korte og konsise, likevel har han tatt seg bryet med å nedtegne dem, utgi dem i bokform. Sytti små sider ført i pennen av Kjell Askildsen. Og Johan Falkbergets ”Samlede verker”. To korslagte berghammere og symbolet for kobber, gjentatt i et finstemt mønster, pryder min utgave, setter en stemning, gir løfter om hva som skal komme.
Boken lever når jeg kjenner dens vekt i hendene, lar fingrene gli over papiret, blir var teksturen, ru eller glatt, hører lyden idet sidene blas om, snuser inn lukten. Fornemmer noe varig. Når jeg finner en understrekning, en ubestemmelig flekk, et flatklemt insekt eller en kvittering – en hemmelig hilsen fra en bokvenn til en annen. Vi har delt denne boken. Eller mine egne barnlige blyantspor: kruseduller, fargelegginger og mitt fulle navn og telefonnummer. Jeg har alltid hegnet om bøkene mine.
”Lånerne anmodes om ikke å ta på bøkene med våte eller skitne hender… om ikke å ta dem med ut i regn eller snø uten omslag, og om ikke å skrive eller tegne i dem.” Norske statsstødde Folkebiblioteksamlinger har limt inn vennlige påbud i min bok. I ”David Copperfield den yngres livshistorie” fra 1929 finnes et ex libris: en fargetegning av en pike og gutt som leser, og en bokhylle, og teksten: Norske statsunderstøttede skoleboksamlinger. Denne bok tilhører Veierland skoleboksamling. “Tung for småbarn!” har bibliotekaren notert med blyant og skjønnskrift. Reminisenser fra tiden da tanken om folkeopplysning sto sterkt og hver eneste bok var dyrebar. Boklig lærdom hadde vært forbeholdt eliten og presteskapet, mens allmuen var analfabeter. Fra tidlig på 1900-tallet ble folkebibliotek etablert utover landet, selv på den bitte lille øya Veierland.
Jeg har en bok der arkene er sydd sammen i ryggen med synlig tråd i lange sting, sidene ennå ikke skåret fra hverandre. En annen i rødt skinnbind med gullbokstaver og vignetter.
En vakker bok formidler forfatterens budskap. Men ikke bare. Den forteller om sin samtid, om boktrykkeri og håndverkskunst, sine lesere og mitt eget liv. Hvordan kan en flat dataskjerm, en e-bok eller et lesebrett, hamle opp med en bok av papir og trykksverte, kjøtt og blod!

Tusen takk skal dere ha!
Det er ikke for ingenting vi kaller oss bokelskere :-)

Glitrende! Kom igjen med stjernene deres, bokelskere!

Alt elende til tross -- hvilken humor og hvilken varme!
Jeg har kommmet til tante Betsey, for en kvinne. Så sær -- og samtidig så rettskaffen, ærlig og direkte. Hva ville ikke verden verdt med flere mennesker som henne?

Etter å ha humret meg gjennom Pickwick-klubbens etterlatte papirer snufser jeg meg gjennom David Copperfield. Husker historien fra jeg var barn (Illustrerte klassikere, barnetimen eller hvor det nå var). Nesten enda "verre" å lese i voksen alder, med en annen forståelse for disse realitetene på 1800-tallet. Dickens skriver drivende godt!

Siden jeg er bitt av Dickensbasillen og kun har David Copperfield den yngres livshistorie tilgjengelig, må jeg foregripe begivenhetene. Mitt eksemplar er fra 1929 og inneholder et ex libris: en fargetegning av en bokhylle og en gutt og en pike som leser hver sin bok, og følgende tekst:

Norske statsunderstøttede skoleboksamlinger.
Denne bok tilhører: Veierland skoleboksamling.

På første side er det skrevet med blyant og sirlig skjønnskrift:

Tung for småbarn!

Artig når bøker forteller tilleggshistorier, om enn aldri så ørsmå!