Viser 27 svar.
Eg har tenkt litt på referansen til sirenane i kap. 4. Det er Pecksniff som seier "Wait! Sirens! Dear me! sirens, of course." Kommentatoren forklarer kva ein sirene var, men ho bruker Skylla og Karybdis som eksempel, og dei var da berre vanlege sjøuhyre, om ein kan seie det slik?
I kap. 6 held Dickens fram med referansar til antikken; han seier "It was morning; and the beautiful Aurora, of whom so much hath been written, said, and sung, did, with her rosy fingers, nip and tweak Miss Pecksniff's nose." Kommentaren skriv at Aurora var daggrygudinne og at Dickens speler på gresk kjærleikslyrikk, men nemner ikkje at dette er ei vanleg opning hos Homer, som Dickens alt har vore innom med sirenane, når ei ny morgon skal skildrast. Men Aurora er romersk, mens den greske gudinna heiter Eos. Hos romaren Vergil møter vi Aurora nettopp på denne måten, for han vil jo etterlikne Homer, som altså skreiv om Eos.
Dichens gjør i Martin Chuzzlewit flittig bruk av det som kalles besjeling - tillegger gjenstander og naturen menneskelige egenskaper. Et litterært grep han bruker for å skape stemninger og bygge opp under personenes følelser. Uten å røpe for mye av handlingen (håper jeg) vil jeg nevne noen eksempler som jeg falt for.
Ett er da den beskjedne Tom Pinch drar ut i verden, han kan ikke la være å tenke på at han er sin egen herre og kan legge planer for seg selv. Han tar nattdiligensen til London.
"Dette var ikke en av disse bondediligensene som rusler av sted så smått og så pent, men en flott, lettsidig London-diligense som var oppe hele natten og lå og hvilte hele dagen og levde et liv i sus og dus. Den ramlet av sted bortover de beste gatene, trosset katedralen, svingte frekt om de farligte hjørnene, trengte seg inn overalt mellom andre vogner, tvang alle andre til siden og kjørte opp på den åpne landeveien mens en livlig utfordring klang fra valthornet som en siste avskjedshilsen."
Er det ikke som vi kjenner Toms iver og spenning!
Eller når den gode Madam Lupin på vertshuset Den Blå Draken sitter vemodig, tankefull og alene, med haken i hånden og kikker ut gjennom det lave vinduet ut mot gården, rister sørgmodig på hodet: "akkameg, akkameg" og
"Utsikten fra de blyinnfattede rutene var mørk og dyster over vide åkrer, beitemarker, grønne bakker og et mykt bølgende landskap (...) Regnet pisket mot rutene og slo av de tynne grenene på villvin og sjasminer og trampet på dem i uhemmet raseri. Og når lynenen blinket, kunne hun se det tårevåte løvet som krøp gysende sammen inne ved vinduet og banket på som om det ville tigge om husly mot den uhyggelige natten."
Eller når John Westlock tilfeldig passer opp den eiegode og sjenerte Ruth, "henrivende å se på".
"Å dumme bankende, engstlige lille hjerte, hvorfor løp hun sin vei? Muntert plasket fontenen og muntert funklet krusningene på den solbelyste overflaten. John Westlock skyldte seg etter henne. Vannet hvisket og falt så mykt, så mykt. Krusningene blunket skøyeraktig da han fulgte etter henne."
Forbildelig!
Så er eg, etter at dei fleste andre er ferdige, i gang med Martin Chuzzlewit. Vanleg dickensk opning, vil eg seie, med brei bakgrunn og fleire sidetrådar før vi begynner å nærme oss hovudmotivet.
Utgåva mi har mange kommentarar. Eg ser at det alt i andre avsnittet i kap. 1 er ein referanse til 1. Mosebok, der det står om «a murderer and a vagabond» - ingen andre enn Kain og Abel er det tale om når Dickens skriv «It is remarkable that there was, in the oldest family of which we have any record, a murderer and a vagabond». Kommentaren seier at dette er ein referanse til Kain, som drap broren Abel. Ja, det er det. Så kjem det, i kommentaren: «After his condemnation Abel says: ‘I shall be a fugitive and a vagabond in the earth’» (Genesis 4.14; Authorized Version). Men det er, I alle høve etter den nye, norske utgåva, Kain som seier dette (for Abel er sterkt forhindra) i 1 Mos 4,14-13:
Då sa Kain til Herren: ‘Skulda mi er for tung å bera. Sjå, i dag driv du meg bort frå landet. Eg må gøyma meg for deg. Fredlaus og flyktning blir eg på jorda, og den som finn meg, kan slå meg i hel.’
Interessant. Interessant er det òg at John Steinbeck henta tittel frå eit vers litt lengre nede, der vi les at Kain busette seg austafor Eden (1 Mos 4,16) …
Å, her går det mykje i pengar! På same måten som kommentatoren, Patricia Ingham, siterer Pecksniff, i kap. 2, Bibelen feil. Der Paulus i 1 Tim 6,10 skriv aktuelle ord til Timoteus og seier
For kjærleik til pengar er rota til alt vondt. Drivne av den har mange fare vill og er komne bort frå trua; dei har valda seg sjølve mykje liding,
kuttar Pecksniff ut sjølve poenget:
’Money, John,’ said Mr Pecksniff, ‘is the root of all evil. […]’
Interessant, dette òg. Og gamle Martin Chuzzlewit viser, i kap. 3, til sjølvaste kong Midas: «You have heard of him whose misery […] was, that he turned every thing he touched, to gold.»
Lovande opptakt som kommentar til dagens økonomiske situasjon i mange land. Det gjekk jo ikkje så bra med Midas.
Jeg skjønner at Dickens kan leses på flere nivåer - og at vi som leser han for første gang, har mye igjen å hente.
Takk for din informasjon, Kjell. Gleder meg til å gå videre i denne samlesingen.
Ja, du har så rett! Jeg måtte lese deler av kapittel 2 en gang til. Den lekne vindens lunefulle kast blir enda mer kostelig nå når vi kjenner Pecksniff'ernes sanne natur.
Leser man Dickens fort og med fokus på ytre handling, går man glipp av mye. Som du sier, tar man seg tid til de snirklete setningene og de mange krumspringene, kommer lag på lag til syne. Dette mener jeg du har minnet oss på tidligere også - takk skal du ha, Toril!
Da har jeg lest ferdig og jeg er ikke spesielt begeistret, dette er nok den boka som fenget minst av de jeg har lest så langt. Det var til tider interesant og den alltid "jolly" Mark løftet historien, men jeg hadde problemer med å bli engasjert. Det var mye fram og tilbake og mange navn og historier å holde styr på i begynnelsen, siden jeg har teflonhjerne er ikke dette noe som passer meg.
Jeg har nå møtt madame Sarah Gamp, jordmoren, våkekonen og sykepleiersken - kvinnen som skulle få en plass i sykepleiens historie.
Mens nonner og diakonisser tok hånd om syke som en kristen barmhjertighetsgjerning, og satte sin ære i å ikke ta betalt for det, er fru Gamp blitt prototypen på den dårlige sykepleiersken. Grådig, sjuskete, upålitelig, drikkfeldig og kunnskapsløs. Hun "pleiet syke og gjorde de døde navnløse tjenester" ... "hun hadde et ansikt som passet for ehver anledning". En skikkelse som har sin rot i virkeligheten, som mange av Dickens' figurer. Å pleie syke ble på denne tiden ansett som et uverdig og simpelt arbeid, og spesielt hvis det var for å tjene penger.
Martin Chuzzlewit ble utgitt i 1843/44 - før Florence Nightingale opprettet sin sykepleieskole ved St. Thomas' Hospital i London, 1860. Ikke bare faglige kunnskaper, men også sykepleierens moral og oppførsel sto sentralt på timeplanen. Nightingale regnes som grunnleggeren av den moderne sykepleien. Sarah Gamp er omhandlet i Jorun Mathisens Sykepleiehistorie.
Takk skal du ha! Vi bidrar som best vi kan!
Nærmere meg raskt slutten på bind 1 og er enig i lovordene som er sagt om Martin Chuzzlewit. Medrivende - og samtidig en tekst som må leses nøye for å få med alle nyansene. Også jeg leser flere avsnitt opptil flere ganger.
God lesing alle sammen!
Jeg har nå kost meg ferdig med del 2 om Martin Chuzzlewit. Det er som om jeg kjenner noen av disse svindlerne personlig, de er svært troverdige. I de tidligere bøkene jeg har lest av Dickens så har karakterene vært enten gode eller onde. I Martrin Chuzzlewit har flere personer både gode og dårlige sider og de vokser og utvikler seg etterhvert. Denne boken ble derfor litt mer roman og litt mindre eventyr enn jeg forventet og det er jeg glad for.
Nå er jeg ferdig med bøkene og jeg har også kost meg med de. Det er noe av det bedre av Dickens, av de jeg har lest til nå.
Jeg er helt enig i hva du skriver om karakterene, og hvordan de utviklet seg gjennom ca 800 sider.
Jeg går for en ny liten Dickens-pause, og jeg følger også KjellG sin rekkefølge.
Du har sikkert rett vedrørende den modne Dickens. Jeg har ikke lest noe av ham tidligere og kan derfor ikke uttale meg om hans senere bøker da jeg forsøker å lese dem i KjellGs rekkefølge. Moden eller ikke, hittil har iallefall språket vært veldig elegant. Jeg finner mange setninger som må leses om og om igjen kun for fornøyelsens skyld :)
Takk for uttrykket "KjellGs rekkefølge" - men eg har ikkje gjort anna enn å følgje Dickens' eiga rekkjefølgje (bortsett frå at eg før jul i 2011 la inn A Christmas Carol slik at vi kunne nyte denne forteljinga på den tida av året der ho best høyrer heime; forteljinga om Scrooge er forresten på plass der ho kronologisk bør stå nå).
Det gleder meg at medlesarane går sine eigne vegar og ligg føre initiativtakaren i løypa!
”KjellGs rekkefølge” er nå innlemmet i mitt vokabular på samme måte som Newtons metode og Bernoullis prinsipp. ”KjellGs rekkefølge” betyr å lese et forfatterskap i kronologisk orden med mindre det passer best å gjøre noe annet. He-he!
For en ære for KjellG, da!!
Og for en strålende og presis definisjon, Ingunn!
Gleder meg til å ta fatt!
Jeg har nå lest bok 1 av 2 om Martin Chuzzlewit i norsk oversettelse av Trygve Norum fra 1969. Her er det mange som kjemper om den store arven og persongalleriet er ganske fornøyelig. Jeg syns det blir litt kjedelig i Amerika, men Dickens oppfatninger om den nye verden holder mål selv i dag.
Og så et lite hjertesukk: Jeg har lånt bøkene på biblioteket og ser at de har vært utlånt 5 ganger tidligere, første gang i 1969, siste gang i 1986. 26 år siden sist altså!
Hver gang jeg har lånt, har de hentet Dickens fra er nærlager og sagt at det er liten interesse for disse bøkene. Jeg har da sagt at det er Dickensår og at flere burde være interessert. Hvor vanskelig er det å lage en liten hylle med Dickensbøker med litt informasjon om forfatter og jubileum? Jeg blir mildt sagt litt provosert av at gode forfattere ikke blir lest nettopp fordi bøkene aldri står i utlånshyllene. Slutt på hjertesukk.
Eg er einig med deg i at året burde markerast meir, og nå som eg har feri, skal eg mase litt på dei lokale biblioteka. Elles er eg ferdig med *Martin Chuzzlewit, som kanskje ikkje er den boka som eg vil ære Dickens mest for, men nå kjenner eg i alle fall meir av forfattarskapen.
Jeg er i gang med samme utgave som deg. Enig - fornøyelig! Men har ikke kommet like langt som deg, så hysj om Amerika :-)
Deler ditt hjertesukk fullt ut. Har virkelig vært en jobb å få tak i Dickens bøker, og det midt i Dickensåret. "Mistet" Barnaby Rudge pga av dette.
Et lite hjertesukk til, jeg har lagt inn et sitat (2 dager siden), men av en eller annen grunn kommer det ikke opp når jeg trykker på lenken til Chuzzlewit-sitater i Kjells første innlegg i tråden. Kjell eller andre - vet du/dere hvorfor? (synes det var et godt sitat :-))
Nå har jeg også lagt bøkene klar. Jeg var heldig og fikk kjøpt de på nettet for en stund siden.
Det skal bli greit å lese Dickens igjen, etter en velfortjent pause.
Brukte sitatet som Ingunn hadde lagt inn på sida som viser den utgåva som ho tydelegvis har. Andre sitat har eg ikkje sett, men eg har altså vore bortreist. Du får prøve på ny på ein eller annan måte!
Ingunns bok må hun ha lagt til selv, fordi ved søking kommer den ikke opp.
Ved bruk av søkeord: Martin Chuzzlewit - kommer eksemplaret med 18 eiere opp først (inkl. Lillevi).
Det stemmer at jeg har lagt til denne selv, da jeg ikke fant noen 1969 utgaver.
Sist sett
