Bokelskere.no

Da var første del i Don Quijote lest ferdig :)
Det har vært en utrolig bra fortelling så langt. Har ledd masse og sett frem til hver leseøkt.

Det er et veldig morsomt foredrag DQ holder til kanniken om verdien av å lese ridderbøker, samt DQ sine betraktning om hva en ridder kan oppleve :)

Det er åpenbart vanlig for en ridder å komme ut for prøvelser. En av dem kan være å stå ovenfor en boblende, kokende og fryktinngytende innsjø, full av ville og forferdelig dyr. Full av ridder-mot skal ridderen hoppe ut i innsjøen og vil da på bunnen finne skjønnhet og skatter som man bare kan drømme om. Gull, juveler, diamanter, slott og selvfølgelig mange vakre jomfruer. DQ forteller med iver og innlevelse, i fult alvor, både rikt detaljert og velformulert.

Gjetergutten Eugenio gir oss en beskrivelse av hvordan kvinner er hehe Eugenio kommer løpende etter en av geitene sine som har stikke av og møter på DQ og hans følge mens de sitter på en slette og spiser. Gjetergutten forteller at geita har stikke av fordi, siden hun er av hunkjønn, må hun følge sitt medfødte instinkt, hvor meget De enn forsøker å hindre det.
Han blir invitert til å sette seg ned og spise og drikke med dem.
Gjetergutten vil gjerne begrunne sin uttalelse om geita ved å fortelle en historie og begynner å fortelle om den høyt ansette bonden og hans vakre datter Leandra. Leandra hadde mange beundrere og beilere, deriblant Eugenio. En dag dukket soldaten Vicente de la Roca opp i landsbyen. Han var en en vakker og modig mann, han var musiker og poet. Leandra beundret han og ble tilslutt forelsket. Det hele endte med at Leandra rømte fra landsbyen og faren sammen med Vicente de la Roca. Alle i landsbyen var rystet og alle leitet etter henne. Etter tre dager fant de henne i en hule, uten yttertøyet, smykkene og pengene sine. Vicente de la Roca hadde lurt henne, røvet alt fra henne og rømt sin vei. Faren sendte datteren i kloster og dermed ble alle hennes beilere stående i sorg tilbake.
Eugenio avslutter historien med å konkludere at kvinner er lettferdige, driver med dobbeltspill, kommer med tomme løfter, samt at de viser lite fornuft med å samle sine tanker og hensikter.

Nok en gang leser vi om DQ som sloss for rettferdighet og for sin trang til befri den som er fanget.
Når DQ ser et følge kledd i hvitt komme gående mens de bærer på et helgenbilde kledd i sorg kaster han seg opp på Rocinante og rir mot dem. Han sier til følget, Jeg skal si det med ett, og det er at dere øyeblikkelig lar denne skjønne frue bli satt fri, hvis tårer og sørgmodige ansikt tydelig viser at hun føres av sted mot sin vilje, og at I har begått en stor urett mot henne.
Sånt blir det jo bråk utav har vi erfart :)
Følget ler av DQ som blir så provosert av det at han går til kamp. Den ender som det gjerne gjør for vår venn. Han blir slått i bakken og blir liggende slik at SP tror han er død. SP kaster seg over sin herre og utstøter den mest hjerteskjærende og komiske klagesang i verden.

DQ blir etter eget ønske brakt tilbake i buret igjen og veien hjem til landsbyen går videre.

SP blir tatt imot av sin kone og DQ av husholdersken og niesen.

DQ er atter tilbake i sengen sin etter to utflukter som ridder. Vi vet at han reiser ut på eventyr for tredje gang og jeg skal straks igang med å lese om det :)
Lurer på om DQ på denne reisen får gleden av å virkelig utøve ridderdåder :)

Kjekt med litt oppsummering...da ser jeg faktisk at jeg er godt i rute med min lesing/lytting også. Mange kloke ord av DQ ja. Jeg er kommet omtrent halvveis i den andre delen..fin opplesing er det også.

Takk til dykk som kom i mål i tide for inspirerande og opplysande innlegg (og når det gjeld godorda til meg, guiritana, håper eg at du ikkje roser bakar for smed, ettersom eg prøver å vise kva for informasjon eg har frå Luis Andrés Murillo, som er redigert den spanske utgåva mi, og det som eg har frå «min eigen hjerne», som eg kanskje før har sagt at elevar skriv når dei skal opplyse om kjelder)!

Eg har, til liks med dykk, fyrst og fremst lagt merke til det rådande kvinnesynet som kjem fram gjennom forteljinga, men òg hovudpersonens forsvarstale for riddarromanane. Skulle slike bøker vere løgn, spør han: «¿habían de ser mentira?». Så ut frå verdsoppfatninga hans er det berre logisk at han kjem med oppfordringa til domprosten og dei andre om å lese nettopp denne typen litteratur. Altså har han så langt ingenting lært.

Så eg har lite å føye til. Eg er einig med annelingua i at vi her kan finne parallellar med andre som handlar etter fiktive verdsoppfatningar. Vindmøller kan vere så mykje, dessverre.

Men domprost, ja: Eg brukte sist dette uttykket om det som hos Cervantes er canónigo. Den spansk-danske ordboka mi, guiritana, seier «kannik; (hist) domherre». Og ein kannik er ein prest ved ei domkyrkje. I spansk er uttrykket med i de canónigo, som nok viser ein litt høg status, for det blir brukt i f.eks. vida de canónigo («sorglaust liv») og bocado de canónigo («lekker, utsøkt matbit»). Fordi eg har avspasering og litt god tid, tillèt eg meg å fortelje at yrket til ein annan person i denne siste bolken er cabrero («gjætar») fordi «geit» jo heiter cabra, og eg kjenner ein latinamerikansk familie som heiter Cabra. Det er litt rart, kanskje.

Murillo kan denne gongen hjelpe oss med m.a. dette:

• Når don Quijote forsvarar riddarromanane, kombinerer han motiv - innsjø, idylliske lundar (eller elyséiske marker), grotter og slott – frå reisa til den underjordiske verda i forteljingane i riddarromanar. Murillo viser til ein episode som vi kjem til (ja, han nemner ikkje oss, han, då) i kap. XXIII i del II, om Montesinos’ hole. Skildringa av grotta skal innehalde trekk frå den estetiske doktrinen i barokken.
• Vi får ikkje vite kven som i kap. L seier «No son malas filosofías ésas, como tú dices, Sancho» (“Det er ingen dårlege tankar som du kjem med der, Sancho”), men enkelte utgåver legg til «dijo el canónigo» («sa dompresten»), noko som i så fall viser at dompresten her tiltalar Sancho Panza med tú («du»).
• Det er ingenting spesielt å kommentere med dei dikta som avsluttar boka. I overskrifta til det fyrste epitafiet i blyskrinet er «Los académicos de la Argamisilla de la Mancha, …», og det skal vere to slike Argamisilla-er i la Mancha, men poenget er visst mest det latterlege i å skulle plassere eit akademi på ein slik plass. Grønvold og Kjær skriv «Kongonegeren», men i originalen står det «El Monicongo», som var namnet både på Kongo og folk derifrå. I sonetten av «el Caprichoso», den lunefulle, les vi om at Rocinante kan kallast overmannen til Brilladoro og Bayardo, som var namna på hestane til Orlando og Reynaldos de Montalbán – som vi skal få høyre meir om i kap. XL i del II.
• Utgåva mi sluttar med *Forse altro canterà con miglior plectio», mens Grønvold og Kjær har «Forse altri canterá con miglior plettro», som – bortsett frå (og dette ser med min eigen hjerne, hadde eg nær sagt) den feilaktige forma canterá for canterà) – er det som står i Orlando furioso (som vi òg burde lese saman). Dette uttrykket set Cervantes om til spansk i det aller fyrste kapitlet i bind II.

Om du har all informasjonen fra eget hode, eller om du stjeler litt her og der, er det samme for min del. Jeg har også avspasering, og har slett ikke tenkt å vekke sensor-genet. Jeg er rett og slett imponert over at noen gjør mer enn bare å lese dette verket.

Veldig godt oppsummmert, Hedvig. (Og fint utfyllende innlegg fra guiritana nedenfor også!)

Jeg leste denne siste bolken i dag, og jeg har vært litt usikker på om jeg burde skrive det, men nå gjør jeg det: jeg oppdaget i dag at beskrivelsen av DQs vrangforestillinger, forvrengte verdensbilde og voldelige angrep på innbilte fiender nå fikk meg til å trekke en parallell til en skremmende virkelig gjerningsmann og hendelser helt blottet for annet enn det dystreste alvor. Jeg kviet meg litt for å skrive det, men mange av oss som har lest DQ sammen her inne har jo bemerket at vi undrer oss over all volden som foranlediges av DQs vrangbilde av verden. Vi var vel inne på at det måtte skyldes at DQ levde i et samfunn som generelt var mye råere enn Norge i 2011, og at datidens lesere derfor muligens lettere kunne "forstå" at DQ handlet som han gjorde når han på nytt og på nytt angrep folk han mente var fiender. DQ selv var jo overbevist om at han hadde retten på sin side hver gang han angrep, og at han hver gang utførte gode og samfunnsnyttige gjerninger.

Jeg vil veldig gjerne lese mer DQ som samlesing, så nå åpner jeg en egen tråd for å lodde interessen - ser jo at Hedvig hiver seg over del II aber plötzlich, og at guiritana uttaler at hun gjerne samleser mer. Her må det diskuteres litt - om og i så fall når og hvordan. Ny tråd er opprettet!

*Og så har jeg også lagt inn lenker i leseplanen for del I, slik at det blir innbyrdes sammenheng mellom alle bolkediskusjonene og del I-leseplanen.*

Veldig godt sagt om vrangforestillinger og meningsløs vold, Annelingua.

Det var hyggelig at du synes, Ingri. Den parallellen jeg oppdaget, skremte meg litt, som du kanskje skjønte.

Jeg ser paralleller overalt for tida. Det ser ut som jeg har valgt helt feil sommerlektyre.

• dQ: forvrengt virkelighetsbilde og vold

• Cellisten fra Sarajevo: ungdommene på Utøya opplevde en ubeskrivelig frykt i mellom 1 og 2 timer, og vi har problemer med å forstå det. Folk i Sarajevo levde i den frykten i nesten 4 år.

• Den som elsket noe annet: Her prøver forfatteren å forstå hva som foregår i et hode på en pedofil drapsmann...

Nå skal jeg finne fram en helt uskyldig feel-good-roman...

Hehe, ja det er egentlig langt mellom de virkelige ridderdådene her. Koste meg også med dQs utgreiing av ridderskapets utfordringer og fordeler. Og gjeterens omtale av kvinnfolk er morsom, vi får tro han møter noen som er mindre lettsindige etterhvert.

Don Quijote går til kamp mot han, det går riktig ille, begge går blodige ut av kampen. Vår antihelt gir seg ikke med det, for kampen blir avbrutt av en prosesjon. De hører en sørgende trompet og møter en hvitkledt prosesjon med jomfru Maria. Don Quijote tror dette er enda en jomfru han skal redde, og går til kamp mot hele prosesjonen. Presten i prosesjonen og vår prest kjenner hverandre, og omsider går dQ med på å bli fraktet hjem. At han går til angrep på disse hvitkledde tradisjonsbærerne (bokstavelig talt), har jeg faktisk en smule forståelse for. Første gang jeg så - og hørte - en prosesjon i Spania, syntes jeg det var skremmende. Særlig de broderskapene som har hvite drakter. At Cervantes nevner at de er hvite allerede på 1600-tallet, beviser vel at de kom før KKK i USA. Jeg synes likevel at de holder på denne tradisjonen i Spania, når draktene deres har blitt misbrukt på denne måten...

Sancha Panza surrer rundt med drømmene sine om grevskap og øyer. Nå har han i tillegg fått forestillinger om at han ikke trenger å jobbe for å styre: "det finnes noen i verden som forpakter sine herrers stater og gir dem så og så meget for året. De tar seg av styringen, og herren lever bekymringsløst og nyter avgiften han får uten å bry seg med noe." Dette vitner om at SP holder på å tippe over, samtidig som det nok ligger en samfunnskritikk det. Fortsatt finnes det statsledere som oppfører seg på den måten, og innen for adelskapet har det nok ikke vært få av dem.

Når de omsider kommer hjem, er nok ikke SPs kone lite skuffet over tilstanden de ankommer i, men hun omtaler han fortsatt som "kjære ektemann"...

Del 1 er gjennomlest, litt usikker på om jeg går løs på del 2 umiddelbart, blir litt matt av alle disse meningsløse angrepene, men det er ingen tvil om det er morsomt å lese sammen med flere andre.