Bokelskere.no

I dagens bolk, som eg sender kommentar til før ein liten ferietur (som m.a. vil gå forbi Utøya; slik er dei tilfeldige tinga i livet), møter vi kraftig krangling, i kap. XLV, om “la duda del yelmo de Mambrino y de la albarda” – om Mambrinos hjelm og det som i den spansk-danske ordboka mi er sett om med “paksadel”, men så er vel “eselsal”, det mest presise, då. Det spanske ordet yelmo er sjølvsagt germansk av opphav; det kjem av helm, som har gått til hjalmr i norrønt (og hjelm i moderne norsk) pga. den lydovergangen som heiter bryting. Og salen – var det eit barberbekken, bacía?

Nicolás, barberen vår, hausar opp stemninga; han vil drive spøken vidare (“llevar adelante la burla”) og soknepresten støttar opp: Her skal dei gi don Quijote vatn (eller heller: vind) på mølla.

Vi får tre nye gjester, “vogtere av veifreden”, står det; Cervantes seier cuadrilleros. Den spansk-spanske ordboka mi er taus, men den spansk-danske ordboka forklarer at ein cuadrillero er ein “sjakbajs” eller ein bandeleiar. Heldigvis har eg Politikens retskrivnings- og betydningsordbog i huset, kjøpt i Skagen for nokre år sidan, og her får eg vite at sjak er “flok, bande”. Litt rart at desse skulle passe på freden etter vegen, men også her kan eg vike for Grønvold og Kjær. Kanskje ikkje bande har negative konnotasjonar på dansk? Likevel: Enn om eg hadde klart å ta dei på noko …

Eg er ikkje sikker, men eg kunne tenkje meg at Cervantes her gjer narr av disputasar. Vi har tidlegare sett korleis don Quijote har drøfta konflikten mellom penn og våpen, og her blir det altså disputt om noko er hjelm eller barberbekken og esel- eller hestesal. Eg tenkjer på disputasane hos Ludvig Holberg i Peder Paars og Erasmus Montanus - kanskje er vi inne på noko av det same hos Cervantes?

I alle fall blir det mekling, og don Quijote får halde fram med å tru at han har hjelm og ridesal og at han oppheld seg på ei borg, “hasta el día del juicio”, heilt til dommedag. Men kva hjelper det, når ein av desse cuadrilleros har arrestordre på don Quijote fordi han sette galeislavane fri?

I kap. XLVI ser vi korleis don Quijote er riddar i det som hos Holberg heiter «udi egen Indbildning» (eit av stykka hans heiter *Philosphus udi egen Indbildning), en su imaginación», som det står hos Cervantes. Don Fernando betaler rekninga på borga – unnskyld: vertshuset – og så er don Quijote klar til å fullføre det store eventyret sitt. Dette prosjektet blir hindra av krangling med Sancho Panza, som jo har oppdaga at Dorotea ikkje er så fin ei dame som herren hans trur. Eg synest forresten at det er viktig å merke seg at Sancho Panza, i motsetning til herren, avviser hekseri som forklaring. Sancho Panzo er forskjellig frå don Quijote – «Sólo Sancho, de todos los presentes, estaba en su mesmo juicio y en su mesma figura; el cual, aunque le faltaba bien poco para tener la mesma enfermedad de su amo», men det held altså hardt, av og til, å ha sunn dømmekraft.

Planen til barberen og soknepresten er å låse don Quijote inn i et bur på ei vogn som blir trekt av oksar, og hovudpersonen blir endå sikrare på at han har med hekseri å gjere. Cervantes viser kor samansett den til tider kloke Sancho Panza er ved at han lèt han snakke om «las escrituras andantes», altså om dei vandrande skriftene i motsetning til dei vandrande riddarane.

Eg nemner at verten gir soknepresten «Novela de Riconete y Cortadillo», som Murillo seier at Cervantes truleg hadde skrive i 1604, men som vart publisert i 1613 før vi får ei oppvisning i kritikk av riddarromanar – og eg skulle tru at det er Cervantes sjølv som bruker el canónigo de Toledo, domprosten, til å kritisere denne litteraturen, men frå mi side kjem det altså ingen kommentarar til dei forfattarane og dei titlane som blir nemnde. Det som står klart, er at don Quijote fram til kap. XL held fram med å forveksle røyndom og fantasi.

Kva meir kan så Murillo, han som kommenterer den spanske utgåva mi, hjelpe oss med denne gongen?

I kap. XLV, når diskusjonen går som hardast, blir don Quijote mint om ei tilsvarande scene, “la discordia del campo de Agramante”, usemja i Agramantes leir, og han ber barberen og soknepresten ta rollene som kong Agramante og kong Sobrino. Dette er to karar som opptrer i Ariostos Orlando Furioso, i songane 14 og 27, og som altså mekla i ein strid (som ikkje dreidde seg om nokon hjelm, berre så vi veit det).

I kap. XLVI ber han oss leggje merke til alle dei kyrkjelege allusjonane i kranglinga mellom don Quijote og Sancho Panza. Uttrykket reducille al gremio de su gracia («i Eders bevågenheds skjød,» seier omsetjarana mine) har kaptein Ruy Pérez brukt i kap. XL, seier han.

Då blir eg borte frå diskusjonen ei stund - saman med henne som eg ser meg «ayuntado en santo y debido matrimonio con [mi] querida Dulcinea de Toboso», altså ho som eg har bøygd nakken min saman med under ekteskapets milde åk.

Fint å følge med på de grundige omtalene her...synes jeg begynner å få mer og mer tak på romanen nå. Fint med den hjelpen jeg har hentet her. Jeg er godt i gang med andre del som nesten blir som en ny roman. Liker denne vel så godt - en genial struktur da den starter med å diskutere utbredelse av romanen, språket er om mulig enda mer glimrende. En av tegnefilmene har jeg også fått sett.

Det er mye diskusjoner og konflikter i historien, noen mer voldsomme enn andre. På vertshuset ender diskusjonen angående bekkenhjelmen og pakksadelen med slosskamp.

Hele vertshuset var med andre ord bare gråt, skrik, rop, forvirring, frykt, sjokk, ulykker, knivstikking, knyttneveslag, stokkeslag, spark og blodsutgydelse.

Som seg hør og bør bland vakre jomfruer på denne tiden så,
var vertens datter fortvilet, Maritornes gråt, Dorotea var forvirret, Luscinda anspent og dona Clara besvimte.

DQ er den som får roet gemyttene ved å henvise til en ridderhistorien om stridigheten i Agramantes leir. DQ som er overbevist om at vertshuset er forhekset og at det foregår trolldom der tror at stridigheten i Agramantes leir har blitt overført til vertshuset. Han beordrer derfor dommeren og presten til å være henholdsvis Agramante og kong Sobrino. Disse to måtte så inngå fred med hverandre noe både dommeren og presten gikk med på.
Slik ble denne rekken av slagsmål dempet ned gjennom Agramantes autoritet og kong Sobrinos klokskap.

En av landeveisbetjentene som har ankommet vertshuset kom plutselig på at han hadde med seg noen arrestordrer deriblant en på DQ. DQ skulle arresteres på grunn av hendelsen med galeislavene.
DQ begynte å le når han hørte hvorfor han skulle arresteres og sa:
-Kom hitover, dere grove og vanartede mennesker. Kaller dere landeveisrøver den som gir de lenkede frihet, slipper fanger løs, bistår de elendige, oppløfter de falne og hjelper de tregende.
-Hvem var den uvitende fyren som undertegnet en arrestordre mot en slik ridder som jeg er? Hvem er det som er uvitende om at vandrende riddere er unntatt fra alle rettsinngrep, og at deres lov er sverdet, deres rettesnor er pågangsmotet, og deres vilje deres dekreter?

Jeg lo når jeg leste denne talen, og slutten på den er virkelig morsom :)
DQ belærer de andre om hvordan ridderlovene fungerer. Når man blir slått til ridder så får mange fordeler og privilegier. Jeg nevner noen få:
- en ridder skal ikke betale for de klær som blir sydd til han
- en ridder skal ikke betale for kost og losji
- konger inviterer riddere inn til sitt bord

DQ har også et stort utvalg av ord når han blir sint og skal ”sette noen på plass”.
Siden det har blitt ro på vertshuset og DQ har blitt satt fri beslutter DQ at det er på sin plass å utføre den oppgaven han har lovet Dorotea. SP som har skjønt at DQ blir holdt for narr prøver å advare han, men får da en skyllebøtte av DQ.
Å, du lavættede tølper, du ondskapsfulle, uanstendige, uvitende, styresløse, skamløse, frekke ryktesmed og baktaler. Vik fra mitt nærvær, du naturens monstrum, du arkiv for løgner og skap for lurerier, du silo for uanstendigheter, oppfinner av ondskaper, utroper av tåpeligheter, fiende av det dekorum man skylder kongelige personer!

DQ blir overmannen mens han sover og blir bundet på hender og føtter. Dette for at han skal føres tilbake til landsbyen og bli kurert for sin galskap. De som skal følge han dekker til ansiktene slik at de ikke skal bli gjenkjent av DQ.
DQ på sin side er overbevist om at alt det som skjer er trolldom og at de som fulgte han var spøkelser. DQ sier til seg selv:
Jeg har lest mange og alvorlige historier om vandrende riddere, men aldri har jeg lest, sett eller hørt at forheksede riddere blir ført av sted på denne måten og med den langsomhet som disse dovne og sendrektige dyrene bebuder. For alltid pleier de å ble ført gjennom luften med forunderlig letthet, omgitt av en mørk og dyster sky, eller i en ildvogn, eller også på en hippogriff eller lignende dyr, men at man nå fører meg av sted på en oksekjerre, det gjør meg, Gud hjelpe meg, forvirret.

Like fult tror DQ at en ondsinnet trollmann har ført han inn i det fengsel som han sitter i nå. SP kjenner igjen folkene fra vertshuset og prøver å fortelle DQ at dette ikke er trolldom og hekseri, men et bedrag. DQ vil ikke tro det og holder fast på at alt er trolldom.

Uvirkelig er en av ordene som går igjen om dagen. Lesing blir det mindre av, dagene fylles med orkesterprøver på Stiklestad og nyhetssendinger... På Stiklestad varslet kristenkonservative demonstrasjon mot at flere trossamfunn skal ha dialog på det historiske stedet. De lar seg ikke stoppe av hendelsene i Oslo/Utøya. Toleranse og dialog er viktigere enn noen gang.

I vårt samlesingsprosjekt er dialogene mellom SP og dQ tilbake. SP prøver å overbevise dQ om at han ikke er forhekset, dQ argumenterer for at han er det. Før det havner alle parter i slåsskamp om bekken er en hjelm og om pakksadelen er seletøy for hest. "Presten ropte, vertinnen skrek, datteren ble fortvilet, Maritornes gråt, Dorotea var forvirret, Luscinda anspent og doña Clara besvimt", altså en hel rekke ulike reaksjoner på knivstikking, knyttneveslag, stokkeslag, spark og blodsutgytelse.

Det kommer en kannik (hva nå det er...) på banen som kritiserer ridderlitteraturen og samtidas skuespill. Han argumenterer over flere sider, og synet er vel Cervantes eget?

Hva er egentlig en ridder? Som Hedvig nevner, kommer don Quijote med en forklaring. Begrepet har fått en negativ klang de siste dagene... Det er flere en don Quijote som har problemer med å skille fiksjon og virkelighet. Jeg er usikker på om jeg liker alle kampene don Quijote initierer, jeg tar avstand fra midlene Olav Digre benyttet for å innføre kristendommen til dette landet i 1030, og jeg har ikke ord for den avmakten jeg føler for at demokratiet blir så vanvittig brutalt angrepet i 2011....

Ellers må jeg si at jeg koser meg med KjellGs kunnskaper og refleksjoner :)