Bokelskere.no

Har alle samlesere tatt ferie? Det har jeg også, med kopier av dQ i kofferten. Jeg er installert i ei fullt møblert leilighet i Cádiz. Jammen er våre miserable venner don Quijote og Sancho Panza pryd på stuebordet her. Picasso berømte framstilling er allemannseie her i landet, og den kan altså dekorere et stuebord under ei glassplate. Den kan til og med plasseres under en fredslilje! Don Quijote er ikke særlig harmløs der han går løs på uskyldige folk, så denne plasseringen er neppe så veldig gjennomtenkt. Eller?? På bar ble jeg sjekket opp av en fra La Mancha, han kunne fortelle at dQ ikke var gal, han røpet den siste replikken han har i romanen, men jeg vil ikke lurkikke på den enda. Her følges nemlig leseplanen så godt det lar seg gjøre.

I kapittel XXXVI dukker utrolig nok Luscinda og don Fernando opp. Hun i nonneklær, sukkende og klagende, han er også forkledt. Det samme er Dorotea, og Cardenio står bak ei dør. Det tar ikke lang tid før noen av dem begynner å kjenne igjen hverandre. Dorotea erklærer sin kjærlighet til don Fernando, Luscinda og Cardenio erklærer sin kjærlighet til hverandre og etter påtrykk fra alle, inkludert presten, vurderer også don Fernando Dorotea "som hun fortjener". Deretter strever han med å holde tårene tilbake, mens alle de andre tuter i vei, SP mest fordi han innser at Dorotea ikke er prinsesse Micomicona og dermed må han se langt etter sin lovede øy.

Kvinnesynet er helt utrolig, og kvinnene ser ikke ut til å reagere. Dorotea ber om å få være don Fernandos sanne og legitime hustru, eller i det minste la henne bli sin slavinne!!! Og Luscinda er ikke noe bedre idet hun sier til Cardenio: "De er, min herre, denvirkelige herre over denne Deres fange". Er det skjebnen som har ført de fire sammen? Cardenio tror det: "da Fortuna ville at jeg kunne kalle deg min." Presten henviser til "forsynets særlige inngrep" når han prøver å overtale don Fernando. Det hele er en utrolig scene, med kjærlighetserklæringer, gråt og lange monologer.

Don Quijote har sovet seg gjennom hele opptrinnet, og de andre bestemmer seg for å fortsette å lure han. Til SPs store glede, er Dorotea fortsatt prinsesse Micomicona som trenger hjelp. Lureriet blir ikke avsluttet, for inn kommer en krigsfange i maurerklær sammen med ei utrolig skjønn maurerinne. Hun snakker ikke spansk, men alle er enige om at hun er vakker. Cervantes er veldig opptatt av vakre kvinner...

Don Quijote avslutter ukas økt med en lang monolog om krigskunsten fortrinn i forhold til boklig lærdom. Kanskje et paradoks da han selv har blitt gal pga boklig lærdom, og mislykkes stadig med sine angrep med våpen. Den fredsliljen har vel sin misjon. Min venn fra La Mancha sier at han ikke er gal, og tilskuerne hans her mener at han taler klokt om soldatens utfordringer. Kanskje er han rett og slett blitt klok av alle bøkene, og det er han som lurer alle andre, inkludert oss lesere?

Jeg synes don Quijotes uttalelse om skytevåpen-oppfinnerne sier litt om hvilken forholdsvis "uskyldsren" tid det fortelles om i romanen.

Er allerede i gang med neste bolk som ser ut til å være nok en fortelling (krigsfangens livshistorie) i fortellingen.
Når blir det mer om selve don Quijote og hans galskap og meritter?

Jeg har ikke DQ ferie og gleder meg til fortsettelsen av historien om maurerinnen og krigsfangen. Jeg klarer ikke å hisse meg opp over kvinnesynet eller det evinnelige "sønn av en hore" selvom det skurrer litt. Det er stort sett de vakre jomfruene som får gjennomgå og de kan jo alltids dåne hvis det blir for mye, men jeg må innrømme at passasjene med kjærlighetserklæringer blir lest temmelig overfladisk. Håper på en bolk med mindre kjærlighet og mer action!

Ikke ferie på meg heller, og har også sett den russiske filmversjonen i dag.
Jeg likte godt da DQ var i kamp med "jetten", og med ett sverdslag kappet han hode av han så "blodet" randt.
Ja, ja, der gikk den rødvinen tapt....

Jeg er på en kraftig DQ pause, kanskje vil den vare livet ut;) Lite vet jeg om hva framtiden bringer, men nå har jeg iallefall mistet lysten på å lese DQ. Ble for mye kvinnevas og tror det var omtrent på samme sted jeg datt av sist jeg forsøkte meg. Som noen andre var inne på er det historien om DQ og SP, av det jeg har lest som fenger, ikke bihistoriene.

Så også denne gang kan jeg bare bidra med en referanse. Også i John Fowles' "Magikeren" dukker DQ opp, s 185 beskrives en av karakterene slik:

"Og dermed begynte jeg å forstå denne ensomme mannens selviskhet. Jeg ble mer og mer klar over at hans blindhet var en atityde, og at den attityde like fullt var uskyldsfull. At han var en mann fra en fullkommen verden fortapt i en høyst ufullkommen verden. Og fast besluttet på å forsvare sin fullkommenhet, eller perfeksjonisme, med en monomani som var like tragisk, om ikke fullt så komisk, som Don Quijotes."

Så hyggelig at du har tatt med deg ridderen på ferie! Jeg tror jeg etterlater ham hjemme iallefall ei ukes tid fra neste helg, men han skal få bli med på litt kortere turer seinere i ferien ;-)

Jeg blir også ganske matt av kvinnesynet som kommer fram i denne boka, spseielt i de eksemplene du nevner. Og hvor troverdig don Fernandos ømme og kjærlige ord og fakter overfor Dorotea er kan man jo lure på.

Det som fascinerte meg mest denne gang, var i grunnen hvordan Dorotea først besvimte "...dette <å> som Dorotea ga fra seg da hun falt besvimt over ende,...", deretter "...og alle tre, Luscinda, Cardenio og Dorotea ble stående stumme og bestyrtet,...", og først tre avsnitt senere står det:"I mellomtiden var Dorotea kommet til seg selv...". Har lurt litt på hvordan hun kunne stå stum og bestyrtet (vel kanskje ikke så rart at hun ikke sa så mye), samtidig som hun var besvimt. Det er mulig jeg har misforstått noe i det som står, eller kanskje det er oversettelsen det er noe i veien med?

Ellers har jeg i kveld fått sett den russiske filmatiseringen av Don Quijote, men jeg skal ikke røpe hvordan det går til slutt. For meg så det ut som rekkefølgen på mange hendelser var en del stokket om, og selvfølgelig var det svært mye fra boka som var utelatt. Uansett fornøyelig å se det i filmversjon også!

Eg har ferie, ja, men ikkje frå bøkene ...

Vi går her (i mi utgåve: kap. XXXVI–XXXVIII) fyrst vidare med “la historia de la famosa infanta Micamicona” (infanta er “prinsesse” på spansk), men får raskt besøk. Før den vakre María kjem, rekk Sancho Panza lite korrekt å kalle herren sin “señor Triste Figura”, men tek dette att med ei velvald omsnakking: “hovudet” som don Quijote hogg av “kjempen”, altså vinsekken, var “la puta que me parió”, den hora som fødde “meg” – klokeleg sagt i staden for “la puta que te parió”, hora som fødde “deg”, altså don Quijote – som er det som han eigentleg ville ha sagt, seier kommentator Murillo. Sancho Panza fortel at “la reina” (“dronninga”) har forvandla seg til “una dama particular”, som vel lyt omsetjast til “ei heilt vanleg kvinne”. Men ettersom don Fernando vil at Doretea skal halde fram i rolla som “hermosa señora”, gjer ho som han seier, lydig som ho er, og ho forsikrar don Quijote om at det som ho har fortalt, er sant.

Og så kjem det altså nye folk til vertshuset. Den mannlege gjesten – “el captivo”, “slaven” - er “de edad poco más de cuarenta años”; dette at han av alder ikkje var mykje over førti år passar bra, meiner Murillo, med at Cervantes var på denne alderen i 1589–1590, og han lovar seinare å forklare meir om dette med alderen. Så vent litt; når vi ser på neste bolk, kjem forklaringa.

Vennene våre i vertshuset meiner at ettersom den unge dama ikkje sa noko, “debía ser mora, y que no sabía hablar cristiano”: Ho var sikkert maurar – som var namnet på arabarar og berbarar – som ikkje kunne tale “kristent”, dvs. kastiljansk. Slaven opplyser at jenta er “mora en el traje y en el cuerpo”, maurisk i klede og lekam, men er svært så kristen i sjela: “en el alma es muy grande cristiana”, om enn enno udøypt. Og så kjem noko som ikkje er nemnt i den norske utgåva mi: Der Grønvold og Kjær skriv “Disse ord vakte hos alle tilhørerne lyst til å få vite hvem maurerinden og slaven var”, har Cervantes “Estas razones puso gana en todos …”, altså med manglande samsvar mellom subjektet (estas razones - 3. person fleirtal) og verbalet (puso - 3. person eintal), noko utgivarar har prøvd å løyse på ulike måtar, anten ved å skrive “Con estas razones …” (“med desse orda”) eller endre puso til pusieron (3. person fleirtal). Dette var artig, og eg takkar Murillo for fotnoten!

Eg held fram med å følgje Murillo: Grønvold og Kjær skriv at slaven seier at namnet på jenta er “Lela Zoraida”, men Cervantes skriv lela Zoraida, for – seier Murillo - lela svarar til det spanske señora og kjem av eit nordarabisk ord. Zoraida tyder ”Pleiadar” (altså dei sju stjernene som vi kjenner frå gresk mytologi). Personen Zoraida er henta frå ei historie som Cervantes dramatiserte i komedien Los baños de Argel, der den vakre maurarjenta heiter Zahara. Historia skal byggje på livet til dotter åt ein viss Agi Morato, Zahra, som hadde ei mor som var kristen og som hadde vorte teken til fange i Argel (dvs. Alger) i 1529. Det var der, i 1574, at Zahra gifte seg med Abd al-Malik (som var fødd i 1541 og som i komedien heiter Muley Maluco), som vart sultan av Marokko i 1676 og døydde i 1578 i kamp mot portugisarane. I komedien blir det ikkje noko av bryllaupet mellom Zahara og Muley Maluco fordi Zahara flyktar til Spania med slaven, don Lope. Den historiske Zahra gifte seg for andre gong med Hasan Bāšā, som var “herren” (el dueño”) til Cervantes då han sat i fangenskap i Algérie.

Dette var kortversjonen. Det er nok rett at macanga tyder “nei”, for Murillo skriv som forklaring “dette er nei”. Så set dei seg til bords, alle saman, og don Quijote held ein tale, der han m.a. uttaler: “Quítenseme delante los que dijeren que las letras hacen ventaja a las armas” – “vik frå meg, dei som seier at lærdom har forrang framfor våpenkunst”. Her, forklarer Murillo, tek don Quijote opp eit tema som vart diskutert under renessansehumanismen. Når don Quijote i neste kapittel trekkjer seg tilbake frå militærlivet, svarar dette til livet til den meinige soldaten. Vidare i talen siterer don Quijote Det nye testamentet, m.a. eit kjent vers frå juleevangeliet (Luk 2,14). Dei andre sitata er henta frå Luk 10, 5, Matt 10,12, Joh 14,27 og Joh 20,19. Murillo hadde òg referansen til det som Homer fortel om Skylla og Kharybdis (Odysseen, XII og XXIII), så slapp eg å slå opp.

I det som hos meg er kap. XXXVIII, er un coleto acuchillado omsett med “en sønderhugget lærkøllert”. No trur eg ikkje at eg har nokon lærkøllert i garderoben, men ordet er brukt av Holberg, så slikt finst. Den meir moderne spansk-danske ordboka mi set coleto om med “tætsiddende skindvams” (Cervantes har her eit ordspel, som – saman med ein del andre litt spesielle konstruksjonar – skal få liggje i fred). Den djevelske oppfinninga (“diabólica invención”) som don Quijote fornnar i talen sin, er det som på spansk heiter arcabuz, som er hagebøsse på dansk, og som gammal militærnektar melder eg pass her. Men vår venn siktar (bokstavleg talt) heilt tydeleg til ei vending i Orlando furioso.