Bokelskere.no

Ja - ifølge leseplanen for Don Quijote-samlesingen har vi nå lest "Novellen Nysgjerrighet i utide" - i tillegg til at vi har hørt om hvordan DQ har begynt å bekjempe fiender i søvne også, med massakre av rødvinssekker som resultat. I denne bolken må jeg medgi at jeg tok meg i å savne DQ og SP under lesingen av novellen om "De to venner" Anselmo og Lotario og den underskjønne Camila - som for øvrig (tross alle uttrykk for datidens tvilsomme kvinnesyn ;-P ) var en kraftig advarsel både mot ekstrem sjalusi og mot å utfordre skjebnen.

Jeg er etter denne bolken mest spent på å høre mer om DQ og vinsekkene - for kapitteloverskriften som starter neste bolk, lover at det er mer å fortelle om disse maltrakterte sekkene. Hva kan det være, tro?

Så er vi ved denne forteljinga om ”los dos amigos”, dei to vennene, som heldt til i Firenze. Eg var i byen i mars, forresten; heile novella har jo faktisk noko av den store Boccaccio over seg. Rammene for innslaget er at Sancho Panza er skuffa over å høyre soknepresten seie at alle riddarromanar berre er ”necedades y mentiras”, ”tøv og tant,” som mor Aase seier til sin Peer. Så ser presten eit manuskript som tydelegvis verten har, ”Novela del Curioso impertinente”, og så les han høgt for seg sjølv og dei andre. Denne forteljinga i forteljinga blir avbroten éin gong, av don Quijotes kamp mot raudvinssekkene, og når presten er ferdig, kjem don Fernando og Lucinda.

Kva Cervantes vil med historia, er ikkje så godt å seie. Kanskje treng vi eit pusterom før det dramatiske besøket, kanskje treng vi ein parodi på tilsvarande innslag i andre romanar? Nokon kontrast eller parallell til forteljingane til Cardenio og Dorotea kan vel dette neppe vere? Nei, eg veit ikkje.

Det som fyrst og fremst slår meg ved forteljinga, er det kvinnesynet som rådde frå mellomalderen og framover. Rett nok er det slik at ”el hombre sin honra peor es que un muerto” (ein mann utan ære er verre stelt enn ein som er daud), men krava til dygd, som einsidig er retta til det andre kjønnet, er uttrykk for den moralen som har dømt kvinner både før og etter dronning Victorias tid. Kvinna, dette ufullkomne vesenet, skal ha eit godt ry (”la buena fama”), og ein (dvs. menn) skal beundre henne utan å røre ved henne: ”adorarlas y no tocarlas” (som vi har sett, sa Sancho Panza, ein gong han forsnakka seg, at Dulcinea var av det slaget som det òg hadde vorte rørt ved …). Den fullkomne kvinna var ho som var dydig; ”la perfección”, står det, ”consiste en el ser virtuosa”. Ikkje rart at det går som det går med enkelte kvinner i litteraturen, nei …

Når eg les fyrste delen av novella, verkar det som om Lotario har ein plan når han går så hardt ut mot framlegget til Anselmo. Han har absolutt alle dei argumenta som tenkjast kan mot vennen – er dette fordi han vil skaffe seg moralsk alibi, ha ryggen fri for å erobre Camila (eg skriv Camila, for det er dette ho heiter, og uttalen er nøyaktig som det ”norske” Camilla, som Grønvold og Kjær skriv, eit namn som ville ha gitt ein heilt annan uttale i spansk – som i Mallorca,Sevilla m.m.)? Altså at Anselmo er nøydd til å bli overtydd om Lotario ikkje vil vere reiskap – ”instrumento” – for Anselmo, men fullt og fast vil verne om vennen sin? Fyrst trekkjer han fram ryet til Camila, så kjem han med æra til Anselmo og til slutt kronargumentet: Gud har sagt at mann og kvinne skal vere eitt kjøt: ”y serán dos en una carne misma”. Ekteskapet er eit heilagt sakrament, og slikt leikar ein ikkje med!

På den andre sida har forteljaren av novella fullt innblikk i kva alle personane elles tenkjer på, og deler med det oss: Ville han då gjere unntak for Lotario i desse innleiande diskusjonane? Forteljaren seier jo at Lotario er oppriktig lei seg når han til slutt gir etter for oppfordringa frå Anselmo?

I alle høve blir det kraftige forviklingar her, særleg når også tenestejenta Leonela blir med. Dette kan støtte teorien min om innslaget som parodi på andre forteljingar, men det er no likevel nettopp dette intrigemakeriet som har halde liv i store delar av verdslitteraturen også lenge etter Cervantes …

Anselmo var altså ”curioso”, nysgjerrig, og dette vart banen hans. Grønvold og Kjær kallar han for ”dumrian”; eg trur at impertinente har litt andre konnotasjonar enn akkurat ”dum”, men eg stiller meg open for diskusjon. Eg veit at Worren konsulterte spanske ekspertar på 1600-talsspråket då han arbeidde med omsetjinga si, så her skal ein vere varsam med å uttale seg for skråsikkert.

Det er litt rart at innslaget med vinsekkene kjem rett før novella tek slutt. Don Quijote trur at sekkene er gigantes, kjemper, og hogg hovudet av ein av dei. Alkoholmisbruk, altså. No ja; eg merker meg at kvinna ”av natur” (!) skal vere raskare i tankegangen enn mannen både på godt og vondt: ”naturalmente tiene la mujer ingenio presto para el bien y para el mal, más que el varón.” Sancho Panza er på si side så lite snartenkt at han græt fordi Dorotea viser seg ikkje å vere dronning Micomicona likevel. Ja, sikkert er det i alle høve at ”sólo se vence la pasión amorosa con huilla” – berre ved å flykte overvinn ein kjærleikens lidenskap.

Dei som vil, kan no sjå kva redaktøren av den spanske utgåva mi av Don Quijote, Luis Andrés Murillo, seier om dei kapitla som vi har lese til denne sundagen:

Fyrst og fremst fortel han at ”archediscutida es la intercalación” av novella om dei to vennene: Det har altså vore diskutert i det vide og i det breie kvar denne novella kjem frå og kva ho har å gjere i romanen. Cervantes viser forresten seinare til teksta, i bind II, i det si utgåva mi blir kap. III og kap. XL. To tema som Cervantes utviklar i novella, er ”el cuento de los dos amigos” (forteljinga om dei to vennene) og ”la prueba del vaso” (prøva med vinglaset).

Når Anselmo viser til ”el Sabio”, vismannen, og spørsmålet om kvar den standhaftige kvinna er å finne, dreier det seg sjølvsagt om ordtøka i Bibelen, der det heiter: “Den gode kona, kven finn vel henne?” (31.10). Murillo siterer teksta på latin, som jo var Herrens språket på den tida i katolske land: ”Mulierem fortem, quis inveniet?”

Her kjem meir latin; Lotario argumenterer med at gode venner skal prøve vennene sine og gjere rekning på dei, slik ein diktar har sagt, usque ad aras - ”los buenos amigos han de probar a sus amigos y valerse dellos, como djo un poeta, usque ad aras”. No er det ingen poet som seier dette, fortel Murillo, men Plutarkhos i biografien over Perikles (i Livsskildringer med sammenligninger). Det latinske ordet ara tyder “altar”, “tilfluktsstad”. Eg bladde litt i Plutarkhos utan å finne sitatet, men det er heilt sikkert der.

“Las lágrimas de San Pedro” – “Sankt Peters tårar” – er eit religiøst dikt av Luigi Tansillo (1510-1568), ein diktar frå Napoli, som forskjellige diktarar omsette til kastiljansk. Murillo meiner at Cervantes sjølv står for den omsetjinga som står i boka.

Så var det prøva med vinglaset, der Cervantes alluderer til to historier hos Ariosto (i Orlando Furioso), men eg har ikkje tid til å gå inn på dei her og seie korleis Murillo meiner at Cercantes har brukt dei.

At kvinna er eit “animal imperfecto” har Cervantes lånt frå Boccaccios Corbacio, men uttrykket stammar sjølvsagt frå Aristoteles.

Den nye komedien. “una comedia moderna”, som dei tre strofene om kvinna er henta frå, har sjølv ikkje Murillo klart å oppspore, men allusjonen til gullregn i den siste linja – “pluvias de oro” – viser til at Jupiter dryssa gullregn i fanget til Danaë og på den måten gjorde henne gravid (så dei vart foreldra til Perseus).

Heller ikkje forfattaren – “un poeta” – av diktet “Busco en la muerte la vida” (“Eg søkjer etter livet i døden”) er kjend.

Derimot er to sonettar av Petrarca kjelde for sonetten “En el silencio de la noche”, “I den stille natta”. Sjølvsagt kunne eg ha gått i hyllene og funne samlinga med Petrarca opp spora opp dei to dikta, men eg vel å vente til neste gong eg les Don Quijote. Cervantes har forresten brukt teksten i komedien La casa de los celos.

Leonelas utsegn om at han som gir straks, gir to gonger (“el que luego da, da dos veces”) var eit ofte brukt ordtak i mellomalderen: på latin heitte det “Qui cito dat, bis dat.”

Det gleder meg at dagens tekst har referansar til Homer, Apuleius, Juvenal og Seneca, men slikt kan lesaren slå opp sjølv. Men nemne vil eg at i brevet frå Anselmo er det ein referanse (“sepa que yo la perdono” – “ho skal vite at eg tilgir henne”) til Cervantes’ eksemplariske novelle El celoso extremeño frå 1613, dvs. at dette er noko som Cervantes skulle komme til å bruke opp att.

Heilt på slutten står det om “el monasterio donde Camila estaba” og andre omstende rundt dødsfallet til Anselmo, og Murillo synest at Cervantes er uklar i denne delen av forteljinga. Men slaget som Lotario fall i, skal vere slaget ved Ceriñola i 1503, der denne Monsieur de Lautrec var med.

Nå, ja – leseutbyttet ville vel vere om lag det same utan desse kommentarane. Men Murillo arbeider iherdig vidare, og eg skal sjå kva eg kan dele med dykk.

Ja, det var sant: Danaë og Jupiter - her er Tizians maleri av Danaë og det gyldne regnet, altså Jupiter - maleriet var avbildet i mitt fordums kunsthistoriepensum, tilfeldigvis viser det seg å tilhøre Museo del Prado i Madrid. Igjen må jeg sitere Gro: "alt henger sammen med alt" - klart det (italienske) maleriet måtte befinne seg i Spania, når vår spanske forfatter femti år senere puttet den mytologiske referansen inn i en "italiensk" novelle! Men jeg vet ikke om maleriet var på spanske hender alt i Cervantes' tid, altså.

(Og for mitt vedkommende hørte jeg lydboken av Amalie Skrams roman "To venner" dagen før jeg leste den innskutte novellen om De to venner i DQ... Nå er det nummeret før jeg lurer på hva vår tidligere statsminister fru Brundtland egentlig har av overnaturlig innsikt. Omniscience, har jeg lært at man kaller sånn allvitenhet innen litteraturvitenskapen...)

Nå fant jeg forresten ut at Gustav Klimt også har malt Danaë og gullregnet - jeg må tilstå at jeg har sett det bildet også i bøker, men ikke koblet motivet til samme historie som Tizian-bildet. Jaja - man lærer, man lærer. Heldigvis!

Jeg tar meg også i å savne mer av våre helter her. Novella ble i overkant lang. Forrige leseøkt avsluttet med at don Quijote i et snev av selvinnsikt var skamfull over behandlingen Andrés fikk etter at han prøvde å redde han. I løpet av denne ukas 40 sider ligger han stort sett og sover, Sancho Panza er ute og passer på han. Når han våkner går han løs på noen vinsekker som han stikker hull på, som vanlig innbilder han seg at det er noe annet - denne gangen kjempen han har fått i oppgave å drepe. Han kneler foran presten og tror at han er prinsesse Micomicona. SP er fortvilet over at han aldri skal få sitt grevskap når han ser hvordan herren går løs på vinsekkene. De to turer altså fram som vanlig, og jeg begynner å like det...

Novella kan gjengis i veldig korte trekk: Anselmo elsker sin kone Camilla, og vil teste om hun er ærbar, han oppfordrer derfor vennen Lotario til å flørte med henne. Han går motvillig med på planen, og blir uforvarende forelsket i henne. Hun gjør en kort tid motstand, men gir etter for begjæret og forviklingene er i gang. Qué lío!

Hvem lurer hvem? Hvem skjønner at han/hun blir lurt? Hvem er alliert med hvem? Det er helt tydelig at ekteparet ikke er alliert med hverandre.

Det er en novelle med tydelig moral. Det går ille med alle tre. En mann skal stole på sin hustru, og ikke sette henne på prøve. En kone skal ikke ha en affære med sin manns beste venn. En god venn innleder ikke et forhold med hans kone.

Kvinnesynet er helt forkastelig. Damene skal være jomfruer, dydige og ærbare, mens mennene får ture fram. Det fine her er at det er Lotario som ikke greier å holde seg til planen, fordi han faktisk har følelser.

Det er forøvrig noe fint alle sonettene og versene de lager i sin forelskelse.

-Er alt det forelskede poeter da sier, sant og ekte?

-De uttrykker ikke sannheten som diktere, svarte Lotario, - som forelskede taler de alltid sannhet, men makter ikke å uttrykke fullt og helt sine følelser.

Så enig, annelingua! Jeg kjenner at historien om Anselmo, Camila og Lotario blir i overkant svulstig og melodramatisk. Selv om jeg vet at dette er en parodi, synes jeg det blir mer irriterende enn morsomt. Jeg tenkte også at det var befriende da vi på slutten kom tilbake til SP og dQs galskaper. Og nå later det til at SP for alvor er blitt smittet av sin herres galskap der han tror dQ har hogget hodet av kjempen. Tror han ikke på det, vil han jo heller ikke kunne få sitt grevskap. Da verten kaller ham en idiot og sier at blodet var vin fra vinsekken, sier SP at han ingenting vet: "Jeg vet bare at jeg er blitt så ulykkelig over ikke å finne dette hodet, at jeg skjønner grevskapet mitt oppløses som salt i vann.!"

Jeg la merke til at i forrige lesebolk sa SP til dQ: "...den som eier noe godt, og velger galt, vil ikke hevne seg hvor sint han enn blir." Noe lignende dukker opp på nytt her da Anselmo sier til Lotario: "...da flykter jeg fra det gode og forfølger det onde." Så man må vel akseptere sin skjebne når man selv forvolder sin ulykke, eller som vi ville sagt litt mer uhøytidelig på trøndersk: "De' e' te' pass åt dæm!"

Joda, novellen om Anselma, Camila og Lotario er både svulstig og melodramatisk. Dessuten er stil og språk (i alle fall i den norske versjonen) svært omstendelig og langtrukken. Er både innhold, karakterer og stil parodiert, tro ...(??)

Og slutten på bolken inneholder jo også en cliff-hanger, så her er det bare å lese videre for å finne ut av dette.

Igrunnen er det flere av kapitlene som ender midt i en spennende situasjon. Av og til virker det nesten "unaturlig" å dele romanen opp slik, men det fremmer jo leselysten.

Hvorfor skriver forresten mange moderne forfattere (f.eks. Solstad og Knausgård) sammenhengende tekst uten kapittelinndeling og ofte uten avsnitt?

En som er ekstrem i så måte er Marcel Proust med sin gigant-roman "På sporet av den tapte tid". Cirka 3500 sider med tekst nesten uten avsnitt og med mange lange setninger. Merkelig nok er den ganske lettlest likevel (på norsk. Kan vel skyldes oversetteren).

Og når jeg først er helt ute på viddene kan jeg nevne at jeg husker at bøkene om Hardy-guttene og om Morgan Kane hadde utrolig mange cliff-hangere ...

Jeg leste litt Hardy-guttene og Morgan Kane for mange år siden, men husker ikke cliff-hangerne. Men jeg har jo funnet ut nå etter å ha lest dQ at det iallefall ikke er noe nytt :-)

Jeg har også sett tendensen til at mange forfattere i dag skriver lange setninger og har tekst uten avsnitt og kapitler. Har i grunnen lurt på om en del av dem er påvirket av den godeste Proust, men jeg synes ikke alle lykkes like godt som ham, da...

Jeg synes også at novellen som hos meg heter ”Den nysgjerrige dumrian” ble litt lang. Igjen møter vi en viljeløs dame som etter å ha blitt utsatt for litt kurtise ikke kan annet enn å løfte på skjørtet. Det er i det hele tatt mye snakk om dyd og dyder, men i praksis viser både jomfruer og riddere svært menneskelige takter. Det samme kan sies om barberer og prest. Her er ingen ærlige, alle lyver, bedrar eller er utro. Kan dette være en roman om dobbeltmoral? Det ser iallfall ut til å være langt mellom liv og lære hos de fleste aktørene i dette dramaet.

Jeg slo opp i Wordsworth Classics - der heter historien "The Novel of the Curious Impertinent".

Ellers holder jeg nå på å lese et sammendrag av "Amadís of Gaul", i boken Spain - Myths and Legends - sammendraget gir meg ganske mye, faktisk, nå skjønner jeg bedre hva som sviver rundt oppe i hodet på DQ. Her er det for det ene den rene forviklingskomedie, (ålreit: komedie var mine ord, men det er flust med forviklinger, i alle fall), for det andre kryr det med kjemper og vakre damer og slagsmål i hytt og gevær. (Uten gevær, mener jeg. Men mye sverd, lanser og desslike.) Har også lært et nytt verb på engelsk: to unhorse someone. Eksempel:

On the eighth day of his journey he encountered the giant knight Quadragante, he who among others had defied King Lisuarte. Amadis unhorsed the gigantic warrior, who yilded himself vanquished and promised to deliver himself up to Lisuarte. *(Lisuarte er navnet på en konge som Amadis tjener.)

Proceeding on his way, Amadis passed some tents pitched in a meadow which were occupied by a party of knights and damsels in the service of the princess Leonora. The knights insisted upon his breaking a lance with them. He unhorsed them all and rode on.

Flott, hva? "He unhorsed them all and rode on."..... Er'e no'n sak... ;-)