En sjelden god leseropplevelse. Begynte på den da hurtigbåten gikk fra kai i Trondheim, Leste halvparten før vi la til i Kr-sund. Resten tok jeg på tilbaketuren. Måtte bare lese den ferdig. En av de beste, om ikke den beste boka, jeg har lest faktisk. Det må bare slik når den rører deg slik at du føler tårene presser på.
Viser 2 svar.
Enig. Fikk meg til å reflektere litt over livet. Hvorfor blir ting som de blir her i livet? Når foreldre elsker sine barn veldig høyt, hvorfor går det galt med barna da? Fikk sånn ufattelig medlidenhet med både pyromanen og hans foreldre. Så utrolig sterkt Heivoll klarer å formidle deres situasjon. Den var sterk, denne boka!
Ja, dette er en bok man ikke glemmer. Historien fortelles med et glitrende godt språk, samtidig som man undres: Forfatteren vokste opp nærmest omgitt av åsteder. Likevel måtte han som voksen sette sammen et rent puslespill for å finne ut hva som faktisk hadde skjedd i hans egen levetid, i hans nærmeste omgivelser! Hva gjør folk så redde for å snakke?
Hans egen historie flettes fint inn i dette. Forfatteren er jo også en person som ble berørt av det som skjedde - men HVA som skjedde, måtte han altså grave seg frem til!
Moralen må bli: Det usnakkede forgifter alt rundt oss, også livene til de som ikke engang er født. Så mye vondt som fikk skje, bare fordi pyromanens foreldre var et par feiginger som ikke ville ta til seg det de faktisk observerte om sønnen sin. Andre fikk heller sette livet til enn at dette paret kunne koste på seg å stanse sønnen i det de så han drev på med.
Sist sett
