Bokelskere.no

Diskusjonstråd for dette dramaet fra 1884

FEMTE AKT

Så kom altså katastrofen.
Hedvig har skutt seg.
Det var nok ikke noe vådeskudd.

Skuddet setter et solid punktum for tragedien. Likevel har "Villanden" en åpen slutt - på et vis:

RELLING. Innen tre fjerdingsår er lille Hedvig ikke annet for ham [Hjalmar] enn et vakkert deklamasjonstema.

Den mest berømte og siterte replikk i dette stykket er nok Rellings uttalelse om livsløgnen, gjennomsnittsmennesket og lykken, men jeg synes følgende Relling-replikk også er sentral for å forstå hva "Villanden" handler om og hva som er tema og intensjon:

RELLING. Å, livet kunne være ganske bra allikevel, når vi bare måtte få være i fred for disse velsignede rykkere som renner oss fattigfolk på dørene med den ideale fordring.

Dette suverene skuespillet kommer jeg nok til å lese enda flere ganger!

Eg har sett Vildanden på dvd, Fjernsynsteateret si oppsetjing frå 1970, i Arild Brinchmanns regi. Det er vel NRKs flaggskip, dette, større enn alle Erik Byes Vi går om bord på julekvelden, der fedrar og mødrer dukka opp frå alle andre stader enn frå «havsens bund», for der rår Ibsen og Brinchmann grunnen aleine. For meg vil Hjalmar Ekdal alltid vere forbunden med Tor Stokkes tolking i denne oppsetjinga – fantasten, den tragi-komiske og komisk-tragiske fotografen, med ei kone som kan retusjere, nettopp i tråd med temaet i stykket: Å pynte på verkelegheita, å leve på ei livsløgn. Mona Hofland er den jordnære og – derfor – lykkelege, på sitt vis, Gina. Og Ingolf Rogde, da, som gamle Ekdal, han som nedstammar frå to oberstløytnantar (ja, etter einannan, sjølvsagt); eg møtte han – Rogde, altså – ein gong da Riksteatret skulle ha statistar og henta dei frå tredje real. Her er store namn som Georg Løkkeberg og Joachim Calmeyer, også så fint å sjå kanskje den største av dei nålevande, Espen Skjønberg, som Relling. Jo, dette er verdt sine meir enn to timar ved skjermen!

Da har jeg sett Vildanden jeg også. På dvd.

Fullstendig enig i din entusiasme. Storartet!

Den skulle jeg gjerne sett på nytt. Hvor fikk du tak i dvd'en?

Ein samleboks vart gitt ut i samband med Ibsen-året i 2006. Der finst Et dukkehjem (med Lise Fjeldstad og Knut Risan), Vildanden (med Tor Stokke og Anne Marit Jacobsen), Rosmersholm og Fruen fra havet. Boksen heiter Ibsen på TV, og er gitt ut av NRK. Men så kjem det vanskelege: Kvar eg fekk tak i han? Nei, som Hjalmar Ekdal kan eg ikkje gå rundt og hugse på slike mindre viktige ting - men NRK har vel ein nettbutikk? Kanskje napp der? Han - boksen - har eit nummer: BNA3015556.

Her finner du to Ibsen bokser helt nederst

Takk for det.
Fine greier.

Er det noen sak? Håper at kjellk og andre finn det som dei ser etter her!

Jeg fant, jeg fant.
Har bestilt boksen "Ibsen på TV".
Gleder meg.

Ja dette er virkelig et fantastisk stykke som jeg kommer til å lese igjen når vi er ferdig med alle stykkene.

Er enig i at Relling sin kommentar sier veldig mye om hva som er stykkets handling.

Dette stykket handler om så mye av det vi alle har møtt på og dermed blir handlingen så gjenkjennelig.

FJERDE AKT

Joda, det skjer mye i denne akten også. Likevel synes jeg den er mindre interessant enn de tre foregående. Litt stillestående på en måte, selv om det nok er her stykkets høydepunkt (avsløring) befinner seg.

I drama-analysen er det noe som kalles 'Freytags pyramide' og den brukes som en illustrasjon på hvordan handlingen i et skuespill utvikler / kan utvikle seg:

Innledning > Stigning > Høydepunkt > Fall > Katastrofe

Slik jeg leser "Villanden" består fjerde akt av både 'Høydepunkt' og 'Fall'.
Det skulle ikke forundre meg om det bærer rett mot Katastrofen i femte akt!

Gregers er den sentrale katalysatoren i stykket. Det er han som gjør at handlingen aksellererer og at det blir tempo og utvikling i dramaet.

Stakkars Hedvig og stakkars(lige) Hjalmar!

Den siste replikken i fjerde akt kan vel sies å inneholde hele skuespillet (selv om det er en akt til) i kortform:

GINA (...): Akk ja; Relling hadde rett, han. Så går det, når det kommer galne folk og presenterer den intrikate fordringen.

(Nok et eksempel på Ginas bruk av fremmedord. Går ut fra at hun mener 'den ideale fordringen').

TREDJE AKT

Da er Gregers Werle flyttet inn på det rommet Ekdals hadde til leie. Så nå kan han jo få luftet ut i det idylliske hjemmet sånn at både "sumpluft" og "sumplukt" forsvinner. Kanskje hensikten helliger midlene. Vi får se.

Midt ut i akten dukker Relling og Molvik opp. Relling er lege og Molvik er forhenværende teolog. (Går det an? Kanskje teolog var et yrke dengang, og ikke som nå betegnelse på en som har akademisk utdannelse i teologi?) Molvik sier ikke stort (tror jeg fant én replikki i denne akten), det er nok Relling som fører ordet når de to opptrer sammen. Så også her. Og ved aktens slutt har han fått uttalt noen visdomsord og satt stykkets tema på agendaen.

Jeg blir mer og mer forundret over Hjalmar Ekdal for hver gang jeg leser "Villanden". Vanskelig å vite hvor man har ham. Han skryter på seg mange positive trekk, men i virkeligheten er han en unnasluntrer som støtter seg på en livsløgn og en utopisk drøm om den store oppfinnelsen. Han er temmelig uærlig og inkonsekvent. Jeg siterer litt fra denne akten.

(Hjalmar omtaler faren):
HJALMAR. Da dommen var avsagt, og han skulle settes fast, - da hadde han pistolen i sin hånd -
GREGERS. Hadde han -!
HJALMAR. Ja; men han torde ikke. Han var feig. Så forkommen, så ruinert på sjelen var han blitt allerede den gang.

(Hjalmar omtaler seg selv):
HJALMAR. I en sådan stund hadde Hjalmar Ekdal pistolen rettet mot sitt eget bryst.
GREGERS. D u tenkte også på å -!
HJALMAR. Ja.
GREGERS. Men du skjøt ikke?
HJALMAR. Nei. I det avgjørende øyeblikk vant jeg seier over meg selv. Jeg ble i live. Men du kan tro, det hører mot til å velge l i v e t under de vilkår.

Paradoksalt så det holder, spør dere meg!
Her blir det å la være å begå selvmord beskrevet som både en feig og en modig handling, alt etter hvem som skal begå ugjerningen. Eller er det kanskje slik i virkeligheten også?

Og den "rettskaffenhetsfeber"-en som Gregers lider av kan nok gi seg drastiske utslag etter hvert.

Jeg er enig med Hedvig i hennes siste replikk i denne akten:

"Dette her synes jeg er underlig."

ANNEN AKT

Der kom jammen tittelfiguren flygende. Nei, det er sant, den er nok ikke flyvedyktig ettersom den er skadeskutt, som villanden i diktet "Søfuglen". Så det er nok et svært relevant symbol Ibsen har tatt i bruk her. Som Hedvig sier er det nok flere skadeskutte personer i dette skuespillet. Og det er nok grosserer Werle som er "jegeren".

Og så er det dette med arvelighet (gener), utroskap og dobbeltmoral. Det blir jo en god del halvsøsken av sånt. Her er det vel Hedvig og Gregers Werle som har samme far. Grossereren er svaksynt (jfr. 1. akt) og Hedvig ser såvidt å lese og blir sannsynligvis blind senere i livet.

Digresjon:
Knut Hamsun er også svært opptatt av arvelighet og degenerasjon i mange av sine romaner, f.eks. i "Konene ved vannposten" der Olivers kone får barn med brune og blå øyne (antydning om at barna har forskjellige fedre), og det selv om hun er gift med en kastrat.

Og da har jeg fått svar på hva gamle Ekdal gjorde inne hos grossereren i første akt. Før å døyve sin samvittighet (Ekdal måtte gå i fengsel, mens Werle selv gikk fri) har han gitt Ekdal noe skrivearbeid så han kan tjene litt penger (for å kunne kjøpe drikkevarer: "Hjalmar: Herre Gud, - min stakkars gamle hvithårete far -! Ja, la ham så bare sitte og gjøre seg riktig dyktig til gode.")

Og vi skjønner jo også hvorfor Gina ikke vil la Gregers leie det ledige rommet. Kanskje han forsnakker seg overfor halvsøsteren eller Hjalmar.

Men han flytter vel inn i morgen!

Ja, da er jeg endelig begynt å lese "Vildanden". Ble en liten pause i Ibsen-prosjektet fordi andre viktigere oppgaver måtte prioriteres.

Jeg leser en skoleutgave som har en liten innledning av Edvard Stang.

FØRSTE AKT foregår hos grosserer Werle.

Mange av stykkets personer blir introdusert her, direkte eller indirekte. Allerede i begynnelsen får vi noen avsløringer av hemmeligheter, og den retrospektive teknikken virker godt her også, men foreløpig er det en god del antydninger og hint til tidligere hendelser, som nok blir tydeligere etter hvert.

Det blir opplyst i innledningen at Ibsen hadde hentet symbolet med villanden fra Johan Sebastian Welhavens dikt "Søfuglen":

SØFUGLEN

En Vildand svømmer stille
ved Øens høie Kyst,
de klare Bølger spille
omkring dens rene Bryst.

En Jæger gaaer og bøier
sig i den steile Ur,
og skyder saa for Løier
det smukke Kreatur.

Og Fuglen kan ei drage
til Redens lune Skjød,
og Fuglen vil ei klage
sin Smerte og sin Nød.

Og derfor taus den dukker
dybt i den mørke Fjord,
og Bølgen kold sig lukker
og sletter ut dens Spor.

I Søens dybe Grunde
groer Tangen bred og frisk,
derunder vil den blunde:
der boer den stumme Fisk.

(Fra "Digte", 1839. Trykt første gang i 'Den Constitutionelle' 12. august 1836, som avslutning på prosastykket "Skizzer fra Frankrige (Litteratur. La Morgue)").

Jeg vil ha dette diktet in mente når jeg leser videre. Så blir det interessant å se om symbolet er relevant og gir en ekstra dimensjon til skuespillet. Kjenner jeg Ibsen rett, er og gjør det nok det.

Og hva var det slags ærend gamle Ekdal hadde inne hos grossereren?

Flott dikt og jeg syntes etter å lest det at Ibsen har finne rett symbol for stykket :)

Ferdig med stykket og må vel si at dette er noe av det beste Ibsen har produsert.

Handlingen i Vildanden kjenner vi igjen ifra stykket Gegangere.

Før stykkets handling jobbet Gina som tjenestejente hos grosserer Werle og ble gravid med med grossereren. Hun ble giftet bort til Hjalmar Ekdal som av Ibsen blir fremstilt som en mann uten de helt store ambisjoner. Hjalmar tror han er far til barnet og oppdrar Hedvig og elsker henne høyt.

Sammen med Hjalmar og Gina bor også Hjalmar sin gamle far.

Stykket er basert på hvordan vi bygger og lever livene våre på livsløgner.

Herav kommer det kjente sitatet fra doktor Relling til Gregers Werle:

Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra han med det samme.

Gregers Werle som er grosserer Werle sin sønn har kommet hjem og oppdager at Hedvig ikke er Hjalmar sin datter, men datter til sin far. Han mener at ekteskap ikke kan bygges opp rundt løgn og ser det nå som sin oppgave å få Hjalmar til å innse sannheten om sitt ekteskap, for at han og Gina kan bygge sitt samliv på sannhet.

Sannheten viser seg å være eksplosiv for Hjalmar som vender Hedvig ryggen og vil flytte ut av hjemmet. Stykket ender da også med en tragedie.

Dette har vært et stykke som har vært meget interessant å lese.

Doktoren har som sin livsoppgave å bygge opp mennesker ved å skape en livsløgn for dem. Gregers Werle har som sin livsoppgave å fjerne livsløgnen og få sannheten frem slik at menneskene kan bygge sine relasjoner uten løgn.

Vildanden som familien Ekdal har på loftet er gitt dem av grosserer Werle. Vildanden var skadeskutt og hadde gått til bunns og bitt seg fast der inntil den ble reddet.
Det er vel ingen tvil om at Vildanden skal symbolisere personer i dette stykket, men hvem?

Åpenbart er Hedvig skadeskutt fra fødselen av, men også gamle Ekdal er skadeskutt, samt hans sønn Hjalmar. Alle tre har blitt påført skrammer fra grosserer Werle.

Jeg er også ferdig med å lese "Vildanden" og her er litt av det jeg har lagt merke til.
Fortiden innhenter Gina, takket være Gregers Werle som fremstår som en moralist.
Fotograf Hjalmar Ekdal beskrives av Ibsen som bl.a. en egoistisk og giddaløs mann som helst vil ligge på divanen å tenke ut oppfinnelser. Det er Gina som styrer både husholdningen og foto-arbeidet.
Det er vel hun som er den ansvarlige i det Ekdalske hus, et ekte menneske. Men hennes verden faller i grus når hennes forhold til grossereren kommer for en dag og at Hedvig er hans datter.
Jeg la merke til at Gina alltid bruker etternavnet både til og om sin mann, Hjalmar Ekdal.
Jeg vil tro det er en bevisst handlig fra Ibsens side.
Hvem får sympati med Hjalmar? når hans personlighet kommer til syne ang. hans adferd ovenfor Hedvig.
De fleste har vel sympati med både Gina og Hedvig, og det med rette når en har lest stykket.

Jeg har såvidt startet. Har lest akt 1 og beundrer virkelig Ibsens evne til å plassere informasjon i tilsynelatende dagligdagse samtaler, sladderen til tjenerskapet især. Herlig!
Jeg skriver ikke noe om handlingen i påvente av referat fra Hedvig.

Da Hedvig ikke ser ut til å være tilkoblet for tiden, våger jeg meg med noen tanker om Vildanden etter å ha lest stykket ferdig. Min helt i dette stykket er Dr Relling. For noen herlige diagnoser han stiller! Rettskaffenhetsfeber, tilbedelsesdelirium og demonisme.
Jeg har ledd mye av dialogene i Vildanden, men et toppet seg da Hjalmar Ekdals verden ligger i ruiner og han må vekk - men blir. Han har tross alt mistet hatten sin og man går ikke ut uten hatt! Det er vanskelig å tenke seg at Ibsen er på livsløgnerens side når Hjalmar våser som verst. Tilsvarende vanskelig er det å like Greger Werle som selv etter tragediene han har forårsaket skal fortsette sitt arbeid for en ideell verden.
Dette er så langt min Ibsenfavoritt.

Stemmer at jeg har vært utkoblet og feriert :-)
Er nå tilbake og har mye å ta igjen.
Skal begynne lesingen av Vildanden i dag og gleder meg veldig til dette stykket :)

Dette er også min Ibsenfavoritt. Jeg leste stykket for noen måneder siden, så alt er ikke helt ferskt i minnet, men jeg ble imponert over måten han hadde bygget opp dette dramaet. Her er det mye symbolikk, og det er spennende karakterer.

For et par uker siden kom jeg over ei bok av Francis Bull som heter "Vildanden og andre essays". Der skriver han at Ibsen vanligvis pleide å skrive tre forskjellige utkast til sine skuespill, men at selve rammen som regel var nøye planlagt på forhånd. I Vildanden går det fram av skisser og endringer at stykket og personene har endret seg mye underveis. Ibsen etterlot seg også en oversikt over hvilke levende modeller som hadde inspirert de ulike karakterene. Hjalmar Ekdal var en blanding av flere personer, noen av dem mislykkede kunstnere, den ene med oppfinner-illusjoner og liten selverkjennelse.

Bull skriver også om sannhetskravet som har vært sentralt i flere av Ibsens skuespill:
Det hendte ikke synderlig ofte at Ibsen og Bjørnson hadde samme syn på et problem; men det usunne og farlige ved å oppstille absolutte fordringer, og sannhetskrav som var over evne, hadde de begge to samtidig fått øye på...

Hedvig er definitivt den personen som jeg får mest sympati med i stykket. I følge Bull var Hedvig navnet på Ibsens søster, og hun var den eneste i familien han alltid hadde et godt forhold til.

Historien om Høydalsverket er inspirert av en lignende hendelse i Verdalstraktene. En konsul som var stortingsmann, kjøpmann og skipsreder ble beskyldt for å ha drevet snikhogst i statens skoger. Konsulen ble frifunnet, men en av hans underordnede ble dømt.

Om Gregers Werle skriver Bull:
Somme lesere av Vildanden mener nok Gregers har rett, når han ser sin far som opphavet til alt det gale og sørgelige som efter hvert rulles opp for våre øyne i Vildanden. Men gjennom fru Sørbys oppfatning av grosserer Werle har Ibsen gitt et visst korrektiv, idet hun sier at "denne sunde, livskraftige mand fik hele sin ungdom og alle sine bedste år igjennem ikke høre annet enn straffeprækener... Dette var en usunn påvirkning fra en mor som det antydes var sykelig sjalu. Bull mener Ibsen har framstilt Gregers som en mann som har stoppet opp i sin mentale utvikling og som derfor framstår som et barn. Som en motvekt til dette, måtte han skape en ny person, doktor Relling.

Avslutningsvis sier Bull:
I Vildanden er Ibsen overhodet ikke - som så ofte ellers - den strenge dommer. Alle de personer vi her lærer å kjenne, - selv Hjalmar -, har i større eller mindre grad fått del i hans medfølelse, og en av dem, Hedvig, er skildret med en så nennsom, rørende ømhet at hun har en plass helt for seg selv i det store galleri av Ibsenske skikkelser. Grunntonen i stykket kunne betegnes med de Strindbergske ord: Det er synd på menneskene.

Det er kanskje dette fraværet av den strenge dommer som gjør at dette stykket oppleves så stort?

Om noen få dager starter jeg lesingen av dette mesterverket.
Gleder meg!

Min favoritt Ibsen. Hørte Radioteaterets tolkning, som var uhyre kraftfull. Gleder meg til å følge diskusjonen her:)