Bokelskere.no

Klart for enda et Ibsen-stykke,
denne gangen en fem-akter fra 1882.

Fant dette i gårsdagens (tirsdag 28. juni 2011) 'Dagbladet':

"Majoritetens mening kan bare være uttrykk for inkompetanse."
(René Guénon)

"På det utviklingstrin, hvor menneskeheden står, har flertallet altid uret. Derfor er demokratiet selvtilintetgørende, fordi det identificerer magt, flertal, med ret. Man kan heller ikke sige, at midretallet altid har ret. Men man kan stille det således op: flertallet har altid uret, mindretallet har dog en chance for at have ret og må naturnødvendig være ret og sandhet nærmere end flertallet." Eli Wamberg 1906-1980 (Han arbeidet med bøker hele livet og hadde antakelig lest sin Ibsen!)

Har lest ferdig dette stykket, og det er nok et av Ibsen-stykkene som har i seg mest av direkte motsetninger og som går rett på sak på en svært realistisk måte. Det blir det godt drama av.

Til å begynne med er det bare byfogden som står fram som dr. Stockmanns motstander, men etter hvert blir det flere og flere av doktorens tilhengerne som skifter side og som dermed kan betegnes som svikere og overløpere (renegater).

FEMTE AKT synes jeg er den aller beste, så jeg vil sitere noen replikker fra den:

DOKTOR STOCKMANN. En skulle aldri ha sine beste bukser på når en er ute og strir for frihet og sannhet.

DOKTOR STOCKMANN. (...) Du sa jo selv i går aftes at halvparten av befolkningen er bindegal; og når den andre halvpart ikke har mistet forstanden, så er det fordi de er fehunder som ikke har noen forstand å miste.

('bindegal': adj., (egtl. så gal at en må bindes), fullstendig gal; helt rasende. (Norsk riksmålsordbok)).

HOVSTAD. Jeg kan godt begripe at De har imot oss for vår holdning under møtet i går -
DOKTOR STOCKMANN. Og det kaller De holdning? Jo, det var en deilig holdning! Jeg kaller det holdningsløst, kjerringaktig -. Fy for fanden!

Og selvfølgelig (en del av) doktorens siste replikk:

"Saken er den, ser dere, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene."

Han står jo forresten ikke helt alene. Familien støtter ham jo på alle måter. Og så skipskaptein Horster, da!

Har lest de to første aktene og her blir grunnen lagt for den videre handling og utvikling i stykket.
Hovedtemaet er krystallklart: Motsetningen sannhet - løgn (fortielse).

I annen akt kommer uttrykket "den kompakte majoritet" opp i flere replikker:

ASLAKSEN: (...) De vet nå at vi småborgere iallfall står bak Dem som en mur. De har den kompakte majoritet på Deres side, herr doktor.

DOKTOR STOCKMANN: (...) Katrine - vet du, hva jeg har for noe bak meg?
FRU STOCKMANN: Bak deg? Nei, hva har du for noe bak deg da?
DOKTOR STOCKMANN: Den kompakte majoritet.

DOKTOR STOCKMANN: (...) Og dessuten - har jeg da ikke den frisinnede, uavhengige presse foran meg - og den kompakte majoritet bak meg? Det er vel makt god nok, det skulle jeg mene!

Nå har jeg også lest ferdig stykket, og jeg må si det tok seg opp på slutten. Jeg ble virkelig fornøyd med Dr. Stockmann som tok igjen og sto på sitt, en modig og klok mann.
Dette er jo et brennhett og evig aktuelt tema den dag i dag, om forurensing og kapitalistiske krefter som råder grunnen.
Ble litt begeistret for uttrykket hans:
i pokkers skinn og ben ;)

Ja, og det handler jo også om å stå for det en tror på og ha sine meningers mot.

Dr. Stockmann kan sammenlignes med det Johan Nilsen Nagel
(i Knut Hamsuns "Mysterier") kaller seg selv:'En tilværelsens utlending'.

Lurer på om ikke "den kompakte majoritet" er minst like kompakt nå for tiden med reklame, mainstream, A4-liv og annen ensretting. Det er kanskje det som gjør det så interessant å lese om out-sidere og einstøinger og de menneskene som står sterkest alene.

Men det koster.

Har ikke lest stykket, men nylig sett det på Hålogaland Teater. Ut fra det jeg har lest i ettertid om En folkefiende så la de seg tett opp mot originalen. Skal bli interessant å høre hva dere finner ut. Det leses jo her, så jeg skal ikke si for mye om hvilke tanker jeg har gjort meg, får heller stikke innom når dere er ferdige. Men, jeg er enig med deg, Kjell, i at det er aktuelt i dag også. Det er ikke tvil om at mange av de riktig store (og små) ulykkene kunne vært unngått dersom en bekymrer hadde turt si høyt det han/hun tenkte. Samtidig er det interessant at Hedvig allerede nå lurer på om doktoren ender opp som helt. Nok sagt. God lesing!

Diskusjonstråden om Gengangere var så inspirerende at jeg hentet fram Ibsens samlede verker og hiver meg med. Jeg har lest første akt og er usikker på karakteren doktor Stockmann. Det virker som om han ønsker å være i sentrum av begivenhetene og han søker aksept fra sin eldre bror i tillegg til å være litt skrytende. Samtidig vil jeg jo at han skal ta innersvingen på denne gretne byfogden. Og dermed er jeg klar for akt 2.

Flott!

Doktor Stockmann er i alle fall en ekte Ibsensk sannhetssøker.

En folkefiende ble utgitt 28. november 1882.

Ibsen var usikker på om han skulle kalle dette stykket for et lystspill eller skuespill. Han sa at det var mest lystspill, men at det hadde en alvorlig grunntanke.

Personene i En folkefiende:

Doktor Tomas Stockmann, badelæge.
Fru Stockmann, hans hustru.
Petra, deres datter, lærerinne.
Elif og Morten, deres sønner, 13 og 10 år gamle.
Peter Stockmann, doktorens eldre bror, byfogd og politimester, formann i badebestyrelsen osv.
Morten Kiil, garvermester, fru Stockmanns pleiefar.
Hovstad, redaktør av "Folkebudet".
Billing, medarbeider i bladet.
Skibskaptein Horster.
Boktrykker Aslaksen.
Deltagere i et borgermøte, menn av alle stender, noen kvinner og en flokk skolegutter.

Har lest førte akt.
Vi har blitt presentert byens største nyhetssak som er byggingen av en badeanstalt. Doktor Stockmann har vært med på å forme ideen til dette kurbadet, og hans bror byfogden har også en finger med i spillet.

Det virker som byfogden ikke har så høye tanker om doktoren, eller at han er misunnelig på han av en eller annen grunn. Byfogden kommer med flere antydninger om sin misnøye med doktoren.

Første akt slutter med at doktoren mottar et brev, som er et svar på hans forespørsel om vannprøver han har tatt. Brevet bekrefter det doktoren har hatt en mistanke om, nemlig at grunnvannet er giftig. Han blir hyllet av familien, samt av Billing, redaktør Hovstad og kaptein Horster. De mener hele byen kommer til å takke doktoren for sin oppdagelse.

Jeg er ikke så sikker på om han blir en helt. Er det doktoren som blir en folkefiende etter denne oppdagelsen? Litt usikker på hva som skjer videre, men finner det snart ut :)

Som vi vet kommer ikke hele byen "til å takke doktoren for sin oppdagelse".
Og takk for det!.
Hvis det hadde vært tilfelle, ville nok stykket blitt temmelig tamt, og tittelen svært misvisende.

Gleder meg til å lese videre, selv om jeg vet hvordan dette utvikler seg. Mange detaljer har jeg nok glemt, men jeg er sikker på at det blir både underholdende og spennende å lese resten.

Synes å huske at Stockmanns familie støtter ham fullt og helt i hans kamp, mens "venner" og meningsfeller derimot ...

Akt 2

Spennende og veldig bra akt, men også forutsigbart :)

Ibsen har laget en helt og skurk i brødrene Stockmann. Her vil nok løgnen og sannheten stå hardt mot hverandre.

Ibsen har uttalt om stykket:
Beskæftigelsen med dette arbejde har moret mig, og jeg føler det som et savn og en tomhed at jeg nu er færdig dermed. Doktor Stockmann og jeg kom så fortræffeligt ud af det med hinanden, vi er så enige i mange stykker.

Jeg skriver litt i begynnelsen av tråden etterhvert som jeg leser videre ...

Akt 3

Denne akten starter med lovprisning av doktoren og hans manuskript som skal inn i avisen. Etter at redaktør Hovstad og Billing har lest doktorens manuskript uttaler de følgende:

Hovstad: Synes De ikke doktoren er bra hvass?
Billing: Hvass? Han er, gud døde meg, knusende, er han. Hvert ord faller vektfullt, som - jeg vil si - som slaget av en øksehammer.
Hovstad. Ja, men de folk faller nu ikke for første slaget heller.
Billing: Det er sant, man så blir vi ved å slå, slag i slag, inntil hele stormannsveldet ramler sammen. da jeg satt der inne og leste dette her, var det liksom jeg øynet revolusjonen komme på avstand.

Doktoren er opprørt fordi byfogden har truet han til å tie om giftsaken.
For nu er det ikke bare dette med vannverket og kloakken alene, ser De. Det er hele samfunnet som skal renskes, desinfiseres.

Byfogden ankommer avisredaksjonen med et innlegg som han vil ha trykket i avisen. Han forteller redaktøren hvor dyrt det vil bli hvis man skal utbedre de feil som doktoren har påpekt, samt at det er byens innbyggere som må betale for dette.

Tredje akt slutter med at avisen vender seg mot doktoren og gir full støtte til byfogden. Doktorens manuskript vil ikke bli trykket.

Doktor Stockmann gikk fort fra å være helt til å bli en fiende :)
Oppstår han som helt igjen??

Fjerde og femte akt

Doktor Stockmann innkalte byens innbyggere til folkemøte, men møte ble "kuppet" av hans bror byfogden, redaktør Hovstad og Aslaksen. Stockmann snakket ikke om det nye badet, men fortalte at samfunnets farligste fiende er flertallet.
Etter en avstemming på møte ble Stockmann erklært som en folkefiende.

Stockmann og familien blir jaget fra møte.

Stockmann velger sannheten tiltross for trusler og store tap. Ved å ikke følge strømmen, men tørre å stå imot presset fra den store massen mener han at det er han som har gått av med seieren.

Han har mistet jobben, huset, pasientene sine, broren har vendt seg vekk fra han, Petra har mistet lærerjobben, men Stockmann velger å forbli i byen. Stockmann sier, Saken er den, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.

Dette var et fantastisk stykke :)

Enig med Hedvig om at dette er et godt stykke. Jeg ble fascinert av hvor fort de forskjellige aktørene skiftet side underveis. Både ansatte i avisen, den store skare og fru Stockman hoppet raskt fra den ene leir til den andre. Jeg mener å se at dette stykket også er et spark mot kameraderiet som forvalter sannheten etter eget forgodtbefinnende. Jeg må derfor si meg enig med kjell k i at dette stykket er enda mer aktuelt i 2011.

Jeg kom over en bok av Francis Bull som heter "Vildanden og andre essays" (utgitt i 1966). Der skriver Bull om en utvikling i Ibsens holdninger og bruker "En folkefiende" og "Vildanden" som eksempler". Sitat:

For eksempel sannhetskravet: det stilles som en absolutt fordring i Bjørnsons store tale i 1877 om "å være i sannhet" og Ibsen hadde selv i skuespill som "Et dukkehjem", "Gengangere" og "En folkefiende" bekjent seg til en lignende oppfatning. Når fru Alving taler om at hun visst egentlig burde fortelle Osvald sannheten om hans far, svarer pastor Manders at hun må da ikke nedbryte sin sønns idealer, - og så følger fru Alving replikk: "Ja men sandheden da?" og Manders': "Ja men idealerne da?" Her står dikteren på fru Alving side, og i doktor Stockmann skapte han en sannhetssiger, som tross sitt noe "uredige hode" hadde hans fulle sympati og beundring. Men han var ikke den som kunne bli stående ved Stockmanns standpunkter. Han måtte tenke videre og lenger frem, om hvordan det hadde seg med denne ideale fordring på alltid å skulle være i sannhet.
Og denne utviklingen kommer til syne i "Vildanden". Jeg vil prøve å følge dere i gjennomgangen av det stykket, som jeg for øvrig synes er det beste av samtidsdramaene han skrev. Skal bli spennede å høre hva dere synes!

Har lest "En folkefiende" tidligere, og det er et av Ibsen-stykkene jeg husker best. Kanskje fordi det er så realistisk og fordi det på en måte blir mer og mer aktuelt etter som tiden går.