Som leser skiller jeg mellom tre nivåer av språk, selv om grensene selvsagt er flytende.
Det jeg vil kalle godt språk, er språk som på et eller annet vis griper tak i meg og som hever leseopplevelsen. Det må være korrekt og presist, men utover det, er det vanskelig å sette fingeren på èn ting synes jeg. Det kan være når forfatteren har greid å gi en karakter en helt spesiell stemme som føles helt riktig, som i Jonathan Safran Foers Ekstremt Høyt og utrolig nært. Det kan være forfattere som leker med ordene, som for eksempel Odd Eidem. Det kan være forfattere som setter sitt eget distinkte preg på teksten, som med det viser deres bevisste forhold til språket, Hertha Müller er et eksempel på dette. Det kan handle om å være umåtelig presis i sine betegnelser, slik jeg opplever at Mircea Cărtărescu er det. Men i de fleste tilfeller jeg bruker uttrykket "godt språk" handler det for meg om rytme og musikalitet i språket, flyt som noen her har kalt det. Evnen enkelte forfattere har til å skape stemning, til å roe ned eller intensivere følelser bare ved hjelp av setningsoppbyggingen. Jeg kunne nevnt flere, men nøyer meg med tre navn: Tomas Espedal, Aina Basso, Ingvild H. Rishøy.
Dårlig språk henger for meg sammen med mine egne ordallergier. Det finnes ord jeg får mentale utslett av, ganske mange faktisk, og er det for mange av dem i en tekst, gir jeg fort opp. Et stort flertall av disse ordene er adjektiver. Mange klisjeer utløser også den samme reaksjonen. Det finnes tekster som greier å bruke ordene/uttrykkene uten at jeg reagerer, men det er ikke mange av dem. Ellers reagerer jeg på språk som er inkonsekvent, upresist eller direkte feil. Jeg har forøvrig merket meg at de allergiske reaksjonene kommer langt sjeldnere om jeg leser på andre språk enn norsk.
Et sted i midten ligger nivået av språk som ikke tilføyer teksten noe ekstra, men som heller ikke er i veien. Jeg kommer ikke på noe konkret eksempel akkurat nå, men flertallet av bøkene jeg leser i løpet av et år, havner i denne kategorien.
Sist sett
