Bokelskere.no

Lettlest, men en fin og sår bok der historiene til Riemann og Riemann-biografen flettes elegant inn i hverandre til vi ikke lenger vet hva som egentlig hører hjemme hvor. Om spenningene mellom geniet og det middelmådige, mellom drøm og realitet, mellom det rene og det grumsete, ekteskapet og utroskapet. Om vanskelighetene ved å skrive historien, selv sin egen. Og en varm kjærlighetshistorie mellom matematikeren og tysk-lektoren, som driver boka fort avgårde. Slutten er irriterende, eller hva? Vel, kanskje måtte den bli slik? Dette var ikke en bok jeg straks la fra meg, men en som ble værende i tankene en stund.

Da jeg fant denne boka ble jeg overlykkelig: endelig fikk jeg en sjanse til å sjekke om forfatteren av Den tvilende Thomas har flere gode bøker på lur. Jeg er stort sett veldig enig i din bedømmelse av denne boka. Fin omtale, forresten! Riemann og hans biograf Huuse har mange fellestrekk, blant annet er de begge prestesønner og matematikere. Når Huuse tar et dypdykk inn i den store Riemanns verden, påvirker det i aller høyeste grad også Huuses liv.

Selv om jeg på ingen måte er spesielt opptatt av eller kjent med matematikk eller matematikere, syntes jeg gjengivelsen av Riemanns oppdagelser og hans påvirkning på andre store tenkere var interessant. Einstein er jo selvsagt uunngåelig å nevne, men likevel var det referansene til Johann Carl Friedrich Gauss og vår egen Niels Henrik Abel som gjorde mest inntrykk. Førstnevnte ble jeg skikkelig oppmerksom på da jeg leste Oppmålingen av verden i fjor sommer og Abel kjenner jeg ganske godt etter at klassen min en gang vant KappAbel-konkurransen for Nord-Trøndelag og vi fikk reise ned til Arendal for videre tevling. Hovedpersonen Huuse snakker stadig om det vakre i matematikken, et syn jeg er enig i. Matematikk er språk og språk er for meg vakkert. Grammatikk og matematikk har mange fellestrekk.

Rammefortellingen er en savnetmelding vi blir gjort kjent med i starten av boka. Huuses datter Vilde kommer til politiet med pc-filer faren har lagret. Disse filene, foruten blant annet den påbegynte biografien om Riemann, inneholder farens dagboknotater det siste halvåret. Disse notatene vil Vilde helst ikke vise moren, siden de er av veldig privat art. Mesteparten av boka er gjengivelser av dagboknotatene, helt til vi som lesere i siste del får mer informasjon om det som har skjedd.

NB: her er det spoiling på gang: Slutten irriterer meg i grunnen ikke mye, jeg var egentlig redd den skulle bli for banal. På en måte ga den et ekstra perspektiv på Huuses egne ord. Sønnens mistro og hat (?) mot matematikken og farens helter, datterens lojalitet, konas tro på at dagboknotatene inneholder feilgjengivelser, Ingvilds fornektelse (kan dette være en parallell til Jesus, som ofte nevnes i teksten?), det nye synet på Huuses far som presenteres.. Alt er med på å skape et annet syn på de begivenhetene som tidligere har blitt skissert og det er vanskelig å vite hva som er sant og ikke. Kanskje er dette ment som et slags bilde på noen av de grunnleggende problemene Huuse møter som biograf: det er ikke lett å gjøre et annet menneske levende og enkelte matematiske problemer lar seg ikke bevise, de bare er…

Fine kommentarer til slutten. Jeg tror faktisk, ehem, jeg i mitt indre ønsket en banal avslutning, men det er jamen bra en ikke alltid får det en ønsker seg! Det er noe med at gjennom å følge Huuses dagboknotater blir en lullet inn i et, riktignok tvilsbefengt, men likevel trygt og konsistent verdensbilde. Når vi forlater dagboka i slutten av boka, er det som å bråvåkne og oppdage at en er i verden, ikke i sin eget (Huuses) lille verdensbilde. Men det er sunt, og slutten gir også rom for betrakninger rundt mennesker i krise.

Jeg satte også pris på hvordan forfatteren elegant fletter inn litt matematikkhistorie i fortellingen og gjør det spennende. For min del gjorde kanskje referansen til Caspar Wessel, Johan Wessels matematikerbror, mest inntrykk, siden jeg aldri har hørt om han før. Og som, så vidt jeg kan skjønne, hadde vært et kjent navn i matematikken hvis han hadde blitt bedre lest.

Forresten kjente jeg heller ikke til Atle Næss fra før, kjøpte boka fordi jeg ble fristet av formelen på forsiden. Interessant at han selv har vært biograf, det gir jo det han skriver om biografens utfordringer ekstra tyngde. Kanskje jeg skal fortsette med Den tvilende Thomas, den ser også fin ut!