Bokelskere.no

Da var en ny leseøkt avslutta i
Don Quijote leseplanen Jeg åpner, fordi ingen andre har gjort det. Jeg ser ikke noe skifte eller nytt, utover nye hendelser, i denne økten. Fortsatt morer jeg meg over DQs vanvidd, som da han bare må ha dette barberbekkenet. Og da han møter en annen som er like omtåket som han selv går det jo riktig ille. Noen som leste noe utover selve hendelsesforløpet i denne episoden? SP forsøker jo å si til DQ at det var unødvendig å angripe denne mannen som ikke var riktig, uten at DQ bryr seg videre om dette.......Ellers lærte jeg meg et nytt treslag og uttrykk: "like hard som korkek" kan visst kvinner være:)

Der først ble jeg ferdig, kastet meg inn i diskusjonene etter halvgått løp i går... Trekker litt på smilebåndene av og til, samtidig som jeg avbryter lesinga like ofte som DQ avbryter sine fortellere. Jeg synes i grunnen det er like artig å følge med diskusjonen her, som å lese selve boka :) Det observeres jo så mye forskjellig!

Har sjekket litt rundt gullalderen. Uten å vite noe om begrepet, hadde jeg i mitt uopplyste sinn tenkt at det handler om en god tid for kunsten. Etter en mørk middelalder, kommer gullet til Europa fra Amerika og Afrika, og kunsten blomstrer. Det viser med litt tilløp av nerdefakter, at begrepet kommer fra gresk mytologi, der man har gullalder, sølvalder, bronsealder og jernalderen. Wiki er en dårlig kilde, men den tyske artikkelen har fått stjerne, så da kan den kanskje anbefales...? Der står det hvertfall utrolig mye om gullalderen. Videre leting viser at den spansk gullalderen (Siglo de Oro) er nettopp 16- og 1700-tallet. Intuisjonen min var altså ikke på bærtur. Så når DQ snakker om å gjenopprette gullalderen, henviser han nok til antikken. Navn på epoker kommer gjerne ei stund etter at den er over, kan Cervantes ha visst at den epoken han skrev i, kalles gullalderen?

Jeg har gått meg helt vill i hvordan det står til med ridedyret til SP, som Anya anser jeg det som en bagatell, men nå har jeg ramlet av (som SP og DQ stadig gjør). Først har han et esel, så bytter han det mot en hest, så mister han eselet, eller er det hesten han mister(?), så har han et esel. Og til slutt skal han jammen bruke Rocinante for å hente tre eselføll!

DQ innrømmer for første gang at han er gal, det må da være et gjennombrudd?

Som Ann Christin har jeg tenkt litt på hygienen til disse omvandrende tullingene, de kan da umulig lukte særlig godt...

Ellers er det mange fine sitat her, så jeg prøver å oppdatere sitatene som hører til boka her inne :)

Da har jeg lest ferdig kapitlene :)
Denne bolken syntes jeg har vært den minst underholdene tilnå, men storkoser meg med lesingen allikevel.

Som flere har nevnt så var fortellingen om barberbekkenet et av høydepunktene. DQ er oppgitt over SP som ikke ser at bekkenet er en hjelm og begrunner det med at det er vismannen som står ved hans side som lar hjelmen se ut som et bekken for at ingen skal kunne ta den ifra han :)

DQ sitt møte med Hans Majestets galeislaver var også et høydepunkt. Vanskelig og ikke smile når DQ etter å ha sluppet fri fangene beordrer dem til å gå til Toboso til hans herskerinne Dulcinea av Toboso. Der skal de hilse fra hennes ridder av den bedrøvelige skikkelse og fortelle at de har blitt satt fri av han :)

DQ vandrer videre og viker ikke unna noe så jeg forventer nye og gale eventyr. For som han sier:
..alt det jeg har gjort, gjør, og kommer til å gjøre, er høyst rimelig og helt i samsvar med ridderskapets regler som jeg kjenner bedre enn alle de ridderne som har bekjent seg til dem.

Endelig! Dette var første bulk vi har lest til nå hvor jeg faktisk satt og småhumret opp til flere ganger! Liker godt hvordan SP forholder seg til DQ og hans galskap, dessuten oppklaringen av hvem hans vakre prinsesse er. Ellers likte jeg godt historien om Fillefransen (som ble (midlertidig) avbrutt og måtte stoppe historien, akkurat som SP historie), hvordan DQ "avhører" ranerne og SP's lille "uhell" i redsel for å gå fra hesten og DQ i nattens mulm og mørke mot uidentifisere bare "fiender". Den parodiske og ironiske tonen gjør at det kan bli en del "gåsetegn" i gjennfortellingen. ;)

Jeg havnet igjen litt på etterskudd, men er ajour nå... Mine favorittsekvenser i denne bolken var akkurat de samme som dine, Andrea: både "avhøret" av galeislavene og historien om Fillefransen er noe av det jeg har lest med størst interesse så langt. Og derfor lurer jeg litt på hva dette sier om meg... jeg ble mye mer interessert i galeislavenes og Cardenios berettelser enn jeg var i DQs og SPs viderverdigheter. Faktisk så ble jeg umåtelig irritert på DQ da han avbrøt Cardenios fortelling og begynte med tullpratet om riddere igjen. Cervantes lyktes i alle fall med å få meg engasjert der, men altså på den måten at jeg brant av lyst til å stoppe munnen på gamlingen... Og selvfølgelig ble Cardenio avsporet av DQs tirade, og fikk et nytt anfall av galskap. Vel, i det minste kan jeg glede meg til å få høre resten av Cardenios historie når DQ og SP lykkes i å spore ham opp igjen!

For øvrig er jeg visst på linje med Ann Christin - jeg henger med takket være samlesingen (og en god porsjon medfødt stahet: jeg skal i mål!). Det jeg setter mest pris på ved selve boken er det jeg får ut av den om Spania og europeisk kultur på begynnelsen av 1600-tallet - og tar meg den frihet å trykke på "Fast Forward" når jeg kommer til DQs svulstigste haranger om vakre jomfruer.

Jeg tror jeg ville sovnet i overkant ofte hvis jeg skulle ha lest alle disse lange tiradene til DQ - jeg lar jo Duc Mai-The lese for meg. Alle historiene innimellom, som blir som noveller, er mye mer interessante enn tullpratet til DQ. Jeg liker det gammeldagse og høytidlige språket, men vet ikke hvor mye mer jeg orker.

Ja - han er litt enerverende, DQ, er han ikke? Kan forstå at det kan hjelpe å ha Duc Mai-The som selskap når det tullprates som verst... ;-P Men det ER heldigvis Cervantes og ikke DQ som forteller historien, så vi får vel heller rette en honnør til Cervantes som har maktet å drive oss nesten fra konseptene i frustrasjon over romanfiguren han har skapt! Jeg vet ikke helt hvilke reaksjoner på DQs fremferd Cervantes helst ville fremkalle hos sine lesere: ergrelse eller latter, men det ser da ut til at han høster begge deler hos samleser-kompaniet på bokelskere.no.

Hold ut litt til da, Ingri - vi lar da ikke en gammel tulling av en would-be-ridder vippe oss av pinnen, nå som vi allerede er halvveis? (Nevnte jeg at jeg kan være sta når det gjelder?)

Cervantes fortjener en stjerne i boka for å ha tålmodighet og fantasi til å skrive DQ.

Har forresten begynt å bli litt nysgjerrig på om SP klarer oppdraget sitt, og hva DQ finner på i hans fravær.

Da fikk du stjerna isteden... Jeg må si jeg lurte på hvordan dette skulle gå, ettersom den berømmelige vindmøllekampen var så tidlig og så kort. Hva i himmelens navn skulle skje videre? Men så er det jo den ene novellen etter den andre med all verdens skjebner, så det er jo ganske facinerende. Jeg ligger viist endel foran skjema, så jeg tør ikke komme med eksempler for ikke å "spoile". Er ikke så tøff som DQ....

Der er du inne på noe annet som jeg har fundert litt over: kampvilligheten hos DQ! Jeg må innrømme at jeg rett som det er tenker "Fight Club)" (en film jeg ikke har sett, men lest om) når DQ på nytt og på nytt kaster seg ut i kamp, for så å bli grisebanket igjen og igjen. Det er det der med slåssviljen som er komplett uforståelig for meg - og nå lurer jeg på om alle disse "slagsmålene" ikke bare er et utslag av at datiden var en rå og brutal tid, men at vi også her ser et typisk "mannlig" trekk ved DQ - jeg vet det er en stereotyp, men det er da vel fortsatt flere menn (gutter) enn kvinner (jenter) som frivillig utsetter seg for å bli banket opp? Og som igjen og igjen overbeviser seg selv om at denne gangen er de sikre vinnere, garantert? Hm....

Stjerne i boka for den kommentaren, og jeg tviler ikke et sekund på at du kan være temmelig sta enten det gjelder eller ikke. Æ å....

:-D

Jada, jeg er fortsatt med og storkoser meg med galskapen, det dukker jo stadig opp nye underlige skikkelser. Er det flere som blir litt flirete av Sanchos ordspråk, særlig de på rim? ”Stjeler man hund med bjelle, råker man lett i felle” ”Som man reder så ligger man” ”Den som kjøper og lyver, har dog ei i pungen en styver” ”Nøgen kom jeg til verden, og nøgen er jeg fremdeles” ”Jeg har intet at vinde og intet at tape” ”Mange tror det fins skinke, der det ikke fins krok at hænge den på” ”Hvem kan sette dør for den frie mark” osv osv Jeg har en del Facebookvenner som ynder å komme med slike visdomsord i tide og utide. Servantes blir på den måten svært aktuell og tidsriktig for mitt vedkommende.

Da har jeg lest til og med kapittel XXV i FØRSTE BOK.
Synes handlingen er litt kjedelig og forutsigbar mange ganger under lesingen, men likevel oppstår det ofte komiske og underlige situasjoner. De to hovedpersonene blir man jo svært godt kjent med etterhvert, kanskje så godt at man nesten blir lei av dem.

Jeg synes det var interessant å lese beretningen til Cardenio, og der var det også en del tankevekkende uttalelser som jeg grep meg merke i, se f.eks. mitt svar til Ann Christin nedenfor.

Håper det kommer flere slike "fortellinger i fortellingen". Blir det mange slike, kan man kanskje kalle hovedfortellingen en rammefortelling, eller "Don Quijote" for en form for novellesamling....

Bare et lite innspill (provokasjon) fra min side!

Jeg er også ajour og likte ganske godt passasjen hvor Quijote forteller om hvordan han skal klare å skaffe Sancho en øy. For første gang i denne boka satt jeg faktisk og humret. :-)

Moralen til disse to har jeg sett meg nødt til å distansere meg til for å lese boka uten for mye irritasjon. Jeg skjønte heller ikke mye av dette at Sancho mistet sitt esel og så hadde det igjen osv, men jeg slo meg til ro med at det sikkert var en bagatell. (Jeg har forresten Worren oversettelsen.)

I mellomtiden leser jeg også Reisefotnoter av Henry Notaker, hvor jeg med glede kom over over en henvisning til Don Quijote:

"Så var vi på vei til jernbanen med Don Quijote som kusk. Don Quijote var uten frykt og foreslo straks ridderlig at vi istedet for å ta toget skulle kjøre med ham helt til Bilbao. Det ville ta tre timer. -Tøv, sa jeg, - det er fire hundre kilometer svinget vei til Bilbao og ikke engang Tarzan ville klare det på tre timer. -Med denne bilen, tre timer, sa sjåføren og klappet sin elskede ganger Rosinante kjærlig på dashbordet."

Eg håper at eg er på rett kurs og at eg har lese det same som resten av den harde kjernen …

Ja, her går det hardt føre seg!

Eg tenkte at eg fyrst skulle nemne ei bok som historia til Ginés de Pasamonte blir samanlikna med (og som eg, før eg postlegg dette, ser at guiritana alt har kommentert); historia skal vere betre enn Lazarillo de Tormes - og “todos cuantos de aquel género”, altså alle andre i den sjangeren: Det er her tale om eit anna storverk i spansk litteratur, den anonyme forteljinga om vesle Lasarus frå Tormes, La vida de Lazarillo de Tormes y de sus fortunas y adversidades. Dette er ikkje ein riddarroman, men ein “pikaresk roman”, om ein omstreifande eventyrar – ein eigen sjanger i Spania. Tormes er elva som renn gjennom Salamanca, og der står ein statue av Lazarillo som fører den blinde herren sin inn i byen. I grunnen er det for få statuar av litterære personar rundt om i verda: DQ og SP er i Madrid, og Kristin Lavransdatter i Nord-Sel. Det held jo lenge, då, saman med denne statuen av Lazarillo. Mens eg skriv dette, har guiritana sett at eg og ho har kommentert denne boka – her …

Derimot reagerer DQ sterkt når han høyrer Amadis de Gaula bli nemnd; dette er ein riddarroman som vi møtte tidelagre, under bokbrenninga. Og han er rask: “No hubo bien oido don Quijote nombrar libro de caballerías, cuando dijo: …” (ikkje før hadde han høyrt ordet riddarroman bli nemnt, før han sa: …). Somme av os har lurt på kva det store ved Don Quijote eigentleg er. Eg har ingen problem med å innrømme at eg har dotte av lasset og mist trådar tidlegare. Det er liksom ikkje kvar enkelt historie, som kan vere kjedeleg nok, men for meg ligg det store i summen av dei – som viser korleis eit menneske fortvila klamrar seg til ei verdsoppfatning som er på veg ned og ut, kva som blir resultatet av møtet mellom sinn og røyndom.

Om dette haglar det av ordtak og vittige replikkar: “escarmentar para desde aquí adelante,” seier DQ – av skade blir ein klok, seier vi vel på norsk, og stort meir ironisk går det vel ikkje an å uttrykkje seg: Vår “Caballero de la Triste Figura” er vel heller eit eksempel på det motsette.

SP innrømmer at han er eit esel: “yo soy un asno”. Han har, som forfattaren av desse linjene, så dårleg eit minne at han somme tider gløymer kva han heiter: “… que muchas veces se me olvida cómo me llamo.”

Du er ikkje så mykje klokare enn meg sjølv, seier DQ til væpnaren (“no estás tú más cuerdo que yo”) – som svarar heilt rett: “No estoy tan loco,” svarar SP: “Så galen er eg ikkje.” Og det kan det vel vere noko i. For meg er det store den galne sitt møte med røyndommen, eller mannen som blir gaen når han møter realitetane. Spansk litteratur er full av reaksjonar på at noko går tapt: mellomalderen, imperiet, barndommen …

Men no tek vi kvelden. Toppen er forresten når SP seier dette: “y si es que vuestra merced gusta de que yo vea algunas locuras, hágalas vestido,” seier SP: Om DJ vil at SP skal sjå meir galskap, lyt han utføre desse galskapane med kleda på …

Mens eg skriv dette, har guiritana sett at eg og ho har kommentert denne boka – her …

Jeg tror jammen du har slått sammen guiritana og annelingua til én bokelsker, KjellG? Jeg har nemlig gått fem på før og fulgt pekestokken din med blikket i håp om å finne noe interessant fra guiritana, og så fant jeg bare noe jeg hadde skrevet selv en gang... Men vi har kanskje valgt oss litt like nicks, hun og jeg, når jeg tenker etter. Nuvel.

Jeg syntes ellers det var en litt morsom avstikker du gjorde her ovenfor:

Tormes er elva som renn gjennom Salamanca, og der står ein statue av Lazarillo som fører den blinde herren sin inn i byen. I grunnen er det for få statuar av litterære personar rundt om i verda (---).

Siden jeg er litt hekta på skulpturer, og liker meg litt for godt på sidespor i tråder som denne, så fikk jeg lyst til å tipse om noen "litterære statuer" til:

• Peter Pan står i Kensington Gardens i London, foruten en rekke andre steder, slik wikipedia-artikkelen som lenken går til viser.
• Foran Torshovteateret (d.v.s. Soria Moria-bygget) i Oslo står Nina Sundbyes statue av Peer Gynt.
• I Oslo har vi også Holbergs Henrik og Pernille utenfor Nationaltheatret, i Dyre Vaas utførelse.
• I Ibsens fødeby Skien (på aksen gågaten/Skistredet, for å være mer spesifikk) ble det for noen år siden avduket en skulpturgruppe med skikkelser fra Lille Eyolf (Lille Eyolf og mopsen) og fra Vildanden (Hedvig og Vildanden) - gruppen bærer en plakett med inskripsjonen "Kanske De vil ta plads og hvile Dem lidt?" Rita til Rottejomfruen i "Lille Eyolf" av Henrik Ibsen. Kunstneren er Svein-Tore Kleppan. (Jeg har tatt en del fotografier av skulpturer i offentlige rom, og da passer jeg på å få bilde av plakettene med info også - det er derfor jeg kan hoste opp slike detaljer, om noen måtte være i det kildekritiske hjørnet... ;-) )

Det hadde vært morsomt å lage en liste over "litterære statuer", i grunnen...

Denne skulpturen er så vakker og eksotisk på Piccadilly Circus. Må alltid stoppe opp og hilse på Eros.

Ja - London er min favorittby, ikke minst fordi det er så enormt mye fint å se der! Eros har jeg jo spurtet forbi mange ganger, og brukt som landemerke - men takket være deg, Karin, fikk jeg nå lært litt om den skulpturen også. Moret meg dessuten stort over forargelsen i 1893 (sitert på siden du har lenket til) over de skitne, ekle ungene som var begynt å leke på plassen der statuen befant seg... :-D

Ja, eg hadde alt begynt å tenkje ut ei liste med statuar. Men for tida er eg oppteken med ein del arbeid i samband med eksamen slik at eg har pålagt meg sjølv karantene. Eg skal lese og skrive om DQ, men elles kan det godt hend eat eg blir taus fram til Sankthans. Så takk for fleire idear til liste over skulpturar - og så har vi den vesle havfrua i København.

Ih, ja, du milde - den lille havfrue må man jo altså bestemt ikke glemme, vel? Hun er jo bare så nuttet!

Og for øvrig: Du lar oss her inne få del i listen når du kommer så langt, håper jeg? Lykke til med eksamensavviklingen!

Jeg ble en liten stund hekta på St.Gøran statuenetter å ha vært i Storkyrkan i Stockholm. Ikke bare en litterær skikkelse riktignok, men også det. Legenden er skrevet ned i mange versjoner i mange land.

Har vært i Storkyrkan - men det var nok før skulptur-feberen grep meg for alvor. Jeg fant faktisk nå en norsk wikipedia-artikkel om den skulpturen) - med bilde! (Ja, jeg måtte bare følge sporet du la ut - jeg blir så nysgjerrig.) Må beskjemmet innrømme at jeg ikke kjenner den igjen - men jammen var den flott, ja!!! Skal hilse på St. Gøran fra deg neste gang jeg besøker Stockholm.

Jeg tullet meg inn på div. wikipedia-artikler om St. Georg (a.k.a. St. Göran i Sverige - danskene kaller ham St. Jørgen - det brillefine med wikipedia er at man kan finne et utall språkvarianter, om man er heldig - visste du at Timmy Gresshoppe heter Jesper Fårekylling på dansk? Er det ikke fantastisk?) for en stund siden, og oppdaget hvor utbredt han (og dragen) faktisk er og har vært. Jeg støtte faktisk på ham i flere avskygninger i Kairo i fjor! Og var inne i en av kirkene viet ham, der en nonne stod og holdt en pute som hun på anmodning strøk mot ryggen til en troende kvinne. Jeg fikk vite at puten inneholdt et fingerben fra St. Georg (som kalles Mar Girgis der nede) - altså en relikvie.

OK - jeg skal gi meg nå (se hva du satte i gang, Strindin!) - andre nerder kan jo f.eks. gå til engelsk wikipedia for en hel haug med interessante opplysninger om St. Georg rundt om i verden - med masse bilder!

Denne listen virker som et bra forarbeid til boken "Statuer av litterære skikkelser fra hele verden". Jeg gleder meg, he-he!

Der hadde du jammen en knallbra idé, Ingunn! Jeg lurer på hvilket forlag som vil sponse forarbeidet jeg nødvendigvis må utføre - det er jo opplagt at jeg må reise rundt i hele verden for å finne disse statuene og dokumentere dem omhyggelig. Noen forleggere som melder seg frivillig? Hallo? Hallo?

Hvis du trenger en assistent til rundreisen hvor alt skal dokumenteres, så er det bare å si ifra ;-)
Men det med sponsorer blir nok verre...

Trengs nok et helt assistent-team her ;) For å komme tilbake til utgangspunktet (prøver stadig vekk her nå): Det første vi kan lete etter, er skulpturer av DQ (på Rocinante) og muligens SP - det finnes sikkert flere!

Det er mulig du må dele dette i to, først skaffe sponsorer (reiselivsbransjen) deretter stifte forlaget "Bokelskeren". Tror det er in med "egne" forlag nå. Det er bare å sette i gang, jeg trenger den boken!

Jeg merker at jeg trenger visst den boken, jeg med! ;-D

Hadde jeg bare orket å håndtere opphavsrettighetene, Ingunn, så skulle jeg kastet meg rundt og satt i gang... (KjellG har jo bare sagt at han vil lage liste, ikke sant, så det handler ikke om å rappe noen bokidé fra ham, vel?) Har du lyst til å ta deg av forholdet til åndsverkloven, forresten? DQ hadde sikkert ikke nølt med å gå i gang, men jeg er så pysete, så jeg vil nødig risikere å gjøre meg til lovbryter...

Det høres ikke akkurat pirrende ut å jobbe med opphavsrettigheter. Vi får satse på lista til KjellG og håpe at han får et "anfall av Don Quijote"!

Hahaha - der rodde du den jammen inn igjen ;)

Overrasket nå, eller? Hoho - den tenker jeg du ikke hadde ventet deg, nei! ;-D

Rett skal være rett, jeg vil ikke urettmessig ha noen ære. Har omtalt boka i denne tråden et sted, og gitt en stjerne under selve boka. Må tilstå at jeg heller ikke har lest hele boka, bare utdrag på en språkskole en gang. Det jeg sitter igjen med av minner, er han med tannpirkerne.

Liker nicket ditt annelingua, og den største forskjellen på oss er nok at jeg bare glimtvis har nerdetendenser ;)

An-Magrit er forøvrig plassert utenfor Ilen kirke i Trondheim med oksen sin.

Jeg hadde aldri fått lest Lazarillo de Tormes om ikke Thorleif Dahls kulturbibliotek hadde servert meg den på norsk...

Men du guiritana - den "æren" kan det vel være så som så med, men jeg så for meg større og større forvirring dersom den godeste KjellG fortsatte å krysskoble. Men du - jeg antar spansken din er bedre enn min, for du skjønte nicket mitt (anne + språk på spansk redigert for å rette på eget tull: på spansk heter det LENGUA, annelingua, LINGUA er LATIN, ditt surrehue), men jeg får ikke helt med meg betydningen av ditt? Har vært nysgjerrig siden du hintet i en DQ-tråd om at du var mer "guiri" enn "tana" - men nå har jeg ikke mine digre ordbøker for hånden, så kunne du foreta en liten eksegese, er du snill?

Forresten skal jeg notere bak øret at jeg tydeligvis bør oppsøke Ilen kirke når jeg en gang kommer meg til Trondheim igjen - takk for tipset! :-D

Da kommer oppklaringen. Vet ikke om guiri står i noen ordbok. Det er et ord spanjoler bruker om lyserøde utlendinger med sokker i sandalene - du ser for deg stilen? Den klassiske "syden"-turisten. -tana er som du sikkert vet, et suffiks for ei fra et sted,eller identitet: gitana = sigøynerkvinne. Jeg bodde i Cádiz, ei dame fra Cádiz heter gaditana - derav guiritana :)

Aha - takk for oppklaring! Har ikke hørt "guiri" før, selv om jeg definitivt kvalifiserte for betegnelsen (vel: halvveis; jeg var hummerrød i fjeset, men hadde ikke sokker i sandalene) etter en fottur uten solkrem i las Alpujarras...

Hvor lenge bodde du i Cádiz? Jeg har vært der noen få uker - fin by!

Hehehe - vi som kommer fra de nordlige breddegrader, har vel hatt en snev av guiri-faktor ;) Begrepet brukes nedsettende... Disse turistene som tar seg til rette uten å kunne noe særlig spansk, forsøpler, drikker seg fulle etc.

Bodde dessverre bare et halvt år, skal ned dit nå snart :D Ligge på stranda og lese bøker på spansk. Det spørs om innspurten på DQ blir gjort der nede. (Prøver febrilsk å få denne digresjonen til å handle om DQ igjen)

:-D

Er ajour, og er like overrasket hver gang jeg får det til,hehe. Begynner å bli godt kjent med de to stakkarene nå, men er fortsatt skeptisk over hva jeg har begitt meg ut på. Alt som kan gå galt går jo galt. Hadde håpet på noen oppturer innimellom, noe overraskende og hyggelig.

Er dog litt forundret over DQ moral. Han slipper fanger løs, denger løs på uskyldige og mener alt er lov i krig og kjærlighet, men det er vel det som er å være ridder.

Jeg klarer ikke helt å slippe tanken på stanken og det shabby utseende til disse gutta. Virker ikke som om de aldri vasker seg tross oppkast, diare og annet. Det var vel heller ikke så vanlig på denne tiden.

Kjærlighet er jo en viktig drivfaktor. Denne galningen de har møtt ute i ødemarken har tydelig godt til grunne pga ulykkelig kjærlighet, selv om vi ikke kjenner hele sannheten enda. Det blir faktisk uttrykt i denne delen at begjær muligens blir forvekslet med kjærlighet, og når mannen "får viljen" sin er det ikke så mye kjærlighet igjen. Tror det er mye sannhet i det;) Når idealet er å være jomfru er tilgjengeligheten på kjønnslig omgang nødvendigvis litt begrenset, og disse trengende mennene blir "gale" av begjær,hehe. Mange menn som blir småindignerte nå sikkert;)

"Mange menn som blir småindignerte nå sikkert"

I den forbindelse siterer jeg fra side 210 i min utgave (Cardenios (Fillefransens) beretning):

"Det skjedde så, som det oftest gjør, at kjærligheten hos meget unge menn ikke er kjærlighet, men bare begjær som har nytelsen som endelig mål. Når nytelsen er oppnådd, forsvinner begjæret og det som så ut som kjærlighet blir borte. Nytelsen kan ikke gå ut over den grense naturen selv har satt, mens denne grensen ikke er satt for det som er ekte kjærlighet ..."

PS.: Nå tilhører ikke jeg gruppen "meget unge menn". Desverre. Gudskjelov.

Jeg har ikke lest ferdig enda, feilberegning av tid... men har tatt tre av kapitlene. Er enig i at det barberbekkenet var kostelig.

Det er ikke småtteri til tanker antihelten har om seg selv: "Jeg ble etter himmelens vilje født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt." Den litterære epoken denne boka plasseres i, er gullalderen, om det er pga denne uttalelsen fra don Quijote, eller om begrepet fantes før romanen ble skrevet, er et spørsmål jeg overlater til nerdene blant bokelskerne.

Sancho er redd og holder don Quijote tilbake fra et hasardiøst angrep ved å fortelle en historie uten ende. Han forteller meget omstendelig, don Quijote påpeker at han ikke må gjenta alt to ganger. Fortellingen stopper opp da en fisker skal frakte tre hundre geiter én og én over ei elv, og Sancho er nøye med at hver eneste geit må komme seg over. Fortellinga blir avbrutt fordi don Quijote ikke holder orden på tellinga. Måten historien fortelles på, blir på et vis en parodi på fortellermåten i hele romanen om don Quijote (subjektiv her nå... men synes det går litt tregt innimellom).

Jammen dukker det opp flere møller, denne gangen stampemøller, og for en gangs skyld skjønner don Quijote at det virkelig er møller og ikke kjemper. Sancho ler seg skakk av forvekslingen. Dette skjer etter et nokså infantilt avsnitt der Sancho må gjøre sitt fornødne rett ved Rocinante. Han greier ikke å gå unna fordi han holder hesten slik at DQ ikke kan gå ut i en vettløs kamp midt på natta. Hendelsene er stadig godt egnet for barne-tv. Dette gjelder nok ikke forsvarstalen DQ holder overfor hallikvirksomhet, i det han frigir galeislaver som er på vei til galeien for å få sin straff. Å frigi disse fangene er nok et feilgrep, men for første gang snakker han hvertfall med alle involverte før han går til verks med sine "velgjerninger".

Jeg blir gjort oppmerksom på at jeg ikke vet hva "å være på galeien" egentlig betyr. Nok et nerdespørsmål. Referansene til tidligere og samtidig litteratur er stadig til stede, og endelig har jeg hørt om ei bok det refereres til. Den pikareske Lazarillo de Tormes er godt kjent i Spania, og spanjolene henviser stadig til boka om å hykleri og fasadeliv (la hipocracia) - der hovedpersonen stiller seg utenfor huset sitt med en tannpirker for å vise folket at han er velfødd, enda han knapt har råd til mat.

Ditt og Bjørg L.s innlegg gir meg en følelse av at DQ kan være en karakter som ender opp som en tyrann, eller at historien beskriver hvilken forskrudd tankeverden som kan styre en tyrann. Fengsle de gode, la de grusomme gå. Avgjør menneskeskjebner på innskytelser, opphøyer seg selv til noe langt unna det han er og behandler gode råd etter eget forgodtbefinnende. Jeg aner ikke om dette er i nærheten av noe, men så langt i lesningen har jeg fått noen slike assosiasjoner og de ble forsterket nå.

Hugs på Jeppe i baronsenga - og etterpå, når han tyranniserer (eller tek etter og hemner seg på) undertrykkjarane. Jeppe er ikkje så lenge etter Don Quijote i tid; det tok jo litt tid før ideane frå resten av Europa nådde hit opp. Her er parallellar, ja. Hvilken verden er den virkelige? var tittelen på ei bok; eg trur det var Arne Næss som skreiv ho. Don Quijote rører ved eksistensielle spørsmål ...

Hmmm - jeg leser Bukkefesten av Vargas Llosa samtidig nå. Den handler om Trujillos siste dager. Trujillo var diktator i Den dominikanske republikk i flere tiår. Beskrivelsene av han og måten han omgås sine nærmeste betrodde på, vitner om en gal mann. Det samme ser vi vel med vår venn i Libya. Kanskje Cervantes pirker borti noe her. Sancho er jo også bitt av havesyken... Forskrudd tankeverden...

I forlengelsen av en slik tolkning ser jeg på SP som en nyttig idiot. Smartere enn DQ? Ja, sikkert. Likevel så fanget i denne havesyken, eller tanken om " Whats in it for me?", at han ikke ser eller velger å se forbi galskapen. Alternativt, at dødsfrykten er større enn trangen til å stille farlige spørsmål, slik SP også i noen situasjoner ser ut til å konkludere med. Eller ihvertfall at det blir så mye ubehag med å konfrontere idioten, at han lar det heller være. Heller ikke det ukjent. Den hardeste varianten forbeholdt diktaturer, den mildeste også svært tilstede i demokratier. Og slik vedlikeholdes mange regimer, både nåtidige og forgangne.

(Du rakk å poste din kommentar mens jeg skrev, så jeg limer det inn her og sletter min tråd.)

Det ble mye tekst denne gang.

Jeg synes SP framtrer som mer grådig etter hvert. Han innrømmer at det var hans havesyke som gjorde at han forlot kone og barn. Da han raner Fillefransens bagasje, vil han helst ikke finne ham for da må han gi pengene tilbake. Han er også ganske påpasselig når han skal sikre seg at han får de tre eslene DQ lover ham.

Han er også ganske lur, f.eks. når han prøver å få DQ fra å gjøre dumheter. Som da han binder beina til Rocinante til eselets grime for å hindre DQ å dra avsted. Han er også ganske god når han jatter med DQ for at han ikke skal bli sint: Jeg ler, svarte Sanco, - når jeg tenker på det digre hodet til den hedningen som eide denne hjelmen, måtte ha, og som på en prikk ikke ligner noe annet enn et barberbekken.

Historien om da SP får løs mage, er ganske fornøyelig - han dufter ikke av ambra... De to er også ganske søte når de drømmer seg bort om hvordan de skal bli belønnet når de går i tjeneste hos en keiser, fyrste eller konge som er i krig, og da skal også deres bragder bli skrevet ned.

I kap. XXIII opplever vi at DQ innrømmer å ha tatt feil, og sier at han burde ha hørt på SP - det er vel førsgte gang? Om han virkelig tar lærdom av der, er en annen sak.

I kap. XXV sier DQ dette om sin galskap: Om en ridder har grunn til å bli gal, er det ingenting å takke for, det subtile er å bli gal uten grunn og la min dame forstå at om jeg gjør dette uten grunn, hva ville jeg da ikke gjøre om jeg virkelig hadde det? Han har sannelig sin helt egen måte å oppfatte ting på...

Ellers innrømmer DQ at hans kjærlighet til Dulcinea alltid har vært platonisk, og at hun kanskje ikke engang har lagt merke til hans blikk. Det viser seg at SP kjenner henne og han karakteriserer henne som en vakker og sterk jente, velvoksen og med hår på brystet. Det er igrunnen ikke så viktig for en ridder hvem som er hans kjærlighet, sier DQ. De fleste oppfinner dem for å gi et emne til sine vers, og for at man skal holde dem for forelskede og for menn som er verd å elskes. Og SP får ikke dra til Dulcinea før han har vist fram iallefall én galskap...

Fine betraktninger :) Bet meg merke i et morsomt syn på klasser: "For du skal vite, Sancho, at det finnes to arter avstamning i verden: noen som har og avleder sin avstamning fra fyrster og monarkier, som tiden litt etter litt har redusert slik at de har endt i en spiss, som en pyramide stilt på hodet. Andre har hatt sin begynnelse hos mennesker av lav stand og har steget trinn for trinn inntil de blie høyadelige; således er forskjellen at noen var det de ikke lenger er, og andre er det de ikke var."