Bokelskere.no

For meg har denne leseøkten vært den morsomste. Har ledd ofte og mye :)
Undres egentlig på om DQ er ment som kun en underholdene bok eller om det ligger en dypere mening under. Jeg har det med skulle tolke alt jeg leser, men foreløpig har jeg kun finne at boken er underholdende og meget morsom.

Det er ikke måte på hvor mange slag og kamper DQ har utført i disse kapitlene.
- kampen mot de 20 galisierne
- slåsskampen på vertshuset mellom, DQ, Sancho, eseldriveren, vertshuseieren og Maritornes
- troppsføreren på vertshuset ga DQ også noen slag
- slaget mellom de to hæravdelingene, som viste seg å være saueflokker
- DQ sin kamp mot et prestefølge

Det blir mye juling på både DQ og Sancho.

Det har vært så mange morsomme episoder og dialoger at det er umulig å ramse opp alt for da blir det et langt innlegg. Trekker frem en av episodene.

Sancho, - for jeg har stått og betraktet Dem i lyset fra fakkelen til den mannen det gikk så ille med, og sannelig gjør Deres nåde nesten den ynkeligste figur jeg har sett, og det må skyldes enten trettheten etter striden, eller mangelen på jeksler og tenner.
Don Qoijote, - fra nå av skal jeg kalle meg Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, og det vil jeg kalle meg for fremtiden. For at et slikt navn skal passe meg bedre, beslutter jeg å få malt, når det er mulig, en høyst bedrøvelig figur på skjoldet.

Tredje delen har opna seg for oss (og eg har problem med å halde planen). Eg ser at det blir diskutert kor morosam og underhaldande romanen er – her lyt vi vel innsjå, som SynneM skriv, at smaken er forskjellig. Eg for min del koser meg over skildringane og parodiane, og slikt er morosamt nok for meg. Absolutt!

At smaken skifter, ser vi forresten i scena med oppkast, som kanskje var artig nok for 1600-talslesarane: “y al tiempo que Sancho llegó a mirarle la boca, arrojó de si, más recio que una escopeta, cuanto dentro tenía, y dio con todo ello en las barbas del compasivo escudero” (alt han hadde inne i seg, sprøyta han rett i trynet (skjegget, står det, bokstavleg) på den medlidande væpnaren) …

Dei yangüese, som dei kjem ut for, kan vere folk frå Yanguas (som to stader i Spania heiter), men det kan òg vere folk frå Galicia – her er det litt variasjon i tekstene.

I denne delen blir det tydeleg at referanserammene til vår helt – riddaren av det bedrøvelege åsynet – er eit fiktivt univers; han viser stadig til riddarromanane når han skal orientere seg i tilværet og overtyde Sancho Panza om noko. Det var dette som eg tenkte på, Annelingua, då eg tidlegare skreiv om at Don Quijote minna meg litt om Hjalmar Ekdal; i Vildanden – Rosmersholm – Hedda Gabler skriv psykologen Ingjald Nissen: “I ‘Vildanden’ er det Ibsen for første gang helt klart ser det individualpsykologien har kalt den fiktive ledelinje, hvorledes alle kompensasjonene sluttes saman til et konsekvent system, til en logisk avsluttet livsplan.” No kan vi vel ikkje snakke så mykje om kompensasjonar i tilfellet Don Quijote, om vi då ikkje skal sjå lesinga som flukt inn i ei verd der føydalismen enno lever i beste velgåande, at han kompenserer for tapet av ei verdsoppfatning ved å la seg sluke opp av riddaruniverset, men det var dette med hans “fiktive ledelinje”, som eg hugsa frå eg las Nissens bok for fleire tiår sidan, som eg sikta til.

Og det er han som har rett, om han aldri så mykje er galen. “Yo valgo por ciento,” slår han fast – sjølv gjeld han for hundre mann. Der Sancho høyrer breking, høyrer riddaren hestevrinsk, trompetskrall og tommedur – “¿Ni oyes el relinchar de los caballos, el tocar de los clarines, el ruido de los atambores?” Og så lite du veit om riddarvervet, seier han til væpnaren: “¡Qué poco sabes, Sancho, de achaque de caballería!” Og han blir berre styrkt i trua om at det er han som har rett: Han tek vertshuset for ei borg og blir behandla deretter.

Sancho Panza lyg, forresten; han seier at dei har vore på vandring ein månad, men berre tre dagar har gått sidan dei drog frå heimbygda. No kjem Sancho med et fyrste av alle dei ordtaka som han skal trekkje fram i tide og utide, ofte til stor fortviling for herren: “Váyase el muerto a la sepultura y el vivo a la hogaza” (“la den døde få ro i graven, og den levende brød i maven,” seier Grønvold og Kjær).

Gullkorn har dei visst, begge to. Tida lækjer alle sår, seier vi (det gjer ho vel ikkje, men vi lærer oss som oftast å leve med dei), og om hundre år “er allting glemt”, trudde Hamsun. “… no hay memoria a quien el tiempo no acabe, ni dolor que muerte no le consuma.

Så sluttar denne bolken med at Sancho oppdagar at dei har vorte ramma av den ulykka som Sancho heldt for den verste av alle, “la peor de todas”: “y fue que no tenían vino que beber”, at dei ikkje hadde att meir vin. Det er då artig, dette!

Hmmm her var det ikke mange store DQ-fan :-)
Lurer på om jeg har dårlig humor hehe Jeg syntes dette er noe av det morsomste jeg har lest noen gang.
Noe forkunnskaper om riddere har jeg ikke, men føler ikke at det er nødvendig når jeg leser.

Jeg kan nok heller ikke si at dette er på noen måte en favorittbok ennå. Selv om det er visse avsnitt som får meg til å trekke på smilebåndene, så er det desto flere som jeg dessverre irriterer og gremmer meg over. Håper derfor at jeg endrer mening en plass fremover, og gjør jeg ikke det er det uansett en bok det kan være greit å ha lest.

Mitt favorittsitat i denne økta er: "Og pusten, som utvilsomt luktet av gammel salat fra dagen før, virket på han som fylt av en mild og aromatisk duft."

Jeg tror nok at "Don Quijote" kan sies å være både en underholdende (satirisk) roman og en bok som kan oppfattes som opplysende, belærende (didaktisk) og formanende.
Dessuten kan den nok være interessant for dem som er interessert i litteraturhistorie, språk, stil osv. osv.

For meg leser jeg DQ mest for underholdningen og for å kunne følge med på det som diskuteres her på tråden. Og denne gangen skal jeg lese hele romanen, både fordi det er givende å lese den sammen med andre, og fordi jeg gjerne vil vite hvorfor "Don Quijote" er blitt kåret til tidenes beste roman.

Blant de tidligere delene av bokene er definitivt dette en av de morsommere, om det er den beste kan naturligvis diskuteres (... uten at jeg skal begi meg ut på det her).

Som andre har påpekt: her både gis og fås det relativt mye juling (selv om både DQ og Sancho Panza mottar mer enn de gir). Den bolde ridderens kallenavn er da også temmelig treffende: Ridderen av den bedrøvelige skikkelse.

Siden jeg har blitt helt oppslukt av DQ, har jeg allerede lest ferdig den første boka, og ligger derfor langt foran leseplanen. Til de av dere som har moret dere så langt, dere har mye å glede dere til framover. Når det gjelder de av dere som ikke er helfrelst enda, håper jeg dere ikke gir opp, og at videre lesing kan gripe også dere. Men smaken er forskjellige, og det er ikke gitt at alle vil like boka.

Kjekt å se at noen virkelig koser seg med denne boken. Selv har jeg aldri vært spesielt glad i denne typen humor, jeg blir så flau på vår kjære ridders vegne....

Siden dette er en av de "store" bøkene i litteraturhistorien, foretrekker jeg å lese den sammen med tilleggslitteratur. Jeg er vel en av disse nerdene som noen henviser til ;)

Jeg leste nettopp en krim som heter Shakespeares hemmelighet. Den hadde henvisninger til Don Quijote som jeg nå leter etter og gleder meg til å finne.

Nerding er in, bare så det er sagt. Jeg prøver å innprente 17-åringene det ;)

Jeg er nok ikke blitt noen blodfan av den godeste DQ ennå. Synes det blir litt for mye av det gode til at det blir ordentlig morsomt, og jeg har gitt opp å finne noen dypere mening bak fortellingen. Så jeg har konkludert med at jeg mer og mer betrakter dette som "pensum". Det betyr at jeg foreløpig holder leseplanen og koser meg med kommentarene som kommer her inne!

Nå er ikke jeg like entusiastisk som deg, men er enig at her er det mye juling. Tenker av og til at dette minner litt om en amerikansk actionfilm, hvor heltene reiser seg igjen og igjen tross alle slag og bank de får. Etter at både Sancho og DQ har blitt tråkket på, hoppet på og sparket, og blitt forbundet fra topp til tå, er det underlig at de kommer seg videre. Hvis det er dette som er hovedhandlingen gjennom resten av boken kommer jeg nok til å gi meg snart. Ikke bare er DQ en helt forrykt og urealistisk figur, men alt han går gjennom og reiser seg etter, er litt "over the top".

Ser at jeg muligens er litt i overkant negativ, men vi oppfatter jo dette på forskjellig måte. Har ikke helt lyst å gi meg enda, kanskje rundt neste sving...hehe, der finner jeg ut av det.

Noe annet som overrasker meg også er at flere ikke henger med. Når jeg får det til tror jeg de fleste kan;) (undervurderer ikke meg selv, men dette er rart lesestoff for uinvidde). Leseplanen er oppnåelig, bare en skjønner den,hehe, to versjoner ligger forøvrig ute nå i den opprinnelige tråden her, og språket er ikke så alt for komplisert.

Det er vel bare å innse at Don Quijote aldri vil bli noe annet enn forrykt og urealistisk. Jeg tenker på denne boken som en parodi på ridderlitteratur generelt og da må jo Don Quijote overgå disse ridderne i både ord og bedrifter. For meg er Don Quijote i ferd med å bestige tronen og bli kongen av galskap og jeg gleder meg til endelig å kunne fortsette dette eventyret med min Ridder av det bedrøvelig åsyn!

Om det er så at DQ skal være en parodi på "vanlig" ridderliteratur, så er det med på å gjøre at jeg ikke liker eller "forstår" den særlig, da dette er en sjanger jeg ikke har noe særlig kunnskap om eller forhold til. Om noe er typisk ridderliteratur i DQ og dermed visse ting overdrives eller legges til for å parodiere de "typiske" trekkene i andre ridderbøker, oppfatter ikke jeg at det er derfor, og mister dermed den humoren, som i så tilfelle dette skulle vært.

Angående språket synes jeg det er en usedvanlig lettlest bok, og der det er vanskelig/annerledes å forstå er fortelleren straks på fote å forteller oss at alle andre også synes DQ prater rart.

Jeg er fortsatt ikke veldig imponert av boken - ser for meg mer tegneseriefigurerer enn store, literære (anti)helter. Men jeg er bestemt på å fortsette å få lest den ferdig.

Jeg har heller ingen kunnskaper om ridderlitteraturen, men har jo fått med meg diverse eventyr, filmer etc som omhandler riddere, vollgraver, jomfruer i nød og ildsprutende drager. I alle disse historiene må helten utføre så og si umulige oppgaver og klarer det alltid til slutt. Disse historiene er svært urealistiske og passer kanskje best i sjangeren eventyr. Jeg syns at eventyr er underholdende, parodien blir derfor enda mer underholdende.

DQ leker ridder lenge etter at riddervesenet er avskaffet, han kjemper utelukkende mot innbilte motstandere og taper nesten alltid. Jeg får også litt tegneseriebilder i hodet av dette. Jeg ser for meg gallerne angripe romerne (i Asterix & Obelix) - men uten styrkedråper. Det må gå galt.

Dersom man spør DQ hvem han har slåss mot vil han ikke kunne svare, han har jo hodet i en annen virkelighet. Dersom man spør virkelige menn om hvorfor de kriger og hvem de kriger mot, vil de da kunne svare eller må de også fortrenge virkeligheten i noen grad for å klare å drepe? Hvorfor oppnår man heltestatus ved å kappe hodet av folk? Hvorfor ble Obama en helt når Osama ble drept? Slike spørsmål dukker opp i mitt hode når jeg følger DQ på hans elleville ferd.

Når det gjelder språket må jeg si meg enig i at Warrens utgave er lettlest. Jeg holder meg mest til Kjær/Grønvolds versjon. Den er litt vanskeligere men man forstår lett at bønder og gjetere ikke skjønner stort av riddervrøvlet til DQ.

For meg er dette også en bok om å følge drømmen. DQ satser alt for å bli ridder, SP forlater alt for å få en egen øy. Så gjenstår det å se om drømmene blir oppfylt eller om målet ikke er så viktig i denne historien heller, bare veien man må gå i forsøket på å nå dit. Det jeg vet er at jeg kommer til å le mye underveis!

Så bra at du finner den så underholdende :D Det finnes nok dypere meninger her, og det får nerdene komme med etterhvert, nerdefaktoren min våkner kanskje litt senere. Det rykket litt i ei tå da La figura triste navnga sauene som hærfolk fra fjern og nær. Regner med at disse personene har eksistert, enten i virkeligheten eller i litteraturen. Overlater det til andre å opplyse meg.

Om denne antihelten begynner å bli min venn nå, er jeg usikker på. Han roter seg opp i mange umulige situasjoner, og kroppen får gjennomgå hardt, så det er et under at han kommer seg på bena hver gang. Man skulle tro at tegneserieindustrien kjenner til hans bedrifter. Dette gjør han godt egnet til animasjoner for barn. Spanske barn er derfor vokst opp med El caballero de la triste figura på barne-tv.

Jeg har problemer med å synes synd på han der han tror vertshuset er en borg, en saueflokk betraktes som to hærer, og det siste han angriper er et prestefølge. Ribbein knekkes stadig vekk, og tennene ramler ut en etter en. De har ingen mat og likevel rir han ufortrødent videre på sin Rocinante.

Sancho Panza står han stort sett bi, han prøver å fortelle han hva ting virkelig er, samtidig som han stadig lar seg overtale til å delta i kampene. Kroppen hans får gjennomgå vel så mye som den vandrende ridderen. I en scene blir han kastet opp og ned på et ullteppe i lang tid - det kan være en morsom lek, men når ribbeina allerede er knekket og man knapt kan gå, er nok ikke denne flyturen særlig lekbetont.

Væpneren truer med å gå hjem, men husker øya han skal få, og i kapittel XIX lanserer han et passende kallenavn på sin herre: Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Som el Caballero andante går uanfektet videre i sin søken på eventyr, leser jeg sakte videre. Leseplanen her inne er passe langsom, og jeg holder tritt selv om jeg verken har noen særlig medfølelse eller synes det er komisk nok til at jeg ler mens jeg leser.