Bokelskere.no

Ser ut til at det blir et par bøker av Arne Dahl for min del. God påske!

Sofies Verden av Jostein Gaarder er jo den ultimate boken ndg. å bruke vitenskap som virkemiddel. Der er det jo kanskje filosofi og ikke naturvitenskap som er mest fremtredende. Men den tar jo for seg vitenskapshistorie ganske grundig, og når man går tilbake til rennesansen og tidligere så var jo filosofene vitenskapsmenn.

Du må ha norske forfattere asså? Jeg kunne sikkert kommet på mange utenlandske...

Jo, jeg så det og jeg hørte det. Det som ble sagt av den danske fantasyforfatteren må nok sies å være en tabloid forenkling og en namedrop som mange vil kjenne igjen og like. Men, desverre ikke akkurat korrekt, som enkel undersøkelse vil røpe da det allerede fantes en rekke verker som må betegnes som fantasy før Tolkien ga ut Hobbiten, og fantasy var da allerede langt på vei en etablert subgenre.
Du nevner selv George MacDonald. Fler av de forfatterne jeg nevner i innlegget over publiserte også før Tolkien og heller mer mot kategorien av fantasy som kan kalles Sword & Sorcery, som Tolkien kan sies å tilhøre.

Den fjerde Ôlands-boken er vel ikke skrevet ennå, men man omtaler det likevel som Ôlands-kvartetten, siden det har vært annonsert å ha en bok fra hver årstid på Ôland. Hans fjerde bok, Sankta Psyko, henter sin handling fra vestkysten av Sverige. Så da får vi bare vente ...

Det er så utrolig mye bra man kan lese i lyset fra parafinlamper på hytta. Kanskje man skulle anskaffe Juritzens Påskekrim 2012 (17 noveller) og Påskequiz (800 spørsmål). Burde være høytlesnings-underholdning for hele familien.

Krim jeg ikke vil anbefale om man er på fjellet og er redd for snøskred og snøstorm, er Nesbøs Panserhjerte og Theorins Nattefokk. Da heller la latterbrølene komme med Knut Nærums Døde menn går på ski.

For meg er det noe britisk over påskekrim. Det skyldes sikkert NRKs TV-serier. Derfor vil jeg selv kose meg med Reginald Hill eller Minette Walters. Britisk krim på sitt beste, etter min mening.

En diskusjon om en enkelt bok hører vel strengt tatt hjemme i diskusjonstråden under boka. En diskusjon om de 4 ôlands-bøkene under ett er jeg gjerne med på, når jeg har lest alle 4. Foreløpig har jeg lest de 3 første. Den tredje, Blodleie, er ikke min favoritt. Litt blodfattig på en måte. Uff, den var flau.

Hele forfatterskapet eller snakker vi om en enkelt bok?

Jeg må innrømme at gårsdagens episode var vesentlig bedre enn de to foregående. Morsom og med en troverdig framstilling av den unge, virile Jonas. Likevel blir det noe stilistisk over serien, som om hvert kameraopptak er et tablå hentet fra Nasjonalteaterets hovedscene. Og selv om jeg underholdes, mener jeg fortsatt at TV-serien er en vulgarisering av det geniale nettverket av historier som flettes sammen i bøkene.

Jeg skal ikke si deg imot, Rune, fordi du som alltid har en evne til å betrakte en problemstilling fra flere sider. Jeg vil bare si at jeg oppfatter meg selv som svært lite hårsår. Jeg bejaer en debatt om hva som kjennetegner god litteratur. Og jeg vil være den første til å være enig i at det finnes usannsynlig mye dårlig krim. På en måte er det helt greit. Representanter for krimsjangeren tåler det. Mitt eneste poeng (og her biter jeg meg selv i tungen, da jeg ikke kan begripe hvorfor jeg har brukt så mange ord på å si akkurat det) er at jeg misliker båstenking og kategorisering.

For øvrig viser jeg til min ordflom lenger ned i tråden, siden du ikke svarer meg direkte, men legger ditt argument under hovedinnlegget. :)

Og på samme måte som nyere krim kritiseres for manglende samfunnskritikk, kan man hevde det samme om (nesten) alle andre sangre. Vi har Nygårdshaugs tordentale mot nyere norsk litteratur friskt i minne.

På samme måte som litteratur generelt i de siste tiår har utviklet seg til å bli mer introvert, har kriminallitteraturen gått samme vei. Mellommenneskelige relasjoner er viktigere enn samfunnsforståelse og politikk. Og det sjelelige mørke speiles i enkelte krimbøker til og med i naturen i beste Duun/Garborg-stil, Jeg tenker da særlig på Theorin og Indridason. Og det finnes unntak, som alltid. GW Perssons bøker går til frontalangrep mot styrende makters moral i Sverige i etterkrigstiden.

Krim følger trender ellers i litteraturen. Det finnes gode og dårlige krimbøker, som det finnes god og dårlig litteratur. Så lenge en bok forteller en god historie på et godt og fargerikt språk, velsignet fri for floskler og med en nerve og drivkraft bak språket som fenger og gir oss en god litterær opplevelse, så frydes litteraten i meg. Uansett hvilken sjanger det er.

Et betimelig og velfundert innlegg! Selvsagt skal vi tillate alle former for kulturdebatt. Og i en slik debatt bør ikke noe tema være utelatt. Om krim bør verdsettes på lik linje med annen skjønnlitteratur har også vært debattert en rekke ganger.

På 70-tallet arrangerte jeg selv en debatt der Kjartan Fløgstad og Jon Michelet diskuterte hvilken sjanger som lettest kunne sette lys på skjevheter i samfunnet, den fantastiske realismen eller kriminallitteraturen. Konklusjoner var vanskelig å trekke, men det var åpenbart at krim i denne debatten av mange ble sett på som hensiktsmessig som sosialrealistisk sjanger. Kriminallitteraturen har jo som utgangspunkt skyggesider ved samfunnet.

Jeg ser ingen stor verdi i en debatt der man kategoriserer og ekskluderer en hel sjanger fra det som kan kalles god litteratur. Vi trenger en kulturdebatt der mangfoldet ikke begrenses, men der det åpnes for nye synspunkter og der flere sjangere tas med i det gode selskap. Mer konstruktivt ville det etter min mening være om man diskuterte hva som kjennetegner høyverdig litteratur, på tvers av sjangerbegrepet.

Tusen takk, Toril, det var hyggelig sagt.

Jeg regner med at Nygårdshaug regner sine egne 10 kriminalromaner innenfor det han betegner som "noen veldig få, gode unntak". :)

Med jevne mellomrom uttaler såkalte kulturpersonligheter seg om kriminallitteraturen, dette stebarnet som til stadighet står utenfor og banker på den ugjennomtrengelige middelalderporten til vår nasjonale kulturborg.

Etter min mening faller disse uttalelsene på sin egen urimelighet. For hva er god litteratur? Jeg har skrevet om dette tidligere, men det skader ikke å gjenta det. God litteratur kjennetegnes etter min mening ved et intelligent utviklet plot, der handlinger og hendelser er godt motiverte og ved et godt utviklet språk, der det brukes uvante metaforer og gode formuleringer som får oss til å se ting på en ny måte.

Mange vil også påstå at et kriterium for god litteratur er at den berører oss, og at den handler om samfunnsmessig viktige ting. Andre vil si at troverdige skildringer av skikkelser og situasjoner er viktig, og at interaksjon mellom mennesker må være slik at vi kjenner oss igjen, lærer av dette og kanskje til og med blir bedre mennesker.

Atter andre vil si at god litteratur er litteratur som underholder oss.

Alle disse kriteriene er uavhengig av sjanger.

Hva med Dostojevskijs skildring av Raskolnikovs forbrytelse. Er dette krim? Det er i hvert fall høyverdig litteratur.

Fosses uttalelse tilfører ikke noe positivt til kulturdebatten i Norge. Tvert imot skaper han en unødvendig distanse mellom "litteraturfolket" og den jevne lesende nordmann.

Din siste senting setter det hele i riktig perspektiv, Vibeke. Så får vi se hvordan det hele utvikler seg.

Godt at det ikke bare er jeg som er skuffet. Jeg skal imidlertid berømme Øystein Røger for godt spill. Han utstråler den varmen og kjærligheten overfor sønnen som Kjærstad beskriver i bøkene. Kim Haugen er også god som kapitalist-karikatur. Selvsagt må jeg se videre. Det kan jo bil bedre etter hvert!

Jeg forstår det slik at det hevdes her at Tolkien startet Fantsy genren. Det er jo en fin tanke, men neppe riktig. Men i forhold til denne tråden så fikk det meg til å tenke på tidligere fantasy forfattere som passer å anbefale i denne tråden.
Vi har fx:

• Robert E. Howard's Conan bøker må jo nevnes. Han sies å ha startet subgenren innen Fantasy som kalles Sword and Sorcery.
  
• Michael Moorcock's historier om Elric of Melniboné.
  
• Fritz Leiber og hans mange bøker om Fafhrd and Gray Mouser.
  
• Poul Anderson har skrevet mye si-fi, men også fantasy fra begynnelsen av 50-tallet.
  
• Jak Vance's Dying Earth serie har hatt stor inflytelse på senere fantasyforfattere.

Du har nok helt rett i det med kjemi og gjensidig forståelse mellom leser og forfatter. Det er jo derfor vi opplever bøker svært forskjellig.

For meg stikker Kjærstad seg ut fra mengden på grunn av hans grensesprengende tanker og filosoferinger, hans evne til å ta meg med på ubegripelige eventyr, hans språk og hans ærgjerrighet når det gjelder å få et glimt av det egentlige i tilværelsen. Jeg liker også at han tenker stort på nordmenns vegne, at han skyr janteloven som pesten og at han skaper litterære scenarier som er spennende og uvante.

Men for all del: Dette betyr ikke at hans bøker nødvendigvis er noe for deg.

Vet ikke helt hvor du bør begynne, men kanskje med Rand. Eller med Jeg er brødrene Walker.

Kort tid etter den relativt vellykkede TV-satsingen basert på Harstads Buzz Aldrin-roman, er NRK ute igjen med TV-serie basert på nyere norsk litteratur. Denne gangen er det Wergeland-trilogien til Kjærstad som har fått tildelt 6 TV-timer.

Min første tanke er hvordan i all verden det er mulig å lage en forsvarlig produksjon basert på Kjærstads litterære univers i løpet av 6 TV-episoder. Og etter å ha sett 2 episoder lurer jeg på om NRK kanskje skulle latt være å gjøre dette prosjektet.

Vi står igjen med å skrape i overflaten av Kjærstads bøker og å beskrive en ganske ordinær oppvekst i etterkrigsnorge. Men er det noe som ikke er ordinært, så er det Jonas Wergeland og trilogien som skildrer hans liv.

Kjærstad skriver om å tenke stort. Han skriver om å gjøre store ting. Han skriver med tydelig formål å tilnærme seg tilværelsen på en ny måte. Det er ikke mye storslagent ved TV-serien om Jonas Wergeland. I hvert fall ikke etter 2 episoder.

Hva synes dere?

Alt er mulig når man tenker stort, holgei. :)