Bokelskere.no

To-eine er rene poesien. Nesten som et lite dikt :)
Jeg synes heller ikke at to-somhet har den samme klangen.

Jeg vil bare si meg enig med deg, Hufsamor. Så mange gode, gamle ord som forsvinner, og to-eine er et vakkert og presist uttrykk. Tviler på at vi har et godt alternativ på bokmål. To-somhet synes jeg lyder mer ensomt - om det gir mening :-)

S
I like to go to the beach and watch the sun as it sinks into the sea. She’s going to shine on nicer places, I think to myself.

My son’s name is Yazzan. He was born in 2015, or a year after the 2014 war. This is how we date things. Once he saw a swarm of clouds. He shouted, «Dad, some bombs. Watch out!» He thought the clouds were bomb smoke. Even nature confuses us.

Mosab Abu Toha

Things You My Find Hidden In My Ear - Poems from Gaza
City Light Bookstore

Det er endel ord/ uttrykk som har falt ut av daglig bruk, og som jeg skulle ønske kom til bake.
Helt i begynnelsen av boka får vi vite om Mattis og søsteren Hege at de bor to-eine. Jeg elsker det. Så presist. Bruker man uttrykket på nynorsk fortsatt? Finnes noe tilsvarende på bokmål? To-somhet?

For de som er interessert i samfunnsanalyse, eller bare vil forstå mer om Norge, er denne boken sånn passe god. Boken tar et kritisk blikk på den norske tillitskulturen, som ofte blir sett på som en av Norges største styrker. Witoszek argumenterer for at denne kulturen, som er basert på høye nivåer av sosial tillit og en sterk tro på samfunnsinstitusjoner, også kan ha negative sider. Hun peker på hvordan blind tillit kan føre til naivitet og mangel på kritisk tenkning. Problemet er at boka oppleves som ensidig kritisk, og at hun ikke har noen løsninger annet enn å være kritisk til makthaverne.
Akkurat det visste nok de fleste fra før.

Denne boken er skrevet av en debutant. Det er en novellesamling bestående av 17 fortellinger hvor flere av dem gav meg som leser et ubehag mens jeg leste. Det handler om menesker som forsvinner og andre som følger etter. Det er en tenåringsjente som innleder et forhold til presten i menigheten. De aller fleste novellene har en åpen og ganske så uventet slutt, slik jeg tenker at (gode) noveller skal være. Noen av novellene måtte jeg lese to ganger uten at jeg forstod dem særlig bedre andre gangen.
Forfatteren har et godt språk,men jeg syntes det mangler en del på selve gjennomføringen av fortellingene. Med tanke på tittelen, Det fraværende, så kan det speile flere av novellene i samlingen, men også at det mangler litt mer kjøtt på beina i de aller fleste novellene. Jeg føler at det mangler litt info for at fortellingene "skal gå opp".
Flere av fortellingene gav meg et ubehag underveis i lesingen, men dessverre er det ingen av fortellingene som gjorde såpass inntrykk at jeg kommer til å huske dem noe særlig nå i ettertid.
Jeg gir boken en 3 for godt språk, at det er en debutant og at et par av novellene var bra.

Jeg spurte Google, og ja det finnes KI-genererte romaner. Jeg fant to: 1 the Road av Ross Goodwin. Skrevet av en KI som fikk input fra forskjellige sensorer, kameraer og GPS-data mens forfatteren og KI-en reiste på en road trip. Etterlignet Jack Kerouacs On the Road. Og The Day a Computer Writes a Novel. Delvis generert av KI med hjelp fra menneskelige forfattere. Den nådde i følge Google første runden av konkurransen Hoshi Shinichi Literary Award i Japan.
Selv har jeg ikke lest noen av dem, og sannsynligvis kommer jeg ikke til å gjøre det heller :)

Det gikk vel ikke helt sånn som Orwell ønsket seg, men Labour-regjeringen etter 1945 oppfylte flere radikale krav om nasjonalisering av nøkkelbedrifter og etablering av et trygdesystem, National Health Service. Orwell hadde både forventning og frykt til framtidens automatisering. Han så for seg at vi ville få KI-genererte romaner — riktignok av det enklere slaget. Når kommer den første, eller er den alt her?

Se omtalen min av Orwells Books vs. Cigarettes.

Denne romanen gir en gripende og realistisk skildring av arbeiderklassens liv, fattigdom, økonomisk nød og klasseskiller i Frankrike på 1800-tallet. Historien fokuserer på gruvearbeiderne i en liten gruveby og deres kamp mot de brutale arbeidsforholdene de må tåle. Zola beskriver på en levende og detaljert måte den daglige kampen for overlevelse og de enorme sosiale og økonomiske ulikhetene mellom arbeiderne og gruveeierne.

Germinal er kjent for sin dyptgående utforskning av arbeiderklassens liv, samtidig som den inneholder elementer av drama. Hvis du er interessert i en roman som kombinerer sosiale temaer med en spennende og rørende fortelling, vil Germinal være midt i blinken.

Nydelig roman om foreldrerollen og morskap! Om å balansere egne behov med andres og hvem sitt ansvar er det å oppdra noen, er det kun foreldrene eller er det andres ansvar også?
Dette er noen av temaene meksikanske Guadalupe Nettel tar opp i denne romanen som var på kortlisten til den internasjonale bookerprisen i fjor.

Anbefales på det aller varmeste!

Hele omtalen kan leses her.

Romanen skildrer arbeiderklassens liv i Kristiania tidlig på 1900-tallet gjennom hovedpersonene Jonny og Matilde. Braaten bruker et enkelt, men kraftfullt språk som reflekterer karakterenes livssituasjon. Vi får innblikk i utfordringene og håpet til de som levde på samfunnets nedre sjikt. Handlingen foregår i et arbeiderstrøk i Kristiania og følger livene til en gruppe mennesker som bor der. Hovedkarakterene kjemper for å overleve i et samfunn preget av fattigdom og sosial ulikhet. Jeg syntes boka var en gripende og realistisk skildring av arbeiderklassens liv i tidlig 1900-talls Kristiania. Den belyste fattigdom og sosial urettferdighet og skildrer hvordan økonomisk nød og klasseskiller påvirker menneskers liv og muligheter. samtidig som den hyller menneskelig styrke på en fin måte. God bok.

Du kan så si! :))

Denne novellesamlingen, som består av fem noveller, gir et innblikk i de vanskeligstilte og marginaliserte menneskenes tilværelse på begynnelsen av 1900-tallet i Norge.
Hver novelle gir et unikt innblikk i ulike menneskers liv og deres kamp mot fattigdom og sosial urettferdighet. Hovedpersonene i disse novellene er ofte kvinner som strever med å overleve i et samfunn som tilbyr lite hjelp eller forståelse.
Et gjennomgående tema er kampen mot fattigdom og de sosiale strukturene som opprettholder urettferdigheten. Undset skildrer hvordan fattigdom ikke bare er en økonomisk tilstand, men også en sosial og psykisk byrde. Hennes karakterer er fanget i en sirkel av økonomisk nød, sosial forakt og personlig fortvilelse. Hun unngår sentimentalitet, og skaper i stedet en rå og ærlig fremstilling av livene til de fattige. Fattige skjebner er en dypt bevegende novellesamling som viser Sigrid Undsets evne til å skildre menneskelig lidelse og sosial urettferdighet med stor innsikt og empati. Gjennom sine realistiske og gripende fortellinger, gir Undset stemme til de som ofte blir oversett i samfunnet. Hun tvinger leserne til å konfrontere de harde realitetene av fattigdom og sosial utestenging, og til å reflektere over samfunnets ansvar for sine mest sårbare medlemmer. Kanskje like aktuell i dag.

Palestina: Israels ran, vårt svik forsøker å kaste lys over en kompleks og kontroversiell konflikt, men ender opp med å være en ensidig og polemisk fremstilling som mangler balanse og nyanser. Mens Tveit utvilsomt har en dyp kunnskap om emnet, blir hans partiske holdning en alvorlig svakhet i boken.

For det første er Tveits ensidige perspektiv på konflikten mellom Israel og Palestina gjennomgående i hele boken. Hans skildringer er ofte preget av en tydelig anti-israelsk holdning, noe som gjør det vanskelig å få et objektivt og helhetlig bilde av situasjonen. Dette resulterer i en fremstilling som ikke bare er ubalansert, men også rett og slett urettferdig mot alle de involverte partene.

Språket i boken er ofte ladet med emosjonelle og provoserende uttrykk, noe som kan oppfattes som sensasjonalistisk. I stedet for å la faktaene tale for seg selv, bruker Tveit en retorikk som føles mer egnet til å fremkalle følelser enn til å opplyse leseren. Dette gjør det vanskelig å skille mellom objektiv analyse og subjektiv mening, noe som undergraver troverdigheten til hans argumenter.

Videre er boken preget av selektiv bruk av kilder og fakta. Tveit trekker frem eksempler og hendelser som støtter hans narrativ, mens motstridende informasjon og perspektiver ofte blir ignorert eller bagatellisert. Dette skaper en forvrengt fremstilling av konflikten, og leseren blir sittende igjen med en følelse av at viktige deler av historien ikke blir fortalt.

Bokens struktur og oppbygning er også problematisk. Den mangler en klar og logisk fremdrift, noe som gjør det utfordrende å følge argumentene og forstå den overordnede sammenhengen. De mange digresjonene og sidesporene bidrar til å skape en fragmentert og usammenhengende leseropplevelse.

Til slutt, mens Tveit tydeligvis har et sterkt engasjement for temaet, blir dette engasjementet ofte til en form for aktivisme som går på bekostning av journalistisk integritet og nøytralitet. En mer balansert tilnærming, som også gir rom for de israelske perspektivene og anerkjenner kompleksiteten i konflikten, ville ha gitt boken større troverdighet og verdi.

Palestina: Israels ran, vårt svik er en bok som lider under vekten av sin egen partiskhet. Tveits ensidige fremstilling og emosjonelle retorikk svekker bokens troverdighet, og leseren blir sittende igjen med en følelse av at sannheten er mer kompleks og mangfoldig enn det som presenteres her. For de som søker en dypere forståelse av den israelsk-palestinske konflikten, vil denne boken være en skuffende og ufullstendig kilde pga dens slagside.

Jeg har begynt på Uår av Knut Faldbakken. Litt pussig å lese denne mørke fremtidsvisjonen skrevet i 1980 nå 44 år senere - etter et år som stadig har satt nye varmerekorder over det meste av kloden, og apekatter som ramler ned fra trærne og dør av heteslag.

Ernest Hemingways En varig fest har lenge blitt ansett som en klassiker, men ved nærmere ettertanke er det ikke vanskelig å se hvorfor denne boken også kan bli betraktet som en skuffelse. Skrevet med en tilsynelatende forakt for dybde og innsikt, etterlater Hemingway leseren med en følelse av overfladiskhet og uforløst potensiale. For det første er karakterene så flate og ensidige at det er vanskelig å engasjere seg i deres liv eller bry seg om deres skjebne. Hemingways minimalistiske skrivestil, som ofte blir rost for sin presisjon, resulterer her i en mangel på substans. Karakterene virker mer som skisser enn fullt utviklede personer, noe som gjør det vanskelig å oppnå noen emosjonell tilknytning til dem. Videre er boken gjennomsyret av en nostalgi som ofte virker malplassert og kunstig. Hemingways skildringer av 1920-tallets Paris mangler den magien og livligheten som han så desperat forsøker å formidle. I stedet for å male et levende bilde av denne ikoniske tiden og stedet, ender han opp med å presentere en rekke anekdoter som føles fragmenterte og uten sammenheng. Alt i alt, En varig fest er en bok som lider under vekten av sine egne ambisjoner. Hemingways forsøk på å skape en varig hyllest til en tapt tid og et tapt sted ender opp med å være en blek og uinspirerende skildring, som mangler både dybde og engasjement. Det er en bok som kanskje kunne ha vært en storartet refleksjon over fortiden, men som i stedet blir et eksempel på hva som skjer når stil trumfer substans.

Boken begynner med Tolstojs beskrivelse av hans tidligere liv, hvor han levde i luksus og søkte glede i materielle goder, berømmelse og sosial status. Til tross for at han oppnådde alt dette, følte han en tomhet og meningsløshet i tilværelsen. Dette førte til en intens indre konflikt og spørsmål om livets formål og menneskets eksistens. Tolstoj forteller om hvordan han begynte å søke svar gjennom filosofi, vitenskap og religion. Han undersøkte forskjellige filosofiske retninger og vitenskapelige forklaringer, men ingen av disse ga ham tilfredsstillende svar på hans eksistensielle spørsmål. Dette førte ham til en dyp depresjon og til og med selvmordstanker. Gjennom sin søken vendte Tolstoj seg mot den russiske ortodokse kristendommen og fant trøst og svar i enkle, oppriktige religiøse tro og praksiser blant vanlige folk. Han begynte å se verdien i et liv levd i samsvar med Kristi lære om kjærlighet, ydmykhet og tjeneste for andre. Denne nye troen ga ham en følelse av fred og formål, og han fant en ny mening med livet. Bola er ikke bare en personlig beretning om Tolstojs egen åndelige reise, men også en dyp filosofisk og religiøs refleksjon over menneskets søken etter mening og lykke. Boken avslører Tolstojs dype introspeksjon og hans forsøk på å forstå menneskets natur og livets hensikt. Gjennom Skriftemål gir Tolstoj leseren en ærlig og åpenhjertig innsikt i hans egen kamp og endelige forsoning med livets mysterier. Kanskje mange selv i dag kan ha utbytte av boka. Det hadde i alle fall jeg.

Sterk bok om einsemda i livet, om saknet etter einkvan, om å trenge kvarandre, men også å trenge det å vere åleine.