Bokelskere.no

«… Nå er mitt siste ønske at jeg blir kremert, og at asken strøs utover havet.»
«Vil du ikke bli begravet sammen med greven?»
«Ligge ved siden av mannen min i all evighet? Aldri! Da ville jeg vært redd for å dø av kjedsomhet!»

Om våren virker alt mulig, alt er lys og løfter. Man kjenner at håndbaken mellom vinter og sommer allerede er vunnet.

Det sies at man ikke kan leve på luft og kjærlighet, men han var min forrett, hovedrett og dessert.

Det er så mye vakkert som du overser, troen som kan flytte fjell, den hvite kilden i din sjel, tenk på den når du sovner, kjærligheten er sterkere enn døden.

Vi har kommet hit for å finne noe eller noen. Finne denne kjærligheten som er sterkere enn døden

"When I was young, I wanted to do like everyone else, I got married. And there's a bloody stupid mistake, an idiotic idea: doing like everyone else. Good manners, pretenses, and received ideas are all killers."

He taught me to use only nature to nurture nature.

I thought she must have finished mourning. Because, most of the time, a person does eventually finish mourning. Time unravels grief. However immense it is. Apart from the grief of a mother or a father who has lost a child.

Livet har revet opp røttene mine. Våren min er død.

Bestefaren min smakte sukkerspinn, glaserte epler, luktet pannekaker og vafler, søte marshmallows, nugat og churros. Pommes frites dyppet i livets salt, med fingrene klissete av enkle gleder. Han vil alltid smile som et barn som triumferende holder opp gullfisken sin i en pose med vann. Med en fiskestang i den ene hånden, en ballong i den andre, mens han sitter skrevs over en trehest. Hans livs største kamp var akkurat det: å la oss skyte på blink, gi oss kosetigere som tok opp all plassen i sengen, vinke til ungene i flyet, i brannbilen eller i racerbilen i karusellen i timevis. Min bestefar var en innertier, den første forelskelsen, det første kysset på kålormtoget, i et spøkelseshus eller en labyrint. Dette kysset i melis som ga oss en evig forsmak på berg-og-dal-banen som framtiden hadde i vente for oss. Min bestefar var også en stemme, musikk, guden over sigøynerkvinner som kan tyde håndens linjer. Han hadde djangojazzen i blodet, og dro for å spille nye akkorder der hvor vi ikke kan høre ham mer. Linjen i hånden hans er brutt. Jeg ber deg ikke hvile i fred, kjære bestefar, for du kan ikke hvile. Jeg sier bare: Ha det moro, og vi ses snart.