Bokelskere.no

På et tidspunkt hadde jeg forstått at den største usannsynligheten i Home Alone ikke er at Kevin klarer å fange tyvene helt på egen hånd. Det er at Kevin overhodet blir glemt igjen hjemme. Den yngste av alle barna? Særlig. Han er den første de setter i bilen. Det er barn nummer to eller tre som glemmes. Ett av dem vi heller ikke husker etter å ha sett filmen. Det barnet hadde de glemt og neppe kommet på før de var tilbake fra ferie. Og det barnet hadde sannsynligvis klart seg helt fint.
En liten stund.

Jeg ble sittende og se på et bord hvor det satt to eldre damer. Den ene tygget nærmest demonstrativt på en appelsinskive, mens den andre vekslet mellom å kikke ned på tallerkenen og ut i rommet. Jeg lurte på om de kunne være søstre. Den slags mangel på sosial kutyme ble som regel bare utøvd mellom mennesker som ikke satt med noen frykt for å miste hverandre.

Dessuten var det dette uforståelige faktum at Katti tydeligvis hadde invitert meg inn i foreningen sin, og hvem var det som gjorde slikt? Alle visste at foreninger var den sosiale ekvivalenten til hermetisk lukkede hvelv. Umulig å både komme inn i og ut av.

Jeg kom jo ikke til å miste jobben. Helt sikkert ikke. Folk hadde skremt studenter og dukket opp halvfulle på forelesninger i årevis uten at det hadde fått én eneste konsekvens. Slik oppførsel fant man riktignok helst blant mannlige akademikere, men det var jammen på tide at det kom en kvinne inn i den rekken.

Det var virkelig noe av det verste og ensomste i verden. Å være alene om å håne folk.

Og som en understrøm til alt dette, skammen over å være misfornøyd med ėn eneste ting. I verdens rikeste land.