Bokelskere.no

Snikende ullteppe

Idiom med parodisk tilsnitt, brukt i indianerromaner av tvilsom kvalitet. Nordamerikanske indianere fikk ofte oversatt sine kjælenavn fra indianerspråket til engelsk, og enda flere nyanser kunne bli borte ved sekundæroversettelsen til norsk. Men noen ganger er disse navnene treffende: Det gjorde inntrykk på den daværende sovjetiske generalstabssjefen da han besøkte USA i 1988 og ble presentert for høvdingen for Cherokee-stammen i Tennessee. Ikke nok med at det var en kvinne; til overmål het hun Wilma Mankiller (1935-2010).
I vår tid brukes uttrykket overført mest humoristisk og satirisk, gjerne om en person som forsøker å fremstå som sluere enn han/hun er, oftest med liten suksess. Det kan også brukes litt nedsettende om personer som kommer snikende på en uten at vedkommende merker det.

Steinkast
Det finnes utlendinger som hevder at den norske tendensen til isolasjon overfor naboene gir seg det utslag at vi som det eneste folkeslag i verden måler avstanden til dem i steinkast. Nå skal man ikke ta det altfor bokstavelig; hvis vi sier at "naboen bor et steinkast unna", innebærer ikke det at steinkasting er karakteristisk for naboforholdet, men at avstanden er ganske liten.
Andre kulturer advarer mot å kaste stein hvis man sitter i glasshus. Konkret betyr det at det er uklokt å angripe hvis man selv er i en utsatt eller utrygg possisjon og sårbar for mottrekk eller motangrep. Mer etisk og prinsipielt er det utformet i Bibelen: Den som selv er ren, får kaste den første sten.

De gamle bukkene har de stiveste hornene
Et ordtak som hyller kombinasjonen av erfaring og stahet, uten særlig tanke på at smidighet og kompromissvilje kan være nyttige egenskaper i noen situasjoner. I en annen, men nokså parallell variant finnes dette ordtaket på trøndersk: "Du ska hør' ætti når gammelhoinn' søykje" (Du skal gi akt på det når gammelbikkja gjør).

Drittsekk
At dette velbrukte skjellsordet, som i "han er en drittsekk", har militærstrategisk opprinnelse, nærmere bestemt fra artilleriet, er kanskje ikke kjent for særlig mange.
Men i romertiden var en saccus fecis et fryktet våpen, og med god grunn. Det var en pose av lær eller dyrehud som ble fylt med avføring (feces på latin), rottekadavre og andre godsaker, og den ble plassert på en katapult. Når en beleiret festning eller by skulle erobres, ble drittsekken sendt over muren. Innholdet rant ut ved landing og forurenset drikkevannet, og så var det bare å vente på den virkning dette uunngåelig måtte få på de beleiredes helsetilstand - og dermed på kampberedskap og innsatsvilje. Dette kan man jo kalle bedritent artilleri.
I Norge ble ordet brukt som politisk skyts i 1994, da miljøvernminister Thorbjørn Berntsen kalte sin britiske kollega John Gummer en drittsekk. I en tale i Arendal sa Berntsen, som fortjener å siteres ordrett:
"John Gummer, en av dem største drittsekka jeg har treffi." Et godt eksempel på at det ofte er mer saft og kraft i dialektale formuleringer enn i normert norsk.
Romerne erobret deler av England, men i 1994 strevde britisk presse hardt med oversettelsen, siden ordet ikke var etablert i engelsk.

En kurskamerat som ble mildt mobbet for sin betydelige appetitt, satt en dag og spadde mistrøstig i en grålig og garantert vitaminfri masse som ble servert under navnet fårikål. Så sa han:
- Det er først når man har stiftet bekjentskap med gardekjøkkenets særpregede fårikål, at man fullt ut appresierer den filosofiske dybden i det norske idiomatiske uttrykket "Det kokte bort i kålen".
Han ble siden en av våre mest kjente filologer.

En ting er å ha svin på skogen - det var en gjengs form for skattesnyteri: Bestanden ble redusert i oppgaven til myndighetene, og uttrykket brukes som idiom for uærlighet eller manglende åpenhet. Mye verre er det hvis man ikke ser skogen for bare svin. Da er det for mange av dem.