Bokelskere.no

«Teltene skjermer mot sola, og er spent opp mot oliventrær så det skal bli mest mulig skygge. De er rene inni, og noen av flyktningene har sådd små hager utenfor. Vi gikk rundt i leiren. Det var en dyster fattigdom. Beinrangel og tøyfiller. Det var mange barn som lekte barføtt under den stekende sola. Alle kvinnene gikk med hijab, og noen med burka. Jeg snakket så vidt med en av dem, men så kom mannen hennes som ikke ville ha noe av det. Jeg rakk å spørre om det stemmer at små jenter blir giftet bort til eldre menn. Hun kunne bekrefte at det skjer hele tiden. Fra noen aktivister hadde jeg fått navnet på en jente som var blitt giftet bort, men så skilt etter bare en måned. Deretter var hun blitt giftet bort igjen, denne gangen til en mann fra Jordan som var 40 år eldre enn henne. Det varte i tre måneder. Jeg ba om å få snakke med henne, og var ganske pågående, men mannen hennes viftet meg vekk fra teltet deres.»

En gutt som ikke kunne være mer enn ti år gammel dukket opp til høyre for bilen. Han strakk ut en liten hånd med ting han ville selge. Barna løp om kapp for å få vist frem varene sine. Skolegang, et trygt hjem og en sorgløs barndom er tapt for alltid. De heldigste er her sammen med familiene sine, men de fleste er foreldreløse. Fra en butikkinnehaver fikk jeg høre at mange av dem hadde flyktet over grensen alene, og nå levde de på gata.»

Jeg forteller om alle disse småtingene, og alt er hentet rett fra virkeligheten. Det er bare en oppdiktet person som leker seg gjennom disse historiene. Det er bare jeg som kan gå rundt i ruinene som om jeg er en fiktiv figur fra en bok. Fantasien beskytter meg mot virkeligheten. Jeg betrakter alt som foregår rundt meg, men jeg er ikke til stede her og nå. Jeg ser for meg at jeg er en romanfigur, og så kan jeg pønske ut forskjellige litterære alternativer til det jeg ser. På den måten greier jeg å holde ut

Dette var første gang jeg la merke til at fremmedkrigerne nå hadde begynt å ligne Shabiha-militsen. De hadde samme ansiktstrekk og kroppsfasong. Store muskler og vidåpne øyne med blanke blikk som skuer utover, men ikke ser noen ting. Det var akkurat dette jeg hadde sett hos Shabiha-soldatene i begynnelsen av revolusjonen. De sugde alt liv ut av omgivelsene bare ved å være så fullstendig åndsfraværende. Og nå møttes de altså, disse to slukene, tyranniet under Assad - en despotisk avgrunn av hat - og det suicidale juvet av religiøs tro som bare finner livet verdt å leve i møtet med døden. Den første tomheten er opphavet til den andre.