Bokelskere.no

"Det finnes ting jeg elsker ved ekteskapet. Jeg elsker det velkjente ved det," sa Nedra. "Det er som en tatovering. Du ville ha den en gang, du får den, den sitter under huden på deg, du blir ikke kvitt den. Du legger knapt merke til den lenger. ..."

Og han leser for dem, slik han gjør hver kveld, som om han vanner dem, vender jorden rundt føttene deres.

Hun så seg selv i speilet. Lyset var mildt. En fløflekk ved kjeven var blitt mørkere. Linjene i ansiktet var ikke lenger nølende. Det var ingen tvil, hun så eldre ut, var i en alder da man er beundret, men ikke elsket. Hun hadde foretatt pilegrimsvandringen gjennom forfengeligheten, sidene i magasiner, gjennom selve misunnelsen og inn i en større fredeligere verden. I likhet med en reisende var det mye hun kunne fortelle, og det var mye som aldri kunne fortelles.

En av de siste store erkjennelsene er at livet ikke blir slik du drømte om.

Hun gikk til museet, til ektemannens kontor, til en butikk i Lexington der hun sto mellom kunstbøkene, høy, tankefull, en kvinne med lange ben, elegant nakke, i pannen ørsmå rynker fra tiåret som skulle komme.