Klikk på en bok for å legge inn et sitat.

Viser 1 til 10 av 26 sitater

Hvis gåten er et lyspunkt,

fordobles den av visdom. Stjernen
du tror du ser, er en dobbelstjerne.
Tenkning kommer etter et visst tidspunkt
tilbake til utgangspunktet.
Det vil si at i samme øyeblikk
man nærmer seg den virkelige løsning av et problem,
opphører problemet
å eksistere som problem.
Prosessen
er smerte.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Kjensgjerninger

Å ligge tett inntil et hjerte
men med den tynne sommergardinen av hud mellom
er å være utestengt.

Å lete innover øyne
er å høre ekkoet fra den andre siden av en
uoverstigelig ensomhet.

Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Midt på en islagt mening

Trøtt av tilsynelatende ting
terper jeg en uskrevet grammatikk.
Det omstendelige lyset
i ordbøker med bare blanke ark blender meg.
Usynlige skrifttegn
fattbare for en dristigere logikk

enn stoffets, min egen kropps
midlertidige rom, åpner råk
midt på en islagt mening. Eldet, tørst
og bøyd over kanten drikker jeg
munnfuller av et uløselig språk

og gjendikter vers fra en skjult
virkelighet. Skyggene kaster trær
i det klare skinnet fra slukte stjerner.
Våre tall har byttet fortegn.
Jeg transkriberer og prøver å tyde
ord som ikke fins og derfor er.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Fem ganger

Fem ganger i mitt liv
har NÅ vært NÅ.
Helst har det fra veisvingen forut
vinket meg bort til seg
for så,
når jeg endelig nådde dit,
å dukke opp igjen ved en ny sving. Alltid
med samme avstand mellom oss, en stadig
forflytning av utmålte, flate distanser.

Eller bak meg, gjerne litt trist
som en hårlokk i en aldri sprettet konvolutt,
en kalender uten tid,
begivenheter knapt registrert
fordi sinnet var snudd, en omvendt kikkert.

Slik svek vi hverandre fremover og bakover.
Men de fem gangene NÅ og jeg var sammen
husker jeg som verdensrom av fryd:

Noe som et vilt mørke forvandlet til lys.
Noe som fyrtårn for slokte skip.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Vi klamrer oss til hverandre

vi av samme generasjon.
Med de samme ordene
for snart utviskede spor.

Vi har satt oss her
på den samme samleplassen,
trekkfugler som har gitt opp
på flukten mot sør.

Det er blitt kaldt, ødslig.
Flokken er borte,
men vi varmer oss på hverandre
med et avblomstret språk.

Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Testamente

Lenge har jeg trodd at dikt var innsikt,
en slags mikroskopering av ord. Og ja, når jeg skrev,
åpnet det seg forunderlig former for øynene mine,
fabelaktige sammenhenger: Alt som var skjult
myldret frem, beveget seg.
En ballett av gåter danser
med flimmerhår bølgende rundt kroppen,
og jeg innbilte meg at trinnene kunne tydes, tas med
ut i den virkeligheten jeg frøs i som en overvintrer.
Jeg skrev på kaféer, i jernbanekupéer, hjemme.
Og alltid denne fryden, følelsen av å se, forstå.
En ferd inn i ordene, i hjertets og hjernens geografi
hvor Godwanaland, Timbuktu og Nilens kilder
måtte nås og kartlegges på ny og på ny.
Og aldri med tanke på berømmelse eller rikdom,
bare dette djevelske imperativet: Reis! Reis!
Og gleden ved å være underveis, på samme tid
inn i seg selv og bort fra seg selv, alltid
hjemtur og flukt, ferdens
åpne og lukkede Janusansikt: Dør eller Død.

Men dikt er som snø.
Jeg har sett poeter på dødsleiet
lukke feberhendene sine rundt diktet
som om de tryglet det om hjelp.
En innsikt av hvit krystall
smeltet til tårer på teppet.

Og likevel:
Du som leser, må lese.
Du som dikter, må dikte
Døden er et annet sted, har et alfabet
av antimaterie og et ur uten klokkeslett og visere.

Alt vi kan
er å tro og lete, tyde og plukke opp
brukne pinner og spor lagt ut
for å hjelpe eller villede oss, vi vandringsmenn
i denne skogen av sammenfiltret skygge og lys
som er Livet.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg har sluttet å løfte pekefingeren

Jeg har sluttet å løfte pekefingeren.
Det er hull i lommene mine, og patentløsningene
er forsvunnet. Jeg er
en vekst på jorda, neppe viktigere
enn et tre f.eks. Treet
er det minst hovmodige jeg vet. Det
lukker løvet opp for full gjennomtrekk
og lar livet suse i seg. Min forstand
står med begge føttene plantet i lufta
og kan godt si at sånn er det og ikke sånn.
Men hva så?
Jeg tror ikke på det eneste riktige svaret. Verden
overkjører meg som alle andre uten å bremse,
hoppe av og hjelpe meg opp etterpå. Heller ikke
bommer livet på meg. Det treffer alltid blinken
og får skyttermerket i gull med lenke og vel så det.
Treffene svir, jeg er gjennomhullet på kryss og tvers.
Men andre har det verre. Jeg oppfanger
radiostøy fra galakser i mennesker jeg aldri har sett
og aldri får se. Lidelsens stumme språk
forstår jeg, men også latterens store bokstaver.
Innvollene mine har ører som en elefant. Fjernskriveren
i hjertet tikker ned meldinger utenfra. Jeg mottar
informasjoner fra alle hold
og har noen meninger jeg står fast ved.
Jeg vet ikke om jeg tør dø for dem,
men er ikke feigere enn folk flest, håper jeg.
Ikke flinkere heller. Så
spør du meg om veien, siterer jeg at
dette er min vei, hvor der din? Veien nemlig
fins ikke.
Og jeg har sluttet å løfte pekefingeren.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Bevegelsens søvn

Har nok noe med alder å gjøre:
Å ha vært her så lenge
at det andre
(det andre hva?)
skremmer.

Men hvorfor skremmer det
når jeg ikke husker det
og det kanskje var vakkert?

Et helt liv
har jeg brukt på å lære meg tingene her:
Dette er et bord.
Dette en stol.

Etterhvert er slikt
blitt selvfølgeligheter og alt jeg kjenner.
Likevel vet jeg
at det er benevnelser på noe annet:

At dette tålmodige bordet
som hånden min hviler på her og nå,
denne stolen,
fjellknausen der borte -
alt dette stille, tilsynelatende døde
kanskje er liv
midlertidig opphørt i den bevegelsens søvn
vi kaller materie.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jagd

Å bli jagd av sin egen tristhets
utrøttelige blodhunder.
Jagd forbi trær
som bare står.
Jagd forbi hus som holder ettermiddag
med varm kaffe på kjøkkenet.
Jagd forbi servicemenn på bensinstasjonene
som sikkert prater bil med bileiere,
Og jagd forbi en gammel boms på hjørnet
som nok forlengst har gitt blaffen
og latt seg innhente av bikkjene.

Å bli jagd slik
midt i et liv som skriker om hjelp.
Så privat, nedverdigende
og vondt.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg leser ansiktet ditt

Alt tenkt har jeg tenkt. Eller kanskje
er jeg alene og alt rundt meg
tenkt gjennom meg? Jeg ser
ansiktet ditt, hver lesbar linje i det.
Men kanskje er det en bedre leser enn jeg
som leser det.

Jeg leser ansiktet ditt, men kanskje
er det en annen som bruker meg
til å lese med?

Det er ikke mye
vondt eller godt jeg har tenkt
som ikke har vært brukt
til å tette virkeligheten med.

Jeg leser ansiktet ditt, men virkeligheten
lekker -
Jeg leseer ansiktet ditt
i en virkelighet fylt til randen
når den er tømt.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Sist sett

Grete AastorpAnne-Stine Ruud HusevågKristine LouiseBerit B LieOlemgePiippokattaWencheDressmyshelfEllen E. MartolRisRosOgKlagingMarit HåverstadLisbeth Marie UvaagReidun Anette AugustinHarald KBeathe SolbergAstrid Terese Bjorland SkjeggerudBjørn SturødTheaAnn ChristinPilarisKjerstiVigdis VoldCathrine PedersenTanteMamieSolveigTove Obrestad WøienAvaAnne Berit GrønbechMarianne  SkageMartinMorten BolstadJan-Olav SelforsHeidiIngeborg GLeseaaseTonje SivertsenJakob SæthreGro-Anita RoenKirsten LundStig T