Bokelskere.no

Fordi jeg nesten aldri har hatt slike kvinner (de virkelig borgelige), er jeg ikke det minste blasert selv om jeg har passert de femti. Jeg mener blasert i åndelig betydning, for fysikken er betydelig sløvet, i den grad at jeg godt kan greie meg uten kvinne i fjorten dager eller tre uker. Det er bare den første uken jeg plages av det.

I over en måned var jeg stolt over å ha hevnet meg, og det er en egenskap jeg liker godt hos et barn.

Morfar hadde fått laget rekkverk av buede kastanjelekter. Det var et stort stykke arbeid som ble utført av snekkeren: en tredve år gammel fyllik, alltid i godt humør. Han ble min venn, for sammen med han følte jeg meg på like fot.

To av vinstokkene kom fra haven til vår nabo Monsieur Périer-Lagrange, en god og snill idiot.

Kort sagt, jeg følte det da som nå: Jeg elsker folket, jeg avskyr undertrykkerne, men det ville være tortur for meg å leve blant folket hver dag.

På meg gjorde dette et overdrevent høflig inntrykk, jeg som var vant til det kalde, uvennlige og på ingen måte kultiverte vesen som preger de utspekulerte dauphinerne (som gamle Sorel i Rødt og Svart, men hvor pokker er Rødt og Svart i 1880? Langt inne i dødsriket).

Hva intelligens angår, var Clémentine alle andre overlegen. Métilde var best på edle, spanske følelser; Giulia hadde mest karakterstyrke, tror jeg, selv om førsteinntrykket var motsatt. Angela Pietragrua var sublimt horete på italiensk vis, à la Lucrezia Borgia, mens Madame Azur var horete uten å være sublim, à la Du Barry.